Flus er klar for å ta plass som Norges neste seriehit!
Anmeldelsen inneholder ikke spoilere.
730.no anmelder Flus – se terningkastet nederst i saken!
NRKs nye storsatsning sparer ingen tid på å kaste deg inn i nettverket av gjengkriminalitet i Oslo anno 1999, basert på løgner, myter og legender. Serien setter også opp handlingen på en effektiv måte.
Med raske, dynamiske klipp og overganger blir vi introdusert til mange karakterer innblandet i nettverket, med Bæbs (Filip Bargee Ramberg) i midten. En eldre Bæbs spilt av Yosef Woldemariam, som i tillegg er serieskaper med Mikael Samuelsen, står for voice-over.
Når Bæbs forteller om bakgrunnen sin, blir vi umiddelbart satt i hans sko. Vi kjenner stilen godt fra Jonis Josef-serien Kongen av Gulset (som Flus-skaperne også jobbet med), men denne serien bryter ikke den fjerde veggen i like høy grad. Den gode flyten ved å bruke fortellerstemme for å motivere frem historien er noe Flus mestrer.
Bæbs er bestevenn med Kerechi (Tobias Haile Furunes), som jobber under gjenglederen Asim (Chirag Rashmikant Patel). På den andre siden har han også bestevennen sin Even «Party» Bakke (Herman Flesvig), pengetransportøren til den rivaliserende gjenglederen Irfan (Hassan Javed). Og det virker som Bæbs, til tross for å ikke være innblandet i gjengkriminaliteten, kjenner de fleste i systemet ganske godt. Men livet hans snur når Even drar inn Bæbs i en pågående beef mellom de to gjengene.
Serien presenterer også en retro-bag full av penger som fra start er en åpenbar motor for resten av serien. Som nevnt, utrolig effektiv måte å sette opp en handling på bare to minutter.
Flus føles nytt og originalt
Det som skiller Flus fra mye annet er at serien fra starten av klarer å gripe deg inn som om du allerede er en del av handlingen. Når Bæbs deler livet sitt ser vi hele serien fra hans perspektiv. Med en gang han havner i en skummel eller farlig situasjon, er vi der med ham. For eksempel under skyteepisoder hvor kameraet er fokusert på ham, og vi føler oss like låst inne i situasjonen som karakteren.
Filmfotograf Torstein Østberg spiller godt med her. Mye av det visuelle ser også lekkert ut, med fine skudd av karakterene og Oslos gater anno 1999. Det spottet Bæbs og Kerechi henger på er spot-goals.
Historien og karakterene er troverdige nok til at du føler deg en del av 90-talls-moroa. Spesielt med en imponerende produksjon som gir deg referanser via både musikk og mote. Fra begynnelsen får du nyte en god og variert miks av kjente slagere. Fra James Brown, D’Angelo, Wu-Tang Clan og N.W.A. til Alice Deejay og La Bouche. Noe som setter stemningen ypperlig. NRK-serien tar soundtracket på alvor! En musikkavtale som dette er egentlig ikke billig (NRK har en unik deal – jamfør SKAM), og utvalget av store klassikere er helt på nivå med big budget-serier som Euphoria og Stranger Things.
Ekstra gøy er det at episodene slutter med en smakebit av ny originalmusikk fra en rekke norske stjerner.
Men det er ikke bare musikken som drar deg tilbake til 90-tallet. Små detaljer som blant annet Walkman, Telenor-nøkkelring, Bugg-tyggis, murstein-Nokia og AltaVista-søkemotor er med på gi deg denne følelsen. Enten du var født da eller ei!
Man må også respektere måten de tar sjanser ved å lage en så hardbarka gangstere-serie hvor karakterene sier ekstremt stygge skjellsord i annenhver setning. Ord som er kansellert i 2022 var ikke det i 1999, og det gjør at Flus føles autentisk.
Interessante karakterer med mye personlighet
Serien har en stjernespekket rollebesetning bestående av musikere og komikere vi kjenner godt fra før av. Chirag, Arif, Musti, Flesvig og Loverboy, for å nevne noen.
Måten nye karakterer blir introdusert på er gøyal. Vi får raske sekvenser om hvem folkene er, og hvorfor du ikke bør kødde med dem. Nesten som du er i et spill og møter på en ny boss-fight. Det er tydelig hvor karakter-fokusert handlingen er.
En kombinasjon av Bargee som Bæbs og Yosef i Bæbs-fortellerstemmen funker ganske bra. Bargee er utrolig flink til å kombinere den uskyldige og redselsfulle siden av karakteren, og den siden som mener alvor når han er i en blemme.
Av alle karakterer blir man nesten mest nervøs over hva smugleren Koko Khæn (Philip Nguyen) og pilledronningen Shadia (Danu Sunth) gjør med deg om du havner på slemme-listen deres. Begge er fabelaktige i rollene sine.
I starten kan det være utfordrende å skille de mange karakterene som kommer på løpende bånd. Men man blir vant til det. Og heldigvis blir ikke hele rollegalleriet introdusert i episode 1 og 2.
Chirag er troverdig – og stilig – som den rolige, alvorlige og litt mystiske gjenglederen Asim.
Ali Choudri er suveren som den hyperaktive lillebroen Wasim, som sulter etter å være på toppen.
Asims høyre hånd Kelechi (Tobias Haile Furunes) må være favorittkarakteren så langt. Spesielt på grunn av måten han klarer å bytte mellom å være en ydmyk type i én scene, og i andre scenen en hevnblodig psykopat. Det er rett og slett en imponerende skuespillerdebut!
Den andre gjenglederen Irfan (Hassan Javed) er også en skummel type. Det er han Even alias Party (Herman Flesvig) transporterer penger for, og du vil virkelig ikke gjøre ham sur. Spesielt ikke når han er på diett. Der sliter Even litt, seriens store joker.
Even kan føles litt meget til å begynne med, men han er en gøyal karakter som holder balansen mellom humor og seriøsitet i serien. Han rapporterer til Zaid (Usman Malik), som helt ærlig må være verdens mest tålmodige person. Even har også kompanjongen sin CD, en naiv og søt gangster som bare vil være en av gutta. CD er solid spilt av Jon Ranes aka Loverboy fra UNDERGRUNN.
En tilbakevendende location er basketballbanen hvor gjengen til Bæbs henger. Her treffer vi blant andre hans rappkjeftede bestie Nasra (Nasra Artan aka DJ Beatriixx) og Amal (Ugbad Yusuf Mustafa Noor alias Musti).
Flus har stort potensiale til å bli norgesfavoritt
I løpet av de seks første episodene 730.no har fått sett til nå, klarer serien å skape en spennende og kompleks handling som gjør deg sulten på mer. Hvert eneste valg karakterene tar har en konsekvens, og du begynner å skjønne at denne sammenknyttede historien bare vil fortsette å utvikle seg.
Selv om de klarer å bygge opp mye med knappe 25-30 minutter per episode, sitter vi fortsatt igjen med ønske om en smule mer. Mer dybde i samtalene for å bli enda bedre kjent med disse (stort sett) sjuke karakterene. Men samtidig er det jo den litt lettbeinte sjarmen og fartsfylte dialogen som holder oss investert hele tiden.
Første episode klarer som nevnt å få deg engasjert og bygger opp til handling, men mye mer enn dét blir det ikke tid til. At NRK derfor gønner dobbel premiere er derfor et godt valg. For sesongen blir bare bedre og bedre – og det er ennå to episoder som 730.no ikke har sett. Skal love at det er en serie verdt å bruke fredagskveldene på.
Det blir spennende å se hvordan sesongen konkluderer, og hva mer vi forhåpentligvis har i vente. Kanskje årets beste norske serie? Det er i hvert fall den mest gøyale vi har sett på lenge.
Terningkast 5
Episode 1 og 2 har premiere fredag 28. oktober hos NRK TV. Gled dere!
