I Norge må du huske forskjellen på 110, 112 og 113. Men i USA er det kun 911 som gjelder.
Da det ble kjent at Glee og American Horror Story-skaper Ryan Murphy skulle skrive serie om den hektiske og stressende hverdagen til amerikanske nødtjenester, ble vi umiddelbart interesserte.
Et såpass alvorlig og samtidig fascinerende emne, som alltid er like aktuelt, spilt av Ryans stall av stjernegjengangere – blant andre Angela Bassett og Connie Britton – oddsene var definitivt i nye 9-1-1s favør. Spesielt her til lands, hvor folket sverger til serier som Nattpatruljen til den grad at de krever lokale versjoner hele veien fra Oslo til Stord.
Etter å ha fått en sniktitt på Fox-seriens åpningsepisode, er det dog tydelig at det var en idé som fungerte ganske mye bedre på papiret enn på skjermen.
Serien skildrer livene til diverse brannmenn (hvor er det kjønnsnøytrale ordet for dette?) og politikonstabler i Los Angeles, og tar for seg hele prosessen fra en person ringer nødnummeret til first responders har nådd åstedet og har tatt hånd om situasjonen.
Blant skuespillerne finner vi som nevnt veteranen Angelia Bassett (American Horror Story) som den hardbarka konstabel Athena Grant, mens Connie Britton (brilliante SMILF) stiller som Abby – kvinnen som tar imot nødtelefoner fra opprørte sjeler og sender hjelpen i riktig retning.
Connie Britton spiller Abby, som byr på 9-1-1s beste sider – til tross for at hun er fanget bak en pult (Fox)
Parenthood og The Catch-stjernen Peter Kraus spiller brannsjefen selv, Bobby Nash, mens Into the Badlands’ Oliver Stark har rollen som stasjonens mannehore Buck. Kåtskalken er mer opptatt av å slukke sin egen tørst for kvinner enn brennende hus.
Til tross for at dette er en ekte stjernecast satt i et genuint fengende konsept som nesten er en garantert suksess, presterer Murphy og resten av teamet å gjøre det umulige og leverer dårlig.
9-1-1 er nemlig ikke noen Nattpatruljen slik den burde ha vært, til tross for at den er et fiktivt drama og ikke en realityserie.
Faktisk minner den mer om en halvgod såpeopera – og den kategorien var ikke akkurat der vi hadde tenkt oss da vi satte på denne.
Seriens åpning er 40 minutter med rene berg-og-dalbane-tilstander. I et forsøk på å gjøre serien så spennende som overhodet mulig er den blitt tettpakket med sensasjonelle hendelser.
Noen eksempler er en baby som blir skylt ned i do, en kvelerslange som går til angrep på en kvinne, samt en liten jente som må løpe for livet fra to innbruddstyver med skumlere hensikter enn de som gikk etter Kevin McCallister julen 1990.
VM i ekstra drama (Fox)
Det hele oppleves som svært overdramatisk, til det punkt at det omtrent blir useriøst. Og useriøst er ikke et uttrykk man burde kunne bruke om en serie om nødtjenester, hvor seriøsitet er en del av sjangerens essens.
Selv de dyktigste av skuespillerne strever med å levere et kronglete og klisjépreget manus. Vi orket ikke helt telle minuttene før det kom en vits om brannmannen som desperat ville vise frem «slangen» sin, men det var i hvert fall ikke mange nok.
I en litt mer alvorlig sekvens som skal sette tonen for serien spør Brittons karakter Abby om det er rart at hun er mer komfortabel med krisene hun hører om fra fremmede enn de hun møter hjemme hos seg selv.
Uh, nei, Abby. Det er det definitivt ikke.
Dog syns hun også det er rart at folk legger på nødtelefonen når hjelpen faktisk ankommer, så kanskje Abby bare er en av de mer uslipte smørknivene i skuffen.
Kjente skuespillerfjes klarer ikke å redde kjipt manus (Fox)
Uansett.
Britton representerer dog en av seriens sterkere sider gjennom Abby – uslipt smørkniv eller ikke. Uten å spolere for mye kan vi si at krisen hun har hjemme er hovedkilden for 9-1-1s mer ektefølte deler, som faktisk gir oss det vi kom for av seriøsitet. Her blir vi umiddelbart dratt inn i personlig drama, vi føler for dem, og viktigst av alt kjøper vi det.
Det var dette vi egentlig trengte, ikke overdramatiske fabler om slanger og babyer i do.
Selvsagt kan ikke dramaserier alltid være like realistiske (hvem vil egentlig bare se realisme hele tiden?), men innenfor en sjanger som dette hvor vi får se rollene til arbeidere som er såpass viktige for samfunnet vårt, arbeidere som for øvrig har hverdager som allerede er ganske dramatiske selv uten slanger, blir det overdramatiske mer skadelig enn tilfredsstillende.
Hemmeligheten er jo tross alt at man ikke trenger å sensasjonalisere og overdramatisere for å skape bra drama, som Connie Britton uanstrengt demonstrerer via Abby.
Vi håper 9-1-1 roer ned sine overdramatiske tendenser, men tviler litt etter å ha sett dette bildet fra neste episode (Fox)
Vi må likevel påpeke at vi bare har fått tilgang på seriens første episode i forkant av kveldens premiere, og at piloter kan være litt ekstra ekstra. Forhåpentligvis er det vi ser her ikke helt representativt for resten av 9-1-1. Muligens roer den seg ned litt og legger vekten på det den faktisk gjør bra. Fingre krysset.
Eventuelt kan vi ringe 911 og be dem levere noe beroligende på døren til Ryan Murphy. Hva nå enn som funker.
