Hopp til hovedinnhold
Sondre Justad
Når Sondre Justad nå slipper sitt tredje album, er han mer sårbar enn han noen gang har vært tidligere (Jonathan Vivaas Kise)

Sondre Justad til 730.no: – Jeg har hatt en ganske heftig drakamp i meg

Det er en helt spesiell åpenhet som kommer frem når Sondre Justad nå slipper sitt tredje album En anna mæ.

31-åringen fra Lofoten har klart å bli hele Norges siden han debuterte med Riv i hjertet i 2015.

Sondre fulgte opp med Ingenting i paradis i 2018, og har allerede blitt nominert til hele 8 Spellemann-priser. Den siste for musikkvideoen til Musti-samarbeidet «Sorry», som han slapp for et drøyt år siden.

Han har turnert til utsolgte venues over hele landet, og har sprengt kapasiteten på festivalscener.

Vi tok en prat med Sondre Justad da han slapp «Sorry» for å dykke dypere i hva som lå bak den, hvorfor han ville ha med stjerneskuddet Musti, og hva som skulle skje videre.

I fjor offentliggjorde nordlendingen at han skal spille i Oslo Spektrum, og at konserten allerede er utsolgt, etter en hemmelig hviskelek. Med det fulgte en ekstrakonsert, og i januar meddelte han at han har valgt å utsette konsertene fra mars til november.

Vi møter Sondre Justad like før albumslipp, og setter oss ned på en benk i vårsola på Grünerløkka. 

Sondre Justad 730.no

Sondre Justad x 730.no 💓 (Mobil-blinkskudd: Victoria Arnesen)

Sondre! Hvordan går det, og hva tar opp dagene dine for tiden?

– Det går bra! Jeg driver og lader opp til albumslipp. Har brukt mye tid de siste dagene til å svare på meldinger etter en tekst jeg postet. Det er sykt mye kjærlighet i innboksen.

– Skal på en liten tur for å treffe folk på Reisen til Spektrum, så jeg planlegger det. Skal også ha en vandrekonsert i Oslo i forbindelse med albumslippet. Der skal jeg spille hele albumet fra start til slutt i forskjellige settinger og formater rundt omkring, for dere på Reisen. Så jeg øver og lader opp til det jeg vet blir en ganske heftig uke.

Vi kommer tilbake til både denne Instagram-posten og Reisen til Spektrum! For noe av det vi tenker over når vi hører albumet, er at du har funnet to ting: Deg selv og kjærligheten. Er det noe i det?

– Det er noe i det! Det er på en måte to parallelle prosesser, som har vært like viktig, føler jeg. Den ene prosessen kan fort komme litt i skyggen av kjærlighetsprosessen, fordi det naturlig nok blir mye overskrifter av det.

– Den andre prosessen har òg vært viktig for meg. Å få landa litt i seg selv, ha færre ytre forstyrrelser. Det tror jeg ikke handler om at jeg er artist, jeg tror det gjelder veldig mange. Kjøret går, vi har notifications og pushvarsler på telefonen, så skal vi på jobb og på trening, studier og konsert. Det å på en måte ha fått landet litt de to årene her. Har kjent etter hvordan det står til.

– Jeg har sett barndomsklipp av hvem jeg var som kid, tenkt «det der er en rå fyr, jeg vil bli mer som ham». Det handler ikke om kjærlighet nødvendigvis, det handler om å gi litt mer faen. Alt er ikke liv og død, og det har samtidig gjort at det har vært litt enklere å åpne den andre døra. Jeg har prøvd å skru av konsekvens-tenkinga og la det som skjer skje. Det har gitt meg et lite dytt inn i det.

Det var noe av det du snakket om da du slapp «Sorry», at du har landet mer i deg selv. Følte du det var litt rart, og kanskje sårt, å komme ut med det?

– Ja, det er jo skummelt å være så personlig, men det har også vært viktig for meg fra dag én. Det å tørre å uttrykke følelser, der tror jeg vi alle har noe å gå på. Verden ville nok vært et bedre sted hvis vi lærte oss å bli bedre på det, da kunne vi unngått mange konflikter.

– Jeg jobber med meg selv på å bli bedre til det, hele tiden. Det er viktig for meg. Jeg føler ikke at jeg er dritgod på det, men når jeg har det som et av målene i livet mitt og vil at det skal være sånn, så har det kjentes naturlig å dele mye selv. Det er kanskje litt sånn jeg er, ufiltrert.

Se musikkvideoen til «Sorry» feat. Musti, regissert av Eirik Svensson og Julian Vargas:

Føler du deg mer åpen på En anna mæ enn på de to forrige albumene?

– Mye mer åpen! Jeg har nok ikke forstått helt hva jeg har skrevet når jeg har holdt på med det. Jeg skriver nesten hver dag, som en dagbok. En del av det blir til låter og så koser jeg meg med de låtene. Spiller dem inn og av og til gir jeg dem ut, og av og til ikke.

– I dette tilfellet har jeg nok ikke forstått helt hva det er jeg har skrevet før jeg hørte det og fikk litt space. Jeg landet albumet for noen uker siden. Med friske ører hørte jeg det på bussen i forrige uke og tenkte «Shit, det er ganske heftig egentlig», når jeg tar innover meg hvordan det har stått til.

– Jeg har nok ikke villet anerkjenne det, at jeg har hatt en ganske heftig drakamp i meg.

– Jeg har vært en luring, lurt meg selv og folk rundt meg. På et tidspunkt kjente jeg vel at jeg ikke vil det mer. Jeg har det bra i livet mitt, jeg har en kjæreste, gode venner, musikken, god familie. Hvorfor skal jeg gå rundt og være uærlig? Det er ikke noe poeng, jeg har lyst til å leve åpent og være tro mot meg selv resten av livet. Det er en slags transformasjon.

Tror du de rundt deg har merket det før du selv merket det?

– Jeg tror en del har gjort det, men så tror jeg veldig mange ikke har gjort det. Først skrev jeg den teksten og delte den bare med venner, familie og kjæresten min. Jeg har aldri vært så ærlig med meg selv før, og ikke så ærlig med noen rundt meg.

– Først og fremst var det viktig for meg selv å skrive den. Å se det svart på hvitt, det var ubehagelig å lese det, da var det ingen vei tilbake. Så sendte jeg det til folk rundt meg og har hatt veldig mange gode samtaler den siste uka, med de nærmeste. Mange har nok ant eller tenkt noe, men ikke forstått helt omfanget av det.

– Så kjente jeg på søndag og mandag at jeg har lyst til å dele den med flere. Først og fremst for min egen del og de rundt meg, men også i håp om at det kan utgjøre en forskjell for noen andre. Om det utgjør en forskjell for ett annet menneske, så er det sykt fint.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Enig! Nå har du også jobbet veldig tett med Calle Ask, produsenten din. Føler du det er ekstra spesielt at ett menneske har vært med i hele den prosessen?

– Ja! Calle og jeg skulle jobbe med dette albumet og produsere det sammen over noen måneder. Så ble det to år. Det har gjort at vi har kommet veldig tett på hverandre. Vi har vært sammen i Lofoten og bodd hos familien min, vi har bodd på loftet i leiligheten min i kollektivet, vi har bodd hjemme hos ham i Sverige.

– Det har kommet et vennskap ut av det, og gjort at vi har fått tid til å leke mye mer og gi mye mer kjærlighet inn til hver lille detalj på albumet. Vi har kunnet legge det bort noen uker og høre det på nytt med friske ører, og enten gjøre en helomvending eller digge det vi gjorde.

– Tekstlig har vi ikke diskutert så mye. Det gjør jeg ikke så mye med band eller produsent, det er min greie. Men musikalsk kan man kjenne litt på kroppen hvilke følelser det er i ting. Sånn sett er man i en veldig personlig prosess fordi folkene jeg jobber med kjenner følelsene i låtene. Jeg tror ikke de fokuserer så mye på tekstene.

Hvilken låt på En anna mæ er du mest glad i?

– Det varierer så mye. Akkurat nå er jeg mest glad i «Fins det noen».

– Den formidler en slags håpløshet hvor jeg virkelig ikke tror at det finnes noen der ute for meg. Den tok veldig lang tid å skrive, men det var en helt oppriktig følelse på det tidspunktet. At jeg aldri kommer til å finne kjærligheten. At det ikke går for meg.

(Jonathan Vivaas Kise)

Hvilken har vært vanskeligst å skrive eller lage?

– Nei, jeg vet ikke hva som var vanskeligst, egentlig. Det har ikke vært så vanskelig å skrive dem, det har gått ganske naturlig. Men kanskje det å dele dem nå, når jeg hører i ettertid hva de handler om. Det kan være litt skummelt.

– I alle fall nå som jeg har vært ærlig om prosessen min. Jeg har blottlagt meg litt mer, så folk kanskje hører tekstene gjennom det. Man kan lese ut en del andre ting enn de hadde gjort før den teksten jeg postet.

Er det noe annet ved dette albumet som føles ekstra spesielt?

– Ja, for jeg har på en måte svevd litt på en sky de første årene jeg spilte inn og jobbet i studio, og spilte veldig mange konserter. Alt gikk veldig fort, og det var sykt mye greier de første årene. Jeg har kanskje vært på denne skyen og ting har skjedd litt av seg selv. Mens nå har en del behov jeg har hatt inni meg kommet mer til overflaten og jeg har måttet lytte. Det har trengt seg gjennom det, og disse låtene gjenspeiler jo prosessene av det jeg har stått i. Det har vært noen intense prosesser.

– Flere av låtene er ganske energiske og gjenspeiler det som har skjedd på innsida. Det har ikke vært en ro inni meg, så det er ikke et album med veldig mye ro. Albumet er fylt av den drakampen og kampen mellom lengsel og frykt, hvor jeg prøver å holde ting i sjakk, men så går det ikke, og så bryter det seg gjennom.

– Og så er det litt annerledes fordi jeg har fått tid, for første gang, til å være mye i studio. Til å jobbe meg ordentlig gjennom låtene, og være litt produsent selv, og ha et nært samarbeid. Det kjennes som et veldig annerledes album, og jeg er veldig stolt og fornøyd med alt.

For det er òg et litt annet lydbilde enn vi er vant til fra deg, hvordan og av hvem har du blitt inspirert til det?

– Det er nok litt påvirket av hva jeg hører på av musikk. Jeg sa tidlig, da jeg begynte å jobbe med Calle, at jeg savner bass i mitt prosjekt. Det har vært lite bass i de to første albumene, så vi måtte ha mer av det nå. Det er kanskje et bilde på at jeg har vært litt på overflaten og på skyer i de to første, og det har gått veldig fort.

– Nå har jeg prøvd å lande et sted i meg selv, og bassen er litt mer i mellomgulvet. Så bassen kommer nok derfra. Og så er det større lek, som kanskje gjenspeiler det sterke ønsket om å ta tilbake mer av den leken. Og kødde mer. Det er mye mer lek i produksjonene og detaljer her og der, og krydder. Som har vært veldig artig. Vi har kødda mye og kost oss i studio.

– Det er viktig å si òg, at selv om det har vært den drakampen, så har jeg jo hatt det fint. Jeg har kost meg veldig og har ikke hatt et deprimerende liv de siste årene. Jeg har vært så lur at jeg har trodd på ting selv, og kompensert et slags tomrom med å gjøre andre artige ting. Som har vært fint og meningsfullt, og kanskje fortsatt helt sant og rett.

– Det har vært veldig mange bra menneske-møter, mye kjærlighet fra publikum og fra bandet mitt, som er som en familie for meg. Jeg har en kjempegod relasjon til familien min og vennene mine. Det har ikke vært noen mørke år, det er mer at det har vært mye greier som har rørt seg inni meg, som jeg har måttet jobbe med og holde i sjakk.

Sondre Justad

Et bokstavelig talt avkledd album (Jonathan Vivaas Kise)

Du snakker litt om publikum. Noen har jo fått være med på litt av prosessen. For de som ikke har hørt om Reisen til Spektrum, hva er det?

– Det er jo et personlig prosjekt, men også et fellesskap. Hvor målet er at vi skal komme tettere på hverandre og bli bedre kjent før vi står i Spektrum. Det er en stor arena med veldig mange mennesker. Det har ført til at vi prøver å ha arrangementer hvor vi kan møtes, chatte eller møtes på Zoom. Inkludere folkene som skal i Spektrum på prosessen med albumet og etter hvert planleggingen av konserten.

– De har også vært med å påvirke albumet litt. Det har kommet reaksjoner på skisser jeg har lagt ut av låtene. Folk har svart på hva de forstår, ikke forstår og hva som treffer og ikke treffer. For meg er det ikke bare et prosjekt hvor alle skal bli bedre kjent med meg, men jeg vil bli bedre kjent med folk på Reisen.

– Litt i motsetning til en merch-kø, hvor man møtes i to minutter etter en konsert. Vi har fått mulighet til å snappe frem og tilbake, og det har kommet frem andre sider av folk. Ikke bare den spenningen eller nervøsiteten som er i et sånt møte etter konsert, jeg har sett humoristiske sider av folk hvor de kødder med meg og virkelig får meg i godt humør. I tillegg til sterke og nære historier. Man ser mer av den kompleksiteten i folk rundt.

– Det er også kult å se at en del av folk på Reisen har blitt bedre kjent med hverandre, tar en øl eller møtes. Det er noe av det vakreste som kan komme ut av det.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Hvordan kom du opp med denne idéen?

– Jeg satt og diskuterte hva som er viktig for meg på en konsert, med en som heter Simen, og så sa jeg at det viktigste ikke er lyden eller lysene. Det viktigste er kontakten med publikum.

– Jeg har lyst til å klare å opprettholde noe av den nærheten man får til på en klubbkonsert, selv om det er en arena med nesten ti tusen mennesker. Så sa han «Hva med å starte med dem, da?» «Ja, det hadde vært fint! Victoria kan jeg starte med, kanskje», svarte jeg.

– Så hadde vi en tanke om at du skulle invitere noen av de du har møtt på konsert opp gjennom årene, og at de videre også skulle gjøre det. Og at man på den måten starter med en kjerne som det betyr noe for, og at det kunne påvirke litt det vi ender opp med av publikum. Men også at man har en mulighet for å bli bedre kjent. Det var jo midt i Covid, hvor alle satt hver for seg. Så i starten var det veldig Covid-vennlige møter, digitalt.

Til orientering: Denne Victoria er undertegnede, dere kan lese mer om starten av Reisen til Spektrum her

Sondre Justad med fan og 730.no-skribent Victoria Arnesen (privat)

Det gikk jo bra, det ble utsolgt! Hadde du noen anelse om at det kom til å skje da du satt i gang dette?

– Nei, man har jo null garanti for det. Men jeg hadde jo en drøm om det. Og det kjentes som en trygg start, at man hadde en kjerne av publikum som det betyr noe for, og så kan man bygge på. Vi tenkte vi kunne gå ut med det og offentliggjøre det underveis. Det var så fint det som foregikk, og det var godt å ha det litt for seg selv. Det kjentes som at jeg nesten brøt en pakt med de som var der hvis jeg skulle offentliggjøre det.

– Det var et slags dilemma jeg hadde. På den ene siden vil jeg ikke ekskludere noen som ikke har fått det med seg, men på den andre siden så føltes det som pakten som var inngått handlet om at dette var vårt. Ikke hele landet sitt. Men etter hvert, når det ble utsolgt, så kjentes det naturlig å offentliggjøre det og å legge ut en konsert til.

– Det var en drøm, vi hadde ikke planlagt to konserter i utgangspunktet. Det kom som en bonus, og gjorde også at ekstrakonserten måtte være dagen før.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Ja, for du hadde fire utsolgte konserter på Sentrum Scene i 2018, så det hadde nesten vært rart om det ikke gikk så bra nå?

– Men man vet jo ikke, det kan hende folk ikke bryr seg om meg nå, i 2022. At noen er lei, og man kan aldri ta noe for gitt.

– Det finnes mange eksempler på folk som spiller i Spektrum et år og på Rockefeller noen år senere. Det der går sikkert opp og ned, så jeg må bare nyte det mens jeg kan.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Siden du måtte utsette fra mars til november, hvordan tror du det blir når det først skjer nå?

– Jeg tror det blir en friere konsert. Og at det har gitt oss tid til å planlegge mer. At Reisen til Spektrum blir litt lenger, synes jeg var godt. Det er mange flere ting jeg har hatt lyst til å gjøre, som jeg ikke hadde rukket om det hadde blitt nå i mars. Vi får tid til å gjøre noe enda villere og tenke enda mer på hvordan det skal være i salen.

– Selve avslutningen på Reisen er jo Spektrum, så det må avsluttes med et brak. Jeg håper jeg har fått møtt enda flere folk, hørt enda flere historier og får fortalt enda flere historier når vi har kommet oss til november.

Sondre Justad Oslo Spektrum

(Jonathan Vivaas Kise)

Er det bevisst at du slipper albumet samme dag som konserten egentlig skulle være?

– Ja, hehe! Jeg skulle egentlig slippe det i februar, men så hadde jeg lyst til å ha noe å glede meg til denne helgen. Og så tenkte jeg at hvis det er noen som har beholdt flyreisene sine fra rundt omkring i landet til Oslo den helgen, så er det en fin mulighet for å gjøre noe, for noen av dem som kommer hit. Det kan skje noe i byen likevel.

Du har jo spilt egne turnéer og veldig mye festivaler. Hva er den største forskjellen?

– Den største forskjellen er at på festival, så er folk i den modusen en hel dag. På mine konserter er det et publikum som kommer for å se bare oss, men de kommer for å se mange forskjellige på festivaler. Så det er hakket mer personlig på egne konserter.

– Det kan være mer massivt på en festival. Litt mer stadion-følelse, ganske mektig. Og spennende fordi det ofte er flere nye bekjentskaper i publikum. Folk som kanskje aldri har hørt på musikken min. Det synes jeg er spennende, å kunne treffe nye folk.

– Jeg liker begge deler, å komme tett på på egne klubbkonserter, men også det å male med stor pensel. Å kunne leke med en arena og tenke «Kan jeg være på et tak der, en knaus, en trapp, oppå en søppeldunk?» Det gir rom for å leke mer, og når det først klikker med festivalpublikumet, så kan det være overveldende.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Hvis du tenker på ett sted du ikke har spilt ennå, kan være hvor og hva som helst. Hvor vil du spille?

– Jeg vet ikke, vi har spilt så sykt mange fine plasser.

Er det et sted du vil spille igjen, da?

– Ja, det er så mye forskjellig i Norge. Så langt land og ulike daler, kyst, forskjellige steder og folk. Jeg gleder meg veldig til å spille på Stavernfestivalen igjen i sommer. Sist spilte vi på scene 2 for 20 000 midt på dagen. Vi var helt i sjokk over at det kom så mye folk og var så mye trøkk. Vi var forberedt på lite publikum, siden det var tidlig på dagen og jeg ikke er en hjemme-artist der.

– I år skal vi spille på hovedscenen der, senere på kvelden. Det blir sjukt.

– Og det blir sjukt å headline Parkenfestivalen i Bodø. Der har jeg gått alle stegene, fra å spille på klubbprogrammet, til lillescenen, til B-scenen. Og nå skal jeg headline på hovedscenen. Det tror jeg blir spesielt, å komme hjem til nord.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Nå har du har jo delt et personlig innlegg om kjæresten din og denne prosessen. Har han vært involvert i dette?

– Jeg har sagt vi må være to om det hvis jeg skal gjøre det, for det handler også om ham. Selv om det først og fremst handler om min prosess, så må han være med. Det har han vært, hvis ikke kunne jeg ikke gjort det.

– Så han har roet meg ned der jeg har vært litt for pretensiøs, og det har vært bra.

Du skrev at du så ham fra trikken og måtte ta sjansen. Hadde ting vært veldig annerledes nå om du ikke tok sjansen?

– Ja, jeg tror nok jeg hadde kavet litt rundt. Kanskje hatt litt halvsannheter som jeg hadde trodd på selv. Og jeg tror covid var viktig for meg. For at jeg skulle bli litt tvunget til å kjenne etter og ta tak i ting. Den unntakstilstanden i livet bidro til at jeg kastet meg ut i det.

– Jeg tror også det var viktig med hvor chill det var og hvor mye space det var. Det opplevdes ikke som noe press eller noen forventninger. Jeg hadde nok ikke turt det om det var en person som forventet mye av meg og ville at det skulle gå fort. Da hadde jeg nok skygget banen.

Det er en låt på albumet som ikke bare er din egen stemme. Vil du fortelle litt om den?

– Jeg ville inkludere folk fra Reisen til Spektrum på albumet og konserten. Så jeg delte en tidlig versjon av en låt som heter «Kjærlighet». Jeg synes det var noe fint med tanken på at vi skal feire kjærligheten litt de neste månedene.

– Jeg har fortalt om kjærlighetshistorien til et par som frir på Reisen, og jeg har fortalt min kjærlighetshistorie. Og jeg synes det var fint om alle på Reisen kunne være med å synge «Det må ha vært kjærlighet, bare at du ikke forstår».

– Jeg fikk inn 60 bidrag, og alle er med der, et sted i mixen. Følelsen av at dette ikke bare er mitt, men vårt, er sykt nice. Det er rørende å høre, når jeg føler jeg på en måte synger det til meg selv og at folk rundt på Reisen backer meg. I fare for å bli for sentimental, så synes jeg det er veldig sterkt.

(Jonathan Vivaas Kise)

Er det en låt, fra hele katalogen din, som du skulle ønske var utgitt? Og en du angrer på å ha gitt ut?

– Jeg hadde en låt jeg ikke tok med på forrige album, som kjentes litt overflødig og ikke passet helt inn der. Det er en låt som heter «Du så oss», som jeg er veldig glad i og har spilt på en del festivaler. Så den fikk leve litt gjennom det.

– Det er kanskje ingen låter jeg angrer på, men det er noen tekstlinjer her og der jeg kunne spart meg for. Fra det første albumet. I respekt for og i kjærlighet til folk jeg har rundt meg, kunne jeg ha droppet.

Til slutt: Hva skjer fremover?

– Jeg skal hjem til påske. Og jeg driver og øver med bandet mitt.

– Jeg gleder meg sykt mye til å spille med bandet mitt igjen og å dra på festivaler. Det kjennes litt uvirkelig. Jeg har øvd med bandet og sett meg rundt, og så har jeg begynt å gråte underveis. Det er så sjukt sterkt at vi har holdt sammen fra dag én. Vi spilte noen låter fra førstealbumet, og tenkte på at vi også spilte den låta sammen for åtte siden.

– Det er veldig få kjæresteforhold som holder så lenge i den alderen vi er i. Det er veldig få soloartister, om ingen, i dette landet, som har holdt på det samme bandet i åtte år. Jeg er veldig glad i gjengen min. Det er fantastisk at vi fortsatt står her. Jeg var redd jeg skulle miste noen av dem etter covid, til nye jobber, studier eller kids. Men vi er samme kjernen. Det er veldig spesielt.

– Jeg er glad familien har holdt sammen, og håper det varer livet ut. Da vi skulle sette sammen gjengen, gikk jeg mange runder med meg selv og Julius, manageren min. Vi testet å ha dem samlet, henge og feste. Litt som ufarlige auditions, så vi kjente at det funka. Og så har jeg vært veldig opptatt av kommunikasjon hele veien. At vi skal uttrykke hvis det er noe vi kjenner på, om det enten er forventninger eller hva som helst, ene eller andre veien.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Sondre Justad (@sondrejustad)

Takk for praten, Sondre!

Albumet En anna mæ er ute fredag 25. mars.

Se også: 730.no møter Karpe alias Chirag og Magdi alias Omar og Sheriff

Nyeste saker fra 730.no

Les mer