Disco bringer Josefine Frida Pettersen tilbake.
Sist vi så Josefine Frida Pettersen på skjermen spilte hun tøff feminist i Skam på NRK.
Siden den gang har hun byttet profesjonelt navn fra Josefine Frida Pettersen til… Josefine Frida (det ble VG-sak), gjort kondom-kampanje for RFSU og vært teatertalent i Trøndelag.
Nå er Sigdal-stjerna endelig klar for det store lerretet, og takk Gud for det!
I Jorunn Myklebust Syversen-regisserte Disco spiller Josefine Frida hovedrollen som Mirjam, en talentfull tenåring som veksler mellom et liv der Jesus er stjerna, og et annet hvor hun er i verdenstoppen i disco freestyle-dans.
En salig kombo, der altså.
Mirjam står med beina plantet i to vidt forskjellige verdener som likevel har et sterkt fellestrekk; hun må gi alt begge steder.
19-åringen er aktiv i menigheten hvor hennes karismatiske stefar Per (Nicolai Cleve Broch) er pastor. Der blir hun presset til å være troende av folkene rundt seg, spesielt av stefaren og moren (spilt av Kjærsti Odden Skjeldal).
Per er den kjekke pastoren som virkelig klarer å snakke til de unge.
I kirken viser han menigheten sin kjærlighet for Gud og familien, men på hjemmebane er han ikke like god.
Nicolai Cleve Broch spiller denne ubehagelige karakteren på strålende vis.
Litt kjekkere enn din lokale pastor (Mer Film)
Beforeigners-stjernen Nicolai Cleve Broch er perfekt i rollen som Mirjams stefar.
Når Mirijam stiller spørsmål om sin fortid og tro, er responsen alltid den samme: «Nå må du slutte! Fyll hjertet ditt med Jesus».
Alle hun møter sier hun er «Guds stjerne», «en klar ener» og «helt spesiell».
«Han har noe helt eget planlagt for deg» sier blant annet stefaren, og det skaper forståelig nok en uro i usikre Mirjam.
Nicolai Cleve Broch er som alltid solid (Mer Film)
Friheten, menigheten Mirjam hører til, er inspirert av den australske kirken Hillsong.
(Blant annet kjent som favoritten til Justin og Hailey Bieber.)
Kirken er også kjent for sine moderne gudstjenester med musikk, heftig lys og røykmaskiner.
Helt i starten er det en scene hvor Mirjam synger under en gudstjeneste sammen med andre troende ungdommer.
(Her har rapperen Myra en liten rolle <3)
Denne opptreden kan lett forveksles med en popkonsert på Sentrum Scene… Helt til man lytter til tekstene og hører hva som formidles til det unge publikummet.
Filmen klarer å fange den moderne kirken på imponerende og autentisk vis.
Og apropos glorete greier:
Disco freestyle-dans må være den eneste sporten i verden som krever at du har lang, høy hestehale og bruker et årsforbruk av sminke?
Euphoria sesong 4? (Mer Film)
Mirjam er en av verdens beste i sporten, noe både hun og familien virker stolte av, men også litt skamfull.
Hvordan det er å leve i to forskjellige liv parallelt skildres med raske overganger fra bibelvers til elektronisk dansemusikk.
Det kan oppleves kaotisk, samtidig som det visuelt er et kult grep.
Litt som Mirjam sitt liv – det ser kult og glossy ut på overflaten, men egentlig er det både slitsomt og turbulent.
Når Mirjam kollapser på dansegulvet leter hun etter svar og støtte både hjemme og fra Gud.
Som «løsning» blir hun bedt om å leve bedre med Gud, og drive ut demonene ut av kroppen.
Mirjam sliter også med alvorlige spiseforstyrrelser, men det det er ingen som legger merke til.
Når hun så ikke får hjelpen hun trenger, og samtidig sliter med å tro, søker hun hjelp i en mer konservativ og ekstrem menighet, ledet av Andrea Bræin Hovig og Espen Klouman Høiner.
Blir kult-vibes løsningen for Mirjam? Vel…
Ikke helt Hillsong (Mer Film)
Så, hva er dommen?
Halleluja, Josefine Frida velsigner filmen Disco og det er en sterk spillefilmdebut.
23-åringen går sømløst inn i rollen som Mirjam, en uvanlig god danser med både spiseforstyrrelser og sertifisert flink pike-syndrom. Det er godt å se Skam-skuespilleren på skjermen igjen, og hun bærer sin første film-hovedrolle med stor troverdighet.
Filmen føles tidvis litt treig, med sine mange observasjoner av Mirjam. Men det føles likevel viktig da karakteren er interessant.
Astrid S (Mer Film)
Religiøst press innen kristendommen er et tema som vies lite oppmerksomhet i norske filmer og serier.
Regissør Jorunn Myklebust Syversen har selv poengtert at vi ofte snakker om sosial kontroll i minoritetsmiljøer, og at vi må klare å se og legge fokus på det samme i vår egen kultur. Jorunn ar også uttalt at hun under research-perioden snakket med mennesker som gått ut av menigheter. Karakteren Mirjam er basert på deres opplevelser og fortellinger.
Det er også interessant å se hvordan regissøren og filmfotografen bruker lys og lav kamerakvalitet for å tidvis sette en rar stemning som skal reflektere Mirjams urolige tilstand.
Disco ser fargerik og jovial ut, men inneholder mer urovekkende og ubehaglige scener enn forventet. Med en viktig tematikk som føles ny på kinolerretet, for ikke å snakke om fantastiske skuespillerprestasjoner, er det ikke tvil om Disco er en av årets beste – og viktigste – norske filmer.
