730.no anmelder filmen Drapet på Benjamin Hermansen.
Drapet på Benjamin Hermansen griper deg fra første sekund. Filmen går forsiktig, selvsikkert og tett på, og forsøker aldri å presse frem følelser gjennom overdramatisering.
Det gjør den enda sterkere.
Historien om det rasistisk motiverte drapet på 15-åringen Benjamin på Åsbråten på Holmlia i Oslo 26. januar 2001 fortelles gjennom Benjamin, moren hans og drapsmannen.
Filmskaperne Helena Johanne Nielsen og Ingvild Søderlind lykkes med å gi et nært og ubehagelig – men også ofte vakkert og morsomt – innblikk i menneskene og hendelsene rundt drapet, og hopper elegant frem og tilbake i tid.
Noe annet som imponerer er skuespillerne og castingen.
Elikem Leon Akpan som Benjamin Hermansen (Nordisk Film Distribusjon)
Elikem Leon Akpan, som var 15 år da han gikk inn i rollen som Benjamin, gjør en sjarmerende og storslått debut.
Nykommeren formidler alvoret uten et fnugg av overspilling.
Magnús Blöndal Jóhannssons prestasjon som drapsmannen Joe Erling er både sårbar og skremmende, mens Laila Goody gjør et lavmælt, nydelig og vondt portrett av Benjamins mamma.
Afshin Ahmadi (fra NRK-serien VGS) leverer en overbevisende innsats som Bennys bestevenn Yonas, og tilfører rollen humor, energi og nærhet.
Kudos også til produksjonsdesign og kostymer, som gir filmen et troverdig og detaljrikt bilde av Oslo på 90-tallet.
Alt fra Ice Cube-plakat på veggen og Donald Duck-lampen over sengen, til klassisk Tommy Hilfiger-jakke og innsiden av Oslos gamle t-banevogner.
Og musikken.
Alt føles gjennomført, ekte – og kult.
(Når Benjamins fotballag representerer Holmlia på bortebane i Danmark, spilles «Where I’m From» av Digable Planets. Filmens music supervisor, vi fant ikke navnet ditt… But we see you.)
Magnús Blöndal Jóhannsson som drapsmannen Joe Erling Jahr (Nordisk Film Distribusjon)
Bildene til kinematograf Jakob Ingason er vakre, og hans kornete, analoge tekstur kler historien og tidsperioden perfekt.
Den visuelle varmen står i kontrast til det mørke og alvorlige, på samme måte som filmens rå balanse mellom feel-good og helt grusomt gjør at den treffer ekstra hardt.
Tårene trillet underveis, på vei ut av salen og lenge etterpå.
Drapet på Benjamin Hermansen er en film som dessverre fortsatt er viktig og som fortjener å bli sett.
På kino.
Terningkast 6
