ABC
Nei, nei, nei. Slapp av. Selvfølgelig er ikke Lost veldig bra. Serien er nesten litt teit. Superdramatiske cliffhangere, hvor det ser ut til å gå helt til helvete, blir ofte ikke direkte fulgt opp i episoden som følger, usannsynlig drøye ting som skjer blir ikke forklart, de forvirrede, stakkars menneskene på øya, som er helt Lost, spør egentlig aldri nye folk de møter – rett ut – hva som egentlig er greia.
Og mye mer. Likevel er det dritfett. Nesten litt skummelt, uten noen klar grunn. (Ikke fordi jeg er jente, nerd.)
I den seneste sesongen, den fjerde, slo gutta bak serien til med et litt breialt, trolig nøye drøftet, kreativt krumspring; Man får se handlingen fremover i tid, fremtiden om du vil, og dermed avsløres det hvem som ble found.
Eller gjør det egentlig det? Nemlig. Finurlig shit.
Jeg kan ikke så mye om skuespill, men i min bok er castingen solid.
Her er topp 5 toppfolk fra Lost:
Sayid Jarrah (Naveen Andrews) – tortureksperten fra Irak er sjarmerende fyr som både tåler en støyt og kan skru på knapper.
Hurley Reyes (Jorge Garcia) – tung solstråle som ikke blir lettere av å spise frukt og fisk, og som sier «dude» ofte.
Sawyer Ford (Josh Holloway) – en hustler som ser ut som en modell, men som er en stand up guy, kombinert med å være en killer.
Kate Austen (Evangeline Lilly) – en luring med en drøy, hemmelig krim-CV, som også ser ut som en modell, samtidig som hun er hissig på ladegrepene.
John Locke (Terry O’Quinn) – fra rullestol til jungelsjef med psyopatiske trekk, Terry skinner som i klassikeren The Stepfather. (Se opp for remaken.)
