Årets beste serie? 10 grunner til å se Fleabag

1. okt 2019 kl. 03:13

Serieskaper Phoebe Waller-Bridge alias Fleabag fortjente Emmy-prisene - og fortjener mer oppmerksomhet i Norge (Amazon/BBC)

Når man befinner seg i TVs store gullalder, er ikke Årets beste serie en tittel man slenger rundt til hvilket som helst show.

Likevel føles det fullstendig galt dersom 2019s liste skulle blitt toppet av noen andre show enn britiske Fleabag.

Den «lille» BBC-serien (som vises hos Amazon) om den forvirrede og seksuelt frustrerte London-jenta Fleabag og livet hennes etter at bestevenninnen dør, har nemlig klart å holde seg relevant i en strømmeverden hvor gigantserier som Game of Thrones, The Crown og Westworld tar opp særdeles mye plass.

Det er særdeles ikke dårlig for en serie med kun 12 episoder på 20 minutter hver.

Under forrige ukes Emmy-utdeling presterte serieskaper, hovedrolleinnehaver og vår faste WCW Phoebe Waller-Bridge (Killing Eve, den kommende James Bond-filmen) å hente med hele tre Emmy-priser hjem.

Hun danket dermed ut store navn i prosessen.

I kampen mot store komedienavn som Kristen Bell-festen The Good Place, Natasha Lyonnes kritikerroste Netflix-serie Russian Doll og HBOs storfavoritt Veep, slo BBCs Fleabag til hardt:

Showet tok trofeene for beste komedie og beste manus, samt fikk Phoebe beste kvinnelige skuespiller i en komedie.

(En pris som Veep-superstjernen Julia Louis-Dreyfus har vunnet SEKS år på rad!)

Med mye kritikerjubel har Fleabag-basillen har spredt seg stort siden den hadde premiere tilbake i 2016, men snodig nok har ikke jenta med den lille marsvinkaféen og den store sexlysten ennå ikke fått spesielt mye oppmerksomhet i Norge?

Det syntes vi blir litt for dumt.

Derfor:

Her er 10 grunner til å se årets kanskje beste serie

Phoebe selv og serien hun laget vant tre Emmy-priser for en uke siden (Amazon/BBC)

1. Søskenkjærlighet

Seriens grunnstøtte Fleabag er særdeles flink til å rote det til for seg i sosiale sammenhenger. Spesielt kronglete er hun med søsteren Claire (Sian Clifford).

Etter at moren deres døde og faren valgte å gifte seg med den spesielt eglete gudmoren deres (God Mother), skled Claire og Fleabag fra hverandre – til tross for at de begge egentlig er på samme side av familiekrangelen.

Selv om Fleabag fokuserer mye på å fylle det evige tomrommet i hjertet sitt med fremmed mannekjøtt, er det egentlig forholdet til søsteren som burde få litt ekstra pleie.

Når de to søstrene er sammen, er skjermtiden nemlig både hysterisk og hjertevarmende, og viser hvordan det idelle søskenforholdet egentlig er.

Man skal for eksempel alltid være der for hverandre i kriser, som når noen blir skamklipt og ender opp som en blyant.

2. Feminisme

Mens man allerede er på emnet søstre. Man kommer ikke unna at en serie som i kjernen handler om et søskenpar i 2019 kommer til å styre innom feminismen.

Fra damer som føler seg skamfulle over å slite med å få barn til middelaldrende gudmødre som uttrykker seksualitet gjennom kunst og orgasmer når den siste dråpen maling treffer lerretet – denne serien går innom det meste.

Blant annet møter Fleabag på en eldre karrierekvinne (spilt av suverene Kristin Scott Thomas fra Tomb Raider), som leverer en rå og nydelig monolog om kvinners innebygde smerte og hvordan overgangsalderen er en etterlengtet frigjøring.

(Faktisk så rå at hun mottok Emmy-nominasjon for opptredenen!)

3. Emosjonell latterkule

Det som kanskje er den sterkeste siden ved Fleabag er seriens fascinerende måte å veve sammen komikk og hjerteskjærende drama.

Hovedkarakterens skarpe vitser og klovnerier brukes flittig for å kamuflere alt av tunge følelser og vonde sider – og dem finnes det plenty av når en har opplevd at både mor og bestevennen har gått bort.

Men i små øyeblikk kommer det plutselig frem.

Mens serien drar deg sømløst gjennom 12 episoder med komiske situasjon etter komiske situasjon, treffer den oss også midt i hjerterota når man minst venter det.

Fleabag-karakteren er selv i sentrum for de fleste av disse, da man helt fra starten av forstår at det er mye ufint som foregår på innsiden av hodet med den svært så chic-e franske frisyren.

4. Heite prester

Da Fleabag OMSIDER vendte tilbake for sin avsluttende andresesong tidligere i år, tre år etter den originalt hadde premiere, brakte Phoebe og Co ekstra sterkt stjernekalibér med i staben.

Andrew Scott fra BBC-serien Sherlock ble nemlig castet som The Priest; Fleabags store flørt for sesongen.

Han er, som man kanskje gjettet, en Guds mann som ufrivillig leder Fleabag inn i fristelse med sine trøstende ord og sin harde bispestav kirkebenk.

Presten ble kjapt et massivt trekkplaster for serien, da Fleabag ikke var den eneste som desperat ville krype under prestekjolen huden på ham.

Andrew Scott i rollen som The Priest (Amazon/BBC)

5. Tettpakket TV

En av seriens negative sider er at den i sann britisk tradisjon har få episoder.

12 avsnitt på 20 minutter er absolutt ikke nok tid sammen med et såpass rikt karaktergalleri. Helst skulle vi nok ha hatt mye, mye, MYE, mer.

At omtrent hele episode 7 kan omhandle kun én middag og likevel være så latterlig bra at man kan se den flere ganger på rad uten å få med seg alle vitsene, sier jo tross alt litt om hva slags potensiale som skjuler seg bak den kjeklende familien.

Dog betyr den begrensede mengden episoder at vi slipper alt av filler-episoder.

Her er underholdningen tettpakket og det finnes ikke tid til å kjede seg. Ha-le-lu-ja takk!

6. Marsvin

Det første man ser etter når man prøver å velge ut en serie å fordøye i sofakroken er kanskje ikke marsvin, men vi lover deg; marsvin er et stort plusspoeng.

Den kanskje fineste delen av Fleabag ellers så nitriste livstilværelse er gnageren Hilary. Hun fungerer som en slags maskot for kaféen Fleabag og bestevenninnen startet opp, som Fleabag nå driver alene.

Men det holder selvsagt ikke bare å ha en gnager i en kafe i dag uten at man gjør det til hele temaet for forretningen. Vi støtter det!

Trist lol: Phoebe Waller-Bridge som Fleabag (Amazon/BBC)

7. Kreativ kameralek

Å bryte «the fourth wall» og snakke direkte til kameraet er langt fra et originalt konsept, men få serier har tatt det til nivået Fleabag har gjort det.

I serien blir vi som seere med som en slags karakter i serien som Fleabag kan betro seg til med sine innerste tanker, noen hun kan fortelle sine skitneste vitser og generelt distrahere seg med.

For serienerden i undertegnede er det vanskelig å ikke skrive en avhandling om den flittige bruken av kamera i serien.

Kort sagt blir vi som publikum dog nesten brukt som en distrahering for Fleabag, slik at hun ikke må forholde seg for mye til folkene rundt seg og samtidig ikke må slippe noen innpå seg.

Kameraleken har pushet Fleabag-serien til et helt annet nivå, og får oss til å knytte et latterlig sterkt bånd til hovedkarakteren.

Hjertet vårt hopper genuint litt hver gang hun snur seg til «oss».

Og nei, vi legger ikke for mye tanke inn i en fiktiv serie. Aldri.

8. Gjestestjerner av høy kaliber

Når man skal sette sammen en TV-hit, hjelper det ikke å ha et sylskarpt manus og et knusende konsept dersom man ikke har skuespillere som kan fremføre det.

Fleabag har heldigvis hele pakken – og vel så det.

I tillegg til søsterduoen Phoebe og Sian Clifford, leverer en rekke fete stjerner knallharde opptredener i løpet av showets to sesonger.

Det er stort nok at Fiona Shaw (Harry Potter, Killing Eve) stiller som Fleabags skarpe psykolog som ser gjennom tullet hennes, men én stjerne har en rolle som alene er stor nok til å nesten matche Phoebes hovedrolle.

Oscar-vinner Olivia Colman (The Favourite, Broadchurch og den kommende sesongen av The Crown) gjør en mesterlig rolle som Fleabags gudmor/stemor.

Rollen som det forferdelige overhodet som styrer den splittede familien, som ble skapt spesifikt med Olivia i tankene, blir bare enda mer fascinerende av at Olivia som alltid fremstår som svært så kjærlig og elskverdig – selv når hun legger an på den nye typen din.

9. Den gripende handlingen

Tradisjonelt har ikke plottet vært noe man forventer særlig høy standard av innenfor komedie-sjangeren, selv når man begynner å bevege seg over i dramedie-hybriden.

Handlingsmessig har Friends av-og-på forhold mellom Ross og Rachel, The Big Bang Theory har kjærlighetsforhold mellom nerdene og sine utkårede mens Side om side har hvorvidt Lisbet noensinne kommer til å innse at hun er for god for Frode.

Gripende blir vel ikke helt det riktige ordet her.

De siste årene har man dog sett flere komedier som trosser de gamle trendene og legger større vekt på handling i forhold til målløs vitsing, som for eksempel briljante The Good Place, hvor Kristen Bells reise etter døden ennå ikke har gått tom for plot-twists.

Fleabag tar det ikke like langt som denne, men leverer allikevel svært gripende materiale til en komedie å være.
Det er svært enkelt å engasjere seg i den falleferdige familiedynamikken og den personlige krigen mot God Mother, samtidig som Fleabags egen historie om sorg og tap av folkene rundt henne kommer med egne uforventede og tilfredsstillende overraskelser.

10. Phoebe Waller-Bridge

Toppen av kransekaken. Kremen av kremen. Rosinen i pølsen. Loppen på loppesirkuset.

Sett bort fra alt det andre, så er det i hovedsak én grunn til at serien Fleabag har blitt så bra som den har blitt. Og det er hovedstjernen selv.

I tillegg til å ha skrevet hele serien selv og å ha kommet opp med konseptet selv, bringer Phoebe en uslåelig karisma til hovedrollen hennes som ingen andre kunne ha levert.

Mor har en unik evne til å vite nøyaktig hvordan hun skal få oss til å hyle, om det så er av sorg eller skitne vitser (og dem finnes det mange av).

Ingen kan selge Fleabag slik hun kan.

Hele Fleabag kan man se hos Amazon Prime.

BONUS: Se stjernen selv gi Game of Thrones-Emilia latterkrampe:

Se også:

Hva skjer egentlig på slutten av Euphoria?

Netflix kansellerer serien de er «utrolig stolte av» – fansen raser

HBO kommenterer ryktene om strid i kulissene til Big Little Lies