730.no anmelder HBO-serien The White Lotus sesong 3 (seks av åtte episoder). Inneholder ikke spoilere.
Mike White sin vidunderlige sosiale satire The White Lotus har på mange måter formet seg til å bli et eget miniunivers. Så fort jeg skrudde på den tredje sesongen, og åpningsscenen gjorde sin vanlige greie, begynte det å trekke i smilebåndet. Uansett hva som er i vente, er det godt å være tilbake til denne luksuriøse og «trygge» hotellkjeden.
Til tross for å være en antalogiserie holder The White Lotus en stram rød tråd gjennom tre sesonger, der premissene samtidig står på egne ben. Det er flere tema-fellesnevnere helhetlig i serien: For eksempel utforskes ofte grådighet, hvite privilegier, seksualitet, sjalusi og klasseskille gjennom satire. Familie, vennskap, kjærlighet og identitet blir satt på prøve. Likevel har alle sesongene sine unike trekk, smeltet sammen med kultur og tradisjoner fra hvert land historiene tar sted.
Nå er vi på tredje sesong etter tre år ventetid. Å samle rikinger i samme hotellkjede tre sesonger på rad kan bli repeterende. Men Mike White beviser nok engang at han kan vri på forventingene dine og nesten gjøre deg blind. Aldri før har vi sett en så ambisiøs sesong som dette.
Velkommen til Thailand
The White Lotus sesong 3 har mye som minner om de tidligere sesongene. Temaene jeg nevnte tidligere er spredd rundt på hotellet i løpet av de episodene jeg fikk sett. I kjernen av historien er det dog rikdommens psykologiske påvirkning som plager hotellgjestene. Det føles nesten mer ut som en psykologisk thriller der hemmelighetene dine konstant er trues. Hvor mye kontroll har du egentlig? Flere av karakterene hjemsøkes av sin egen fortid og håndteres på ulike måter. Noen løper fra den og andre søker den.
Mike White sitter i registolen igjen for hver episode og The White Lotus retter nesa mot Thailand. Sesongen er produsert i Bangkok, Phuket og Four Seasons i Koh Samui, med et helt nytt stjernelag. Før jeg snakker om handlingen og rollebesetningen må jeg bare si: Wow!
Tredje sesong er kanskje dyster, men hotellet, naturen og atmosfæren er vidunderlig å se på. Settingen ser også mye større ut denne gangen, og gjestene befinner seg flere steder enn bare bassengkanten eller lobbyen. Det kan ha noe å gjøre med at vi ikke følger hotellansatte like mye som før.
Hvem er den nye dysfunksjonelle familien?
Uten å røpe åpningen aner du nok hvordan serien pleier å sette stemningen. Etter Cristobal Tapia de Veers friske nye intro, møter vi nye karakterer på vei til øya. En av kjennetegnene ved Whites historiefortelling er hvordan han lar oss forstå karakterenes personligheter fra første sekund.
Karakterene, eller man kan si «gruppene», i denne sesongen har sterke sammenligninger med de vi har sett før. For eksempel familien Ratliff der Parker Posey spiller den engstelige moren Victoria med en sterk sørstatsaksent. Hun er gift med businessmannen Timothy, spilt av britiske Jason Isaacs, som også har en aksent, men som høres mer ut som en brite kledd ut som en amerikaner. Det gjør egentlig karakterene morsommere.
De har med seg eldste sønn Saxon (Gen V-aktuelle Patrick Schwarzenegger – sønnen til Arnold), datter Piper (Sarah Cathrine Hook) og yngste sønn Lochlan (Sam Nivola). Det etableres litt bakhistorie når de ankommer øya. Blant annet at de er i Thailand for Pipers studier, og at Lachlan står mellom to rivalskoler. Skal han velge Tar Heel alias offentlige University of North Carolina og følge fotsporene til mor og søster, eller far og bror som studerte på private, prestisjefylte Duke University?
Man kan trekke noen likheter med Mossbacher-familien, og dette med å følge familiespor. Lachlan minner meg litt om både Quinn Mossbacher og Albie Di Grasso, som bekymrer seg mer om sin egen identitet. Mens Saxon kan minne om en 10 x verre versjon av Shane Patton. Du kan også se fra starten at Posey er en slags (verdig) komisk erstatning av Tanya McQuoid (Jennifer Coolidge).
Returnerende karakter
Apropos Tanya så returnerer Belinda (Natasha Rothwell) fra første sesong. Hun er en av massørene på hotellet i Maui der hennes godhet mot Tanya (Jennifer Coolidge) ikke ga noe verdi. Belinda er sendt til hotellet i Thailand for å både utforske lokale metoder og gosse seg. Hun blir på en måte en bro eller kobling mellom de ansatte og noen av gjestene etter hvert. I tillegg kommer sønnen på besøk utover sesongen.
Videre har vi det mystiske paret Rick (Walton Goggins) og kjæresten Chelsea (Aimee Lou Wood). Med mystisk mener jeg Rick som helt klart ikke ønsker å være der i det hele tatt, og vi finner etter hvert ut at han har en helt annen hensikt med denne turen. Både Goggins og Isaacs har komplekse karakterer å jobbe med, som de presterer med glans, og bærer det sentrale plottet i sesongen.
Siste gjeng vi følger er de tre barndomsvenninnene Jaclyn (Michelle Monaghan), Laurie (Carrie Coon) og Kate (Leslie Bibb) som ferierer sammen etter fem år fra hverandre. De har livet på stell, blant andre Jaclyn som er en verdenskjent skuespiller, men selv om de ønsker å være en knallsterk trio, endrer lener de stemningen mot et trekantdrama. En vennegjeng på tre vil alltid ha en third wheel.
Ellers har vi flere sidehistorier som kobles opp med de ovennevnte. Blant annet sikkerhetsvakten Gaitok (Tayme Thapthimthong) som blir distrahert av kjærligheten for kollega Mook (BLACKPINK-medlem LISA alias Lalisa Manobal).
Der har du altså godgjengen vi følger gjennom sesongen. Handlingen og karakterene heller mer mot en psykologisk thriller, og mangler kanskje den skarpe satiren som gjør serien så sterk, men jeg er helt med på noe mørkere denne runden. Det gjør dog at noen av personlighetstrekkene ikke er like interessante fra start når de er avhengige av deres avsluttende mål.
Dypere eksaminering av rikingene
Tidligere har man fokusert på penger, grådighet, sex og begjær, og selv om denne sesongen har elementer av det samme, er døden, spiritualitet og religion i kjernen. Eksamineringen av hver karakter er dypere enn før. Thailandsk kultur føles også som en helt egen karakter som påvirker karakterene.
På et tidspunkt i sesongen møter vi en guru som reflekterer over rike amerikaneres søken etter nytelse, og hvordan å rømme fra smerte vil lede til mer smerte. Karakterene betaler flere ganger for thailandsk velvære de ikke aner hva er, og tanken på å innlevere mobilene deres får dem til å skjelve. Det tror jeg de fleste av oss kan relatere til?
Så å si alle karakterene har en fortid eller hemmelighet som hjemsøker dem. Timothy som etterforskes av noen journalister, den bitre venninnetrioen, våpen som ikke håndteres med varsomhet, Ricks hemmelige intensjon med feriestedet, og vil Belindas fortid med Tanya ha en rolle her? Dette høres allerede komplekst ut, og det er mer i vente.
Blir det for ambisiøst?
Det er så mye lore som sjongleres på tilfredstillende måte i løpet av de seks episodene jeg fikk se, men det virker nesten umulig å konkludere noen av dem på bare to episoder til. Oppi det hele har vi også den typiske «avslutningen» som hver sesong åpner med. En illevarslende stemningen du konstant har i bakhodet. I de tidligere sesongene kunne jeg kanskje peke på to mistenkte. I The White Lotus sesong 3 har jeg virkelig ikke peiling. Det er mange tråder å holde følge med som ikke er like tydelige som før, men utføres det bra kan det bli en gigant-avslutning.
Eat the rich-sjangeren kan tenkes å være utslitt, men Mike White gir oss et nytt perspektiv på eliten ved å skrelle av skallet på hver narsissistiske karakter. Episodene håndteres med presisjon både med manus og filmfoto, og gjør at man som de tidligere sesongene ønsker å dissekere scene for scene for å finne symbolismen og lese mellom linjene. Men det gjenstår å se om fortsettelsen på denne knivskarpe antalogiserien er litt for ambisiøs for sitt eget beste.
Terningkast 5
PS: Mike White sin HBO-serie Enlightened med Laura Dern er verdt å se (eventuelt på nytt)
