Wonder Woman er ikke en god film fordi den er regissert av en kvinne.

Den er god fordi Patty Jenkins er en forbanna god regissør.

Etter et knippe mislykkede forsøk på å fange DC-universet på film (s/o til Batman v Superman) lå ikke listen veldig høyt for Wonder Woman.

Men som den eneste filmen om en kvinnelig superhelt siden Halle Berrys katastrofale Catwoman og Jennifer Garners nitriste Elektra, hadde vidunderkvinnen en plass i filmhistorien å fortjene.

Takket være en regissør som gir publikum mer enn bare fete actionsekvenser, hjulpet av fantastiske skuespillere og visuelle godbiter, er ikke Wonder Woman bare historisk.

Den er rett og slett wonderful.

Satt til begynnelsen av 1900-tallet, fortelles historien til Amasoneprinsessen Diana (Gal Gadot).

Hun er oppvokst på den isolerte øya Themyscira, hvor det kun bor Amasoner; topptrente krigerkvinner. Diana blir selv opplært av øyas fremste soldat Antiope (Robin Wright), og vokser opp til å bli den beste.

Som voksen bruker hun sine ferdigheter når hun redder den amerikanske flygeren Steve Trevor (Chris Pine) fra en flystyrt på havet. Men den idylliske øya blir snart angrepet av tyskerne som jakter på ham.

Diana blir dermed bevisstgjort på hva som foregår utenfor hennes begrensede boble. Nemlig 1. verdenskrig på sitt aller mest brutale.

Etter at Trevor forteller henne om virkelighetens grusomheter og krigens omfang, så bestemmer Diana seg for rømme fra Themyscira og redde kloden.

Ideen om en hemmelig øy midt ute på havet (tenk det greske paradiset i Mamma Mia! på østrogen), hvor det kun bor idiotisk vakre, sterke og selvsikrere kvinner som bruker tiden sin til å slåss (med ekstra høye spark og dype knebøy) i veldig små, tettsittende og detaljerte rustninger, er dristig nok i seg selv.

Å formidle det på et lerret uten assosiasjoner til en kvinnelig utgave av WWE eller mer grumsete voksenfilmer, er den virkelige utfordringen.

Men mesterregissør Patty bretter ut kampscener som får en til å lure på hvorfor vi har giddet å se så mange filmer hvor det kun er menn som kjemper.

Filmen motbeviser alle mistanker ved konseptet ved å fremstille Amasonekrigerne som kvinner, ikke jenter, og slåssingen effektiv og teknisk, ikke sexy og estetisk.

Krigsgudinnene ledes av en fantastisk Robin Wright (eller Claire Underwood, om du vil) som er den perfekte kombinasjonen av skremmende, moderlig og bad-ass.

Som hennes sidekick gjør den norske skuespilleren Lisa Loven Konglsi en fin, men dessverre litt forglemmelig rolle.

Hun er på ingen måte dårlig eller feil som Amasonekriger. Når man spiller mot Robin og Gal er det dog simpelthen rått parti.

Wonder Woman selv, Gal Gadot, er nemlig det definitive høydepunktet i filmen. Hun leverer rollen med en selvsikkerhet og stolthet som får alle andre forsøk på kvinnelige superhelter til å se enda mer latterlige ut enn de allerede er.

Når man ser ikke veldig kjente Gal (dog sett av millioner som Gisele i Fast & Furious) i full Wonder Woman-rustning løpe over ingenmannsland og stoppe kuler med underarmene, er det ikke noe spørsmål om at vi endelig har fått den ultimate superheltinnen.

Selv om kampscenene er mektige og imponerende, er det delene hvor Diana snakker med Steve om livet og tilværelsen at Gals skuespillertalent (og Pattys regitalent) virkelig synes.

Diana, i likhet med alle de andre kvinnene fra Themyscira, har ingen far og kom til verdenen verken gjennom menneskelig reproduksjon eller med storken. Men ble derimot laget av leire.

Hun har med andre ord ikke et faderlig opphav og har derfor aldri møtt en mann. Dette er igjen et konsept som fort kan blir like latterlig på lerretet som på papiret. Men Gal fremstår verken ignorant eller naiv.

Det er heller Chris som virker som den dumme som ikke er laget av leire. Dynamikken mellom de to er også akkurat slik den burde
være. Hun er helten og han er hennes sidekick.

Filmens eneste lille problem ligger i premisset. Å kombinere superheltfilm med historisk drama er ingen enkel oppgave. Istedenfor  å la de to verdene stå hver for seg, så blir de flettet sammen gjennom introduksjonen av en kvinnelig superskurk: Dr. Poison. Hun lager en gass som gir de tyske soldatene overmenneskelig styrke.

Kanskje den eneste med superkrefter utenfor den magiske øya i denne filmen burde være Diana?

Det er rart nok å se henne forsøke å stoppe en krig alle vet hvordan ender. Men å se SS-general Erich Ludendorff sniffe gass som får blodårene i ansiktet hans til å lyse opp mens han knuser en revolver med sin bare hånd virker påtvunget og merkelig.

Men det er de mange pusterom hvor vi blir bedre kjent med karakterene – og de blir bedre kjent med hverandre. Dette får selv de mest imponerende kampscenene og den litt mer tvilsomme krigshistorien til å spille annenfiolin.

Det er nemlig disse scenene som gjør denne filmen så mye mer enn enda en superhelt-popcornfest.

Det er en kjærlighetshistorie, en coming-of-age film og den har en moralsk rød-tråd som gjør at publikum sitter igjen med så mye mer enn bare adrenalin.

Patty har ikke gitt Diana en mørk forhistorie og tydelige skyggesider. Hun har ikke laget en underdog-historie, hvor kvinnen kommer inn og vinner over mennene. Hun har heller ikke stappet heltinnen inn i en stram spandex-drakt fylt av pupper, rumpe og
attitude.

Hun har laget en film om en godhjertet, varm og selvsikker kvinne som ikke klarer å se vondt bli gjort og bestemte seg for å gjøre noe med det. Og heldigvis er hun jæla god til å slåss.

Superheltene har begynt å bli slitne, så det er på høy tid med en ordentlig superheltinne. Velkommen, Wonder Woman!