Hopp til hovedinnhold
THE CUMSHOTS - HER MED MED KRISTOPHER SCHAU SOM MORDER (RODEOSTAR)

Skål for The Cumshots

Norges råeste.

Navnet The Cumshots høres kanskje ut som kødd, men dette norske bandet er blodig alvor.

Hør på deres nye album A Life Less Necessary: Hardtslående, episk, bekmørkt og rett og slett briljant. Med låter som «What Bleeds Must Be Butchered», «I Still Drink Alone» og «Nonversation» demonstrerer de seks karene at de er landets råeste metalband akkurat nu. Om du ikke tror oss, så sjekk ut platen og bli enig. (Last ned og hør smakebiter her.)

Sjekk hva gitarist og produsent Ole Petter Andreassen aka Olis aka El Doom forteller Pyro.

Grattis med ny plate! Fortell med egne ord hva The Cumshots gir til folket på A Life Less Necessary?

– Det har blitt en ganske kompleks plate, mer av alt lissom, og det ligger svært mye arbeid bak. Åra på baken og en større og større felles forkjærlighet for alt som ikke er metal, gjør at lerretet har blitt større, og sansen for å klatte godt med malinga her har vel vært nesten i overkant til stede. Som produsent blir jo oppgaven å gjøre hvert parti til spennende lytting, og i kampen mot utlandet ble det klint til skikkelig denne gangen. Og de siste åra har jeg også blitt flinkere til å skjønne når nok er nok, fra aldri mer enn én stemme av gangen («What Bleeds Must Be Butchered») til å overdrive litt («Blood Don’t Lie», «And The Sun Pissed Red», «Existence Should Be Singing»). Det blir mye påpekt at vi har blitt mer melodiske, men det er da ganske så mye mer bråk enn tidligere også. Jeg orker IKKE å høre hele skiva i ett strekk. Morsomt at de sureste banda i byen akkurat nå er oss på 40 år og kidsa i Haust eller hvem faen.

(Fortsetter nedenfor.)

Dere begynner å bli ganske etablerte nå, hvordan vil du beskrive utviklingen til The Cumshots fra debuten til det nye albumet?

– Vi har absolutt prøvd å lage så bra metal som vi har kunnet fra første stund, men de to første platene bærer litt mye preg av regler og forbilder. Last Sons Of Evil har en sjarmerende «øving, six-pack og alt-på-fullt»-feeling, og jeg liker nok den bedre enn Norwegian Jesus, som prøver å være litt smart uten å tørre helt. Men det var på Just Quit Trying vi virkelig fant formen, og halvparten av den er så bra som vi blir. På A Life Less Necessary er nivået høyt hele veien, det er alltid et godt tegn når alle har forskjellige favoritter. Føles mer som et samlet verk enn enkeltlåter, og det skyldes i høy grad at vi klarte å finne den mørke, røde, lett progressive tråden i de ni som ble med, og våget å kaste ut en del øs-pøs death & roll-låter som nok kom litt kjappere til poenget, men manglet denne litt svære auraen. Live-biten av bandet har også forandret seg mye opp igjennom, fra veldig utagerende til ganske proffe, kort fortalt. Foretrekker helt klart det siste, men synes egentlig det er flott at vi har gått gjennom forskjellige faser på den biten også. Hadde vært kjedlig med pre-prods og mails om lys, lyd og oppførsel fra dag én. «The Wild Years», som vi liker å kalle de første 5 åra, var akkurat det. Og det måtte noen pauli ord til, både her og der, for å ta steget videre. Er drittlei av å snakke om slåssing, beinbrudd, knark, puling og legevakta, men dette bandet har i alle fall opplevd alt man leser om i bøkene. Og det er en livserfaring jeg er glad for å ha. Så når Kris begynner på biografien sin neste år blir det ikke mye vits å reise hjem til jul.

Les resten hos Pyro, og se videoen til «I Drink Alone» nedenfor.


Nyeste saker fra 730.no

Les mer