THE SCRIPT AKA DANNY O’DONOGHUE, GLEN POWER & MARK SHEEHAN (SONY)
Norgesvennene fra Dublin leverte en av Hovefestivalens mest engasjerende konserter. Selv om mange anmeldere som vanlig ikke gikk for terningkast high five med løpefart.
Vi hooket opp med trioens drithyggelige Danny O’Donoghue og Mark Sheehan på en regnfull Tromøya før de gikk på scenen, og snakket om Norge, suksessen, will.i.am.
Og ja… de der jæla kritikerne.
Hva er det første dere har lyst til å si?
Mark: – Vel, vi må bare først og fremst si at vi er begge dødsgira på å være tilbake til Norge.
Det er fett å se alle nyte Hovefestivalen i alle slags former. Det får oss også til å bli en del av festivalfolket.
Vel, det der er jo innstillingen, folkens!
Danny: – Haha, men bør ikke alle artister ha en sånn innstilling?
Det bør de helt sikkert… MEN herregud, været akkurat nå er jo ganske jævlig?
D: – Vel, vi er fra Irland og får ikke lov til å klage om været. Men jeg skjønner jo hva du mener.
Når var dere i Irland sist?
D: – Vi var faktisk hjemme forrige uke. Vi er ambassadører for en veldedighetsorganisasjon sponset av Guinness, som hjelper artister å få dem ut i musikkverdenen, så vi dro hjem for å holde en konsert og drive med promotering.
Dere har vært i Norge et par ganger før?
M: – Det stemmer, vi var her i 2008 og i 2009. Eh, hvor er stedet der de har Nobels fredspris? Det var her, ikke sant?
Eh, nei, dette er Arendal, du tenker på Oslo.
M: – Haha, ja. Stemmer, glemmer litt. Oslo var det.
D: – Haha, jeg husker at det stod NOB rett ovenfor hodet mitt, og det har en helt annen betydning i Irland, for å si det sånn… (*pikk*) Ellers så spilte vi også i et lite, men intimt sted i 2009 som var helt fantastisk. Det var litt rart, fordi vi skulle finne garderoben der og vi trodde vi skulle få de små teltene utenfor, og da fikk vi streng beskjed om at «nei, dere er headlinere og skal dere ha de store garderobene».
Det var litt vittig fordi vi var egentlig ikke spesielt store sist gang vi var i Norge…
Knis… Så, hvordan liker dere Norge?
D: – Altså, vi har ikke fått sjansen til å se oss rundt, så vi kan ikke lyve og si at jeg eeeelsker Norge, men fra det jeg har sett så langt, så er det ingen tvil om at landet er utrolig vakkert. Jeg kunne lett bodd her!
M: – Jeg sa jo til de i bandet tidligere at jeg kunne lett ha tatt meg en ferie her. Landskapet her på Hovefestivalen er jo overveldende vakker, og man får en slags sinnsro av omgivelsene.
Blir det båttur?
D: – Gjett om! Sightseeing med norsk historieleksjon for meg og gutta!
M: – Haha! Jeg synes norsk historie er utrolig fascinerende på alle slags måter. Vikingene tok jo over Irland. På et eller annet vis har jeg endt opp med rødt hår og fregner, og det er mest sannsynlig nordmenn som står bak dette…
Fortsetter nedenfor.
Lol! Så til det obligatoriske «hva synes dere om damene her i Norge»-spørsmålet?
M: – Jeg synes de er ekstremt vakre!
D: – Enig, vi har ikke vært skuffet så langt, men ingen av som har testet ut norske kvinner ennå…. Så, hva synes du om norske kvinner?
Jeg? Host, kremt… Eh, jeg synes vi er rålekre.
M: – Er de kule? Er de åpne?
Tja, vi er ganske åpne når vi først får muligheten til å åpne oss selv. Eller, det kom kanskje feil ut… Men ja, vi er classy. Vel, til en viss grad.
M: – Hm. Classy. Det liker jeg veldig godt.
Men, la oss snakke om musikk. «Hall of Fame» er en av deres største hits så langt, med radiorotasjon verden rundt. Forventet dere at låten skulle bli så populær?
D: – Forventet ikke, nei, men samtidig så visste jeg at den kom til å gjøre det ganske bra. Men da vi fikk oversikten over hvor høy listeplassering den hadde fått i ulike land og hvor lenge de hadde spilt den på radio… da ble jeg litt satt ut. Overraskende nok, så holder den ut ennå.
Fortsetter nedenfor «Hall of Fame», som du hører her:
Dere er vel enig i at «Hall of Fame» har fått mye drahjelp fra tv?
D: – Definitivt. Låten har jo blitt spilt via Wrestlemania, Glee, NBA-pauser/reklamer osv. Du vet Wimbledon? Plutselig dukket låten opp ut av intet etter en match; «STANDIN’ IN THE HALL OF FAAAAAAME!» Man kan vel si at låten fortsatt er meget relevant og kjører på sterkt.
Hvordan var det å jobbe med will.i.am? Hva la han til musikalsk sett?
D: – Vi fant tonen på The Voice, hvor vi begge er dommere.
We had a great crack together, og fant på mye skøy foran og bak kulissene. Vi hadde låten fra før av, men vi endte opp med å spille den for han, og han ble med.
M: – De tok ikke crack, altså… Hahaha.
M: – Haha… Musikkmessig la han til masse! Vi skrev jo låten seks måneder før han kom inn i bildet, og var så og si ganske fornøyd med låten, men det var flere partier som ikke var med før will ble involvert. Jeg sier ofte at vi ikke gjorde en duett, men en DUDE-ETT der vi tok annenhver linje og gjorde til vår egen. Dette gjorde låten enda mer unik, fetere enn den først var. will er jo utrolig flink.
Apropos will.i.am; dere har fått noen hits i USA. Har dere planer om å dra tilbake?
M: – Vi drar faktisk straks over og turnerer med bandet Train. Hovedfokuset blir USA, selvfølgelig. Vi startet jo bandet vårt i USA, og hadde mål om å slå gjennom der fordi vi ville bli store. Vi har oppskriften på å lykkes i USA, og det vil vi utnytte. Vi gjør det bra der, men vi er ennå ikke helt fornøyd…
Så dere vil bli bedre med andre ord?
M: – Helt korrekt.
Mange anmeldere hatet albumet #3. Hva sier dere til dem?
D: – Fuck anmelderne! «You’re damned if you do, and you’re damned if you don’t!» Om vi hadde vært helt like som vi hadde vært i 2008, da hadde vi fått kritikk for å ikke være varierende nok. Endrer man «sounden» så får man fortsatt kritikk. Vi bor i en verden der musikkanmeldere ikke lenger betyr så veldig mye, fordi de kun prøver å få frem provokasjon. Det er svært få artister og grupper som i det hele tatt får ros, noe som er utrolig trist. Dette gjør det også vanskeligere for oss artister å selge musikk. Enten så hater de deg eller så elsker de deg. Men egentlig kan så kan jeg ikke være sint, for det er jo tross alt jobben deres.
M: – Det er derfor de kalles KRITIKERE.
Fortsetter nedenfor det «kontroversielle» albumet, som du hører her:
Men dere blir lei dere hvis dere får dårlig kritikk?
D: – Altså, hvem faen bryr seg om kritikerne….? Det ekte kritikerne er jo publikum. Det er deres meninger som betyr mest.
M: – Det jeg har kommet frem til at de selv er musikere som sliter, og dermed har en forvrengt mening om en viss artist eller en viss gruppe. De skulle selv ønske at de kunne utføre musikken på SIN måte, men så har de ikke muligheten. Dermed kommer all hatet og negativiteten frem slik at de skal føle seg bedre.
Fortsetter nedenfor.
Legger dere merke til journalister som hater ekstra mye?
M: – Da vi gav ut vårt første album The Script, ble vi så plaget av en anmelder at det gjorde vondt innvendig. Vi holdt en konsert, og alt var så perfekt. Vi kjører jo på hver eneste gang vi spiller, det er verken tid eller rom for feil! Men journalisten kritiserte absolutt alt. Det var INGENTING som var positivt. Det aller verste var at han nevnte låter som vi ikke valgte å spille den kvelden, noe som betyr at han trolig anmeldte konserten uten å være tilstede.
(«There’ll always be haters, that’s the way it is / hater n*ggas marry hater bitches and have hater kids.» Kanye West «Bring Me Down»)
♥