Folklore er kanskje det beste Taylor Swift har skrevet

24. jul 2020 kl. 10:03
folklore (Republic/Universal)

folklore (Republic/Universal)

Overraskelse! Taylor Swift har sluppet surprise-skive – og den er fantastisk.

I dette absolutte kaoset som er 2020 er det siste vi hadde ventet en hyggelig overraskelse, men heldigvis har vi Taylor Swift.

Siden popstjernens sommerplaner, i likhet med alle andres, gikk i vasken, brukte hun muligheten til å skrive. Og takk gud for det.

Overraskelsesalbumet folklore ser Swift foregå poppens verden til fordel for moderne folk, og gir oss mer enn bare frysninger.

Fra åpningstonene på «the 1» og videre inn i «cardigan» blir det rakt åpenbart at dette er en rolig, atmosfærisk affære.

Her forlater vi det pastellfargede universet Swift skapte på sin forrige utgivelse, Lover, og entrer en musikalsk verden full av varme sepia-toner, ettertanke og refleksjon.

Med hjelp fra The Nationals Aaron Dessner og Bon Iver er det ingen overraskelse at utgivelsen går i en folk-orientert retning, og det nye lydbildet kler Taylor så til de grader.

(Republic/Universal)

Lyrisk gavepakke

Den melodiske roen lar teksten blomstre eventyrlig. Her er hver sang sin egen lille historie, et kikkehullsteater, en brett-ut-bok full av ideer, betroelser og minner.

Taylor har for lengst mestret kunsten å dele intime detaljer i metaforisk innpakning.

Isolasjon ser ikke ut til å ha satt en demper på dette. Det er denne evnen som bygget fanbasen hennes fra bunnen, og det er også denne egenskapen som gjør at folk kommer tilbake for mer.

Også på folklore er tekstene fulle av skarpe one-liners, blomstrende språk og små påskeegg. Men det er de levende fortellingene som virkelig løfter platen til nye høyder. «Excile» er en sår duett som tar frysningsfaktoren til nytt nivå.

Hvorfor har ingen tenkt på å kombinere Taylor Swift og Bon Iver før? Resultatet er i hvert fall magisk.

Mens «my tears ricochet» ikke er den 2020-inkarnasjonen av «Teardrops On My Guitar» man ser for seg, så er låten likevel hjemsøkende nydelig.

Den typen album man bare må dele med folk

Dessners produksjon leder an inn i Taylors nye kapittel. The National-pioneren setter et mer nedtonet preg på musikken.

Produksjonen er fortsatt distinktivt Swift. Selv om popstjernen denne gangen har lagt det skinnende og grandiose til side til fordel for et mykere, mer melankolsk landskap.

Jack Antonoff, kjent fra .fun og Bleachers, er også med på laget. Produsenten og Swift har jobbet sammen ved flere tidligere anledninger, så det er en lettelse å se poppens drømmeduo gjenforenes musikalsk.

Dette er den typen album du, mens du hører gjennom, tekster dine beste venner med store bokstaver, bare fordi de også må være med på akkurat denne emosjonelle reisen som Tay-Tay leder an her. Det er en utgivelse man ønsker å dele. Ikke fordi den er storslått, men fordi den er så menneskelig.

Det må nevnes at folklore ikke er en grensesprengende utgivelse. Albumet tilbyr en særdeles velskreven virkelighetsflukt, men om enkelte av de musikalske ideene var litt mer utbrodert hadde nok denne platen nådd helt til topps.

(Universal/Republic Records)

Mørkere enn ventet

folklore kan kanskje høres ut som et mer høstlig album, heller enn en typisk juli-utgivelse. Men som Swift selv beskriver det: «Hvis du lager noe du elsker, bør du bare dele det med verden.» Og når det man deler er så vakkert som dette, stiller vi oss helhjertet bak den uttalelsen.

Platen er også, til tider, hakket mørkere enn vi er vant med fra T-Swizzle. «mad women» er en slående beretning om følelser, kvinner og gaslighting, pakket inn i så poetiske fraser at selv Sylvia Plath hadde vært stolt.

Verdt å bruke tid på?

Ja, 16 rolige låter på rekke og rad kan bli litt mye. Albumet synes – til tider – å trekke seg ut. Flere av låtene passerer godt og vel tre minutter.

Men kanskje er det det morderne oppmerksomhetsspennet man skal skylde på. Kanskje har vi blitt for ufølsomme av popmusikkens klassiske radiovennlige snaue tre minutter? Faktum er at hvis du gir folklore den fortjente oppmerksomheten, er det utrolig mye å hente.

Når alt til slutt ender i den hjerteskjærende kulminasjonen «hoax», er man nesten emosjonelt utslitt. Taylor har hjertet på ermet, og det er ikke fritt for at man feller en tåre når den siste betroelsen faller.

«Stood on the cliff side screaming give me a reason, your faithless love is the only hoax I believe in»… Hulk!

Taylor Swifts åttende studioalbum er ikke det vi hadde ventet, men hva er gøy med det forutsigbare? folklore har hverken tusser eller troll, men inneholder noe av den beste låtskrivingen vi noen gang har hørt fra henne.

Det er et album som utvilsomt vokser på deg. Hver gjennomhøring avdekker nye fraser, nye vendinger i det åpne melodiske landskapet. Alt i alt en sterk prestasjon fra en av verdens største stjerner.

Se også Taylor Swifts egenregisserte video til «cardigan»:

Se også: Dave Franco spiller Vanilla Ice i filmen To The Extreme