TO ÅRS VENTETID ER ENDELIG OMME – WESTWORLD ER TILBAKE! (HBO NORDIC)

 

 

Dersom den nyankomne norske våren blir litt vel realistisk for med alle dens is-slurpende, fuglekvitrende og svetteflekk-dannende tendenser, har vi en gladnyhet til deg: 

Skapere Jonathan Nolan og Lisa Joy fortsetter på den dominerende førstesesongen (HBOs mest sette noensinne), og utvider den allerede rike science fiction-kulturen med intense tilskudd til den allerede ville vesten.

På sett og vis kan man se på den briljante finalen som en smakebit på premien vi får nyte etter ni episoder med delvis treig historiefortelling (for litt langdrøyd var det), mens andre sesong er selve belønningen. 

 

 

Den nye dosen med ørken-moro må takle de dramatiske følgene av den fascinerende sesongfinalen: 

Dolores når sentrum av forrige sesongs metaforiske labyrint, blir fullstendig bevisst og sitter med muligheten for å ødelegge hele parken. Westworld settes i krisemodus som følge av at robotene har gått inn i et nytt, alt-ødeleggende og alt-oppslukende narrativ. Parkens sjef over alle sjefer, Ford, er død, og uten noen kaptein som kan få skuten på riktig kurs igjen, er står hele dens fremtid på spill. 

Og, ja: William alias The Man in Black har fått viljen sin: Robotene kan nå drepe på ekte. Så mye for ctrl+alt+delete. 

Med mindre begrensninger i parken legges det til rette for et vidt spekter av nye dynamikker, noe ala det Dolores fikk oppleve gjennom oppvåknelsesprosessen – og det byr på latterlig mye moro.

Innbyggerne våre settes inn i en rekke nye, og delvis uventede scenarioer. De blir mer impulsive, skaper mer leven, og først nå føles Westworld som noe vi virkelig kan investere i følelsesmessig. Plutselig fikk Cowboy-Laila Terrormor Dolores litt konkurranse som seriens mest åpenbare favoritt. 

Dette tar bort mye av det som plaget oss litt ved den første sesongen, hvor selv det å legge til enkelte nyanser i hver av historiene vi fikk se bli repetert så innmari mange ganger fikk det til å føles litt tamt.

 

Det var en grunn til at vi aldri så Groundhog Day med Bill Murray, #foråsidetsånn.

Tokten videre ut i Westworld viser også at det er særdeles mye vi ennå ikke har blitt introdusert for i serien, som smått ble hintet til gjennom første sesong. Nolan og Joy har ennå ikke spilt essene de har i ermet, som er særdeles imponerende etter den rike runden med episoder vi fikk tilbake i 2016.

 

Manuset og spenningsobyggingen er skarpere enn den har vært før, som gjør at selv de valgene Westworld tar som egentlig er relativt forutsigbare i en serie som handler om roboters del i samfunnet fortsatt er underholdende som fy. 

På en litt kjipere side beholder dessverre serien sin tendens til å levere langt færre svar enn den stiller spørsmål. Her snakker man ikke på Lost-nivå hvor man får delt ut puslebit etter puslebit for å danne et bilde. Westworld teaser deg med sentrale hjørnebrikker for puslespillet, men viker unna og sager heller bitene i ujevne deler. 

Vi serveres også en litt for stor dose med tilsynelatende ubetydelig surr, som lett kunne blitt kuttet ut for å skape bedre flyt. Når man venter 17 måneder på en ny sesong, så kjennes det litt merkelig å få levert scener hvor man blir sittende og tenke «hvorfor måtte jeg egentlig se det?».

Allikevel gjør ikke noe av dette så altfor mye. Lysten til å se videre er fortsatt like sterk, og vi har fortsatt fullstendig tiltro til at Nolan og Joy leder oss gjennom serien på riktig måte – som kjennetegner et latterlig sterkt drama. 

 

En generell oppfatning man sitter med er at andre sesong føles mer finpusset. Spenningen sitter sterkere, humoren treffer bedre, actionsekvensene har aldri vært heftigere og vi har aldri vært mer investert i robotlivet og cowboyleken.  

Etter én sesong hvor de har fått tid til å sette ting skikkelig opp, som et slags underholdende forarbeid, kan vi nå endelig høste inn etter tålmodigheten vi sådde i 2016. 

 

Nye episoder av Westworld slippes ukentlig på HBO Nordic hver uke, fra og med mandag 23. april.