Sorry, vi må snakke om feilen ved Stranger Things

8. jan 2018 kl. 00:00
«HVA SA DU OM STRANGER THINGS?!» (NETFLIX)

– HVA SA DU OM STRANGER THINGS?!(NETFLIX)

Inneholder spoilere fra sesong 2. 
Nå som det har gått litt tid, og støvet har lagt seg – eventuelt steget opp i taket – er det kanskje noenlunde trygt å ta en alvorsprat om Stranger Things. 
Helt trygt blir det vel aldri å snakke negativt om (nett)-tvs største helligdom etter Game of Thrones. 
Men det får så være.
Nødvendig er det i hvert fall. 

Da The Duffer Brothers i oktober leverte oppfølgeren til 2016s desidert mest omtalte serienykommer, ble den rost til himmels av kritikere verden over. VG og Dagbladet trillet begge femmere, hvor sistnevnte påpeker at serien var «usannsynlig koselig», mens Aftenposten poengterer at serien når perfeksjon selv om den halter seg gjennom et treigt plott.
Her ligger kjerneproblemet. For handlingen i Stranger Things 2 er ikke bare treig slik som kritikerene påpeker – den er nærmest stillestående, på grensen til ubetydelig, og til tider eksemplarisk på latskap hos forfatterne.  
Til tross for at dette kanskje høres i overkant negativt ut, så er ikke Stranger Things en dårlig serie. Den er tvert imot svært dyktig, og det at den feiler på å leve opp til sitt massive potensiale gjør bare disse problemene enda mer frustrerende.
Om man sammenligner andre sesong med første, som hadde massevis av dyktig plott supplert med et av TVs mest solide og ikke minst sjarmerende cast-sammensetninger, så er forskjellene svært tydelig. Det kan nesten virke som om brødrene Duffer har sunket litt for dypt ned i sofaen og blitt litt for komfortable i rollene sine.
Saken fortsetter under

HVORFOR FÅR VI IKKE SE MER AV DENNE KAREN I LØPET AV SESONGEN? (NETFLIX)
Hvor originalen på mesterlig vis vevde sammen spennende plott og det usannsynlig koselige elementet i den lille «Dungeons and Dragons»-gjengen, fokuserer oppfølgeren i overkant mye på sistnevnte. Utover i sesongen hvor handlingen stresser med å ta seg opp, blir det bare mer og mer tydelig hvor mye serien hviler på kidsa og vennskapet deres.
Og det er faktisk svært synd når en serie med et så bra oppsett og dermed så stort potensiale som Stranger Things legger det hele til side til fordel for god karakterdynamikk, når de selv har bevist at den ene absolutt ikke utelukker den andre.
 
Det blir som å ta en dritheftig Jaguar ut på kjøretur, men aldri ta den over Eleven km/t fordi det er noen morsomme prepubertale unger på fortauet. Hvorfor ikke ta ungene med deg, sette bilen i høygir og kjøre på noen interdimensjonale demoner? 

En metafor som ikke involverer å plukke opp unger med bil hadde nok vært bedre, men dere skjønner tegningen.

Om man sammenligner hvor landet ligger i åpningsepisoden og hvor det er i sesongfinalen, virker det nesten som om vi står akkurat der vi stod for åtte timer siden. Sesongens siste bilde av «The Mind Flayer» som står tilsynelatende ubrydd av de siste hendelsene gjør det smertefullt klart at vi faktisk ikke har kommet av flekken.

Sett bort ifra at Will er kvitt sin indre demon og Eleven er tilbake – selv om hun egentlig bare var 10 minutter unna. Til en viss grad føles det hele poengløst.

Saken fortsetter under

BORTSETT FRA AT VI FANT UT AT ELVEN IKKE KLER STYGG ØYENSKYGGE, GAV DETTE B-PLOTTET OSS OMTRENT INGENTING? (NETFLIX)
Og mens man er inne på jenta som gjorde neseblødninger trendy; Utflukten hennes til The Warriors-rejecten nummer åtte var kanskje det mest tafatte av alt. Om det var noe som hadde potensiale denne sesongen så var det nettopp det å bli kjent med en av Elevens forgjengere, også er alt vi får en leksjon tatt rett ut fra Telekinesis for Dummies?
Problemet er altså ikke at sesongen er treig, problemet er at det den tar for seg når den faktisk tar seg opp, egentlig er ganske tafatt.
Dette er dog ikke den eneste uglen i Hawkins-mosen.  
En særdeles stor del av grunnlaget for seriens suksess har vært dens evne til å vekke sitt publikums forkjærlighet for discoens tiår ved hjelp av homage-er. Stranger Things’ små hint til klassiske verk innen film og musikk har vist en evne til å få selv tenåringer som så vidt rakk innom 90-tallet til å hyle av nostalgi.
Tingen med en god homage er dog å finne balansen hvor din hyllest passer inn i ditt eget plott uten å ta styringen helt. Aller helst skal vel ikke hva nå enn det er som lånes benyttes til annet enn fine detaljer i et ellers originalt maleri. Det går en grense for hva som regnes som en hyllest og hva som bare er å gjøre det samme om igjen og å unnskylde det med at det er en hyllest, og The Duffer Brothers beveger seg farlig langt over på feil side i sesong 2.

Etter at Dart og hans demonkompiser angriper laboratoriumet i scener tatt rett utifra Aliens (1986), og Will blir besatt av The Mind Flayer ala The Exorcist (1971), og i tillegg blir brukt som en spion ala The Thing (1982) (osv osv), blir det latterlig vanskelig å finne noe serien selv gjør som er originalt.
Andre sesong prøver ikke en gang å lage sine egne fotspor i snøen, og tripper heller forsiktig hvor forgjengeren og dens inspirasjonskilder allerede har trådd.
Som betalende Netflix-abonnenter må vi få lov til å kunne be om mer enn det vi får servert her, uansett hvor intenst deilig synth-musikken i bakgrunnen er.
Av en av verdens mest sette serier må vi kunne forvente mer enn et halvbra plott som blir nedprioritert uten grunnlag. Vi må kunne forvente at en serie som kaller seg selv «Stranger Things» leverer materiale som faktisk er litt «strange», og ikke bare holder seg på trygg og usannsynlig koselig grunn.
For så trygg trenger Stranger Things faktisk ikke være. En av verdens mest sette serier må kunne våge å hoppe av sporet fra tid til annen og bli litt våt i sokkene. 

Se også: Stranger Things + Twin Peaks = Netflix’ Dark?