En ny spalte hvor vi tar for oss bra serier som det minimum finnes en sesong av. Se på det som medisin for medtatte hviledager hvor du har kapitulert ovenfor sofaens skrik, og er innstilt på å befinne deg der i flere timer.
Serien er opprinnelig australsk og utviklet av komikeren Jason Gann, som også spiller hunden Wilfred. Family Guy-producer David Zuckerman snappet opp serien og klarte å overbevise Gann om å lage en amerikansk versjon, som etter sigende skal være langt mindre mørk enn originalen.
De fikk med seg Elijah Wood (Lord of the Rings) på laget. Han spiller en introvert og suicidal advokat, som ikke lever opp til familiens høye forventninger og dermed forsøker å forlate dette livet, men feiler i den oppgaven også. I prosessen skjer det dog noe absurd som gjør at livet hans trekkes i nye retninger.
Fortsetter under klippet.
Etter selvmordsforsøket blir vi tv-tittere etterlatt i forvirring om Ryan «tripper», eller bare er dønn pine gal, da nabohunden tar form som en mann i skabbete hundekostyme. Legg til at Wilfred er glad i typiske hundeaktiviteter som å humpe på flotte kvinneben og grave hull i hagen, samt dessuten kan snakke og trives med menneskelige aktiviteter som å røyke pot og spille tv-spill.
For å gjøre det helt tydelig, Ryan (Wood) ser Wilfred som et menneske, med bekymringer typisk for en firebeint skapning, mens alle andre ser han som en vanlig hund. Og nettopp denne balansegangen utføres ytterst genialt.
På den ene hånd gir det anledning til å skape original komedie ved ekstrem-besjelingen av Wilfred, som via enkel hundefilosofi forklarer med ord, hvorfor det er så viktig for han å hente ballen. Dette gjøres så overbevisende at en nærmest føler en får større forståelse for hunder. Samtidig trekkes overbevisende/komiske paraleller til Ryans liv, som på den andre hånd skaper rom for å diskutere mer alvorlige temaer som depresjon og selvmord, uten at det blir kjedelig og dystert.
Fortsetter under klippet.
Karakteren Wilfred fungerer både som en motivator for Ryan til å komme seg ut og leve livet han har mistet interessen for, samt også som en syndebukk/unnskyldning når Ryan havner i destruktive situasjoner. Seerne utfordres på den måten hele tiden i spørsmålet om hvor gal hovedpersonen er. For eksempel, hvem er det egentlig som fyrer opp bongen, når Wilfred tar seg et trekk, sender den videre til Ryan og overbeviser han om at det ikke er noen vits i å dra på jobb?
Når alt kommer til stykket så utgjør Ryan og Wilfreds gale verden et fundament for historiene, som gjør at handlinger en ellers ville ansett som irriterende urealistiske og barnslige, nå virker plausible og ustyrtelig komiske.
Wilfred er både sjarmerende, morsom og dyp – og anbefales på det varmeste. Andre sesong går nå, men du kan få tak i den første på Platekompaniet.
Flere forslag til Sons of Anarchy
