Serietips: Mesterlig mørk komedie via Netflix

9. feb 2018 kl. 00:00
HUN ER FURTEN. HAN ER PSYKOPAT. SAMMEN ER DE SØTE (CHANNEL 4)

HUN ER FURTEN. HAN ER PSYKOPAT. SAMMEN ER DE SØTE (CHANNEL 4)

Saken inneholder -små- spoilere. 
Hun er en edgy tenåring som hater alt og alle fordi de er kjedelige og forutsigbare. Han tror selv at han er psykopat og planlegger å drepe et menneske. Sammen bestemmer Alyssa og James seg for å rømme hjemmefra, og James finner seg dermed et utmerket mål for sine fantasier. 
Konseptet er såpass galt at man tenker at serien umulig kan være annet enn dyster og forferdelig, men det ligger mye sjel i The End of the F***ing World.
Den britiske Channel 4-serien hadde premiere i hjemlandet i høst, men har nå dukket opp på norske Netflix og markerer dermed en sterk start for serieåret 2018. 
Serien er på knappe åtte 20-minutters episoder og slukes på null komma null, men gjør allikevel et latterlig sterkt inntrykk på oss.
 



MAN KAN TROSS ALT IKKE VÆRE REBELL UTEN Å STÅ UT TAKLUKEN (CHANNEL 4)

Dette kommer av at den gjør en suksessfull kombinasjon av en særdeles mørk humor med ektefølt hjertevarme, samtidig som den tar moderne TV-kultur og representasjonen av moderne virkelighet på kornet. 
— If this were a film, we’d probably be American, sier Alyssa og sender spikeren rett inn i veggen. 
For faktum er at plottet, som er basert på The End of the Fucking World-tegneserien av Charles S. Forsman, kunne lett ha blitt solgt som en standard film om amerikanske tenåringer som kjører nedover Route 66 i en gammel Camero. 
Vi har sett det før, og trenger ikke se det igjen med det første. 
The End of the F***ing World derimot, leverer og gir mersmak så det holder. Vi tar del i historien til to mennesker med et sykt utgangspunkt som utvikler seg til noe nydelig – og ikke minst hysterisk morsomt. 
Mye av det som gjør serien så dyktig kommer av en mesterlig balansering. 

SJELDENT HAR EN TENÅRINGSDUO VÆRT MER LIKANDES (CHANNEL 4)


Balansen mellom den intense muligheten for at James faktisk kan drepe Alyssa og det voksende forholdet mellom de to, balansen mellom tenåringenes jævlige fortidshistorier og den emosjonelle historien de skaper for seg selv, samt balansen mellom de ekstreme tingene de gjør mot andre og det fine de gjør for hverandre. 
Ikke en eneste gang i løpet av sesongen får man servert for mye av noe som helst. Fokuset skifter alltid når vi har fått servert nok, en balanse selv de mest erfarne TV-veteranene sliter med å levere. 
Vi føler oss nesten litt bortskjemte. Som seer er man som Gullhår, bare at all grøten er passe varm, alle sengene har tempurmadrasser i vår størrelse, og Høyre/FrP-regjeringen for lengst har sørget for at alle bjørnene har blitt skutt slik at ingen kan vekke oss fra vår søte søvn. 
The End of the F***ing Worlds sterkeste kvalitet er dog dens to hovedrolleinnehaverne.

Til tross for at de er relativt unge spiller Alex Lawther (22) og Penny Dreadful-stjernen Jessica Barden (25) med slik en dybde og innlevelse at man skulle trodd at de allerede var 30 år inn i karrieren og var på utkikk etter andre ting å sysselsette seg med.  


ALEX LAWTHER (22) GJØR EN FANTASTISK ROLLE SOM JAMES. SNART VERDENSSTJERNE? (CHANNEL 4)


Dette gjelder spesielt førstnevnte, som allerede beviste at han var stjerne på ekte da han gjorde rollen som en ung Benedict Cumberbatch i Morten Tyldum-suksessen The Imitation Game (2014). Og det var først ETTER at Dame Maggie Smith (Harry Potters «Minerva McSnurp») fortalte ham at kvaliteten på arbeidet hans var av sorten skuespillere jobber livet ut for å oppnå. Snakk om boost på selvtilliten. 

Uansett. Poenget er at disse to er svært dyktige, og tar serien til nesten drøye høyder. 
Duoen har en unik og treffsikker kjemi som sitter som støpt helt fra første scene, og det genuint dynamiske forholdet hjelper med å holde oss ankret gjennom et plott som kjører 200 km/t strake veien mot en fjellvegg – og det trengs til tider. 
Det hender nemlig at det går kjapt i svingene, og vi mister litt oppfatningen av hva det egentlig er karakterene holder på med, men det tar ikke lang tid før vi blir dratt rett inn igjen på den stødige kursen mot katastrofen. 

Hvor mye The End of the F***ing World presterer å få unnagjort i løpet av såpass kort tid er imponerende. Hvor mye den får oss til å bry oss i løpet av såpass kort tid er enda mer imponerende. 
Castmedlemmene er sykt dyktige, og supplert med en handling som nesten konstant holder deg på kanten av sofaen er resultatet brilliant. 
Det eneste som egentlig føles kritikkverdig er at det ikke finnes mer av serien, men å strekke den ut mer risikerer selvsagt å ødelegge for den skjøre balansen og forholdet til originalmaterialet – og da tar vi heller det vi allerede har fått og sier oss fornøyd med det. 
Om du setter pris på drama som ikke pynter på sannheten, og ikke har noe imot litt mørk humor hvor både f- og c-bomber droppes støtt og stadig, anbefales denne på det sterkeste. 
Terningkast 6.
 
 




Alle episodene av The End of the F***ing World streamer nå via Netflix
 
Se også: Netflix byr på kjærestesyk pingvinentusiast