Hopp til hovedinnhold
SESONG 4 AV SUKSESSERIEN BLACK MIRROR TAR BLANT ANNET FOR SEG SIMULERINGER, OVERVÅKNING OG TINDER-DATING (NETFLIX)
SESONG 4 AV SUKSESSERIEN BLACK MIRROR TAR BLANT ANNET FOR SEG SIMULERINGER, OVERVÅKNING OG TINDER-DATING (NETFLIX)

Black Mirror sesong 4 – digg virkelighetsflukt fra Netflix

Black Mirror sesong 4-spoilere nedenfor!

Britiske Channel 4-skapte (og nå Netflix-eksklusive) Black Mirror har kommet til sin fjerde runde.
Serieskaper Charlie Brooker og hans moderne arvtageren til 50-tallsserier som The Twilight Zone og Tales of Tomorrow leverer seks nye avsnitt om fremtidsteknologi og dens potensielle farer, og vi har aldri vært nærmere å slette Insta-kontoen.
Med andre ord: Dersom du leser denne artikkelen etter å ha sett Black Mirror, hoveddrivkraften bak alle teknofobers mareritt, fortjener du en applaus for ditt mot. Vi lover å ikke rote med din digitale bevissthet. Ennå.
Serien oppnådde større internasjonal oppmerksomhet samt en heftig oppgradering budsjettmessig etter at Netflix tok over rettighetene sent i 2014.
Resultatene av dette får vi nå når streameren raust slipper seks nye, selvstendige avsnitt knapt et år etter forrige runde. (Channel 4 holdt det til tre episoder per andre år – hvordan holdt vi ut?)
Årets dose (eventuelt fjorårets) er ikke fullt så mørk og dyster som forgjengerne, visstnok fordi Brooker ikke visste hvilken sinnsstemning verdensbefolkningen ville være i post-Hillary vs. Trump.

Millionspørsmålet blir: Tross økt kvantitet, presterer serien å opprettholde kvaliteten?

Relativt bra, skal det vise seg.

Vi har vurdert og rangert de seks episodene fra flopp til topp:
6. «Crocodile» 

TEKNOLOGIEN HAR IKKE LIKE STERK WOW-FAKTOR DENNE RUNDEN (NETFLIX) 
Man trenger ikke være Anne Grosvold for å skjønne at «Crocodile» er det svakeste ledd denne runden. Sett bortifra et par nydelige landskapsbilder fra Island, er det ikke mye å hente fra fortellingen om Mia Nolan (Andrea Riseborough) som desperat prøver å dekke over det uaktsomme drapet på et barn.
Serien sirkler litt rundt seg selv og hinter tilbake til episoden «The Entire History of You» fra den første sesongen hvor mennesker har muligheten til å spille av et hvert minne de besitter, fra hvilken som helst periode av livet deres. «Crocodile» forsøker å sette en ny tvist på det hele, men ikke godt nok til at det ikke føles som déjà vu.
Med andre ord byr ikke serien på særlig nyskapende materiale her, og dramaet de leverer i stedet for fascinerende tech klarer ikke nå opp. I stedet for å sitte igjen med fascinerende spørsmål om vårt forhold til dagens teknologi, blir vi sittende med en rekke «hvorfor».
Hvorfor skal vi bry oss om disse menneskene som bare gjør fæle ting? Hvorfor er en hotellresepsjonist så overrasket over at gjestene ser porno? Og ikke minst; Hvorfor toppe en episode med unødvendig blind vold med en unødvendig blind baby? Vi bare spør.
5. «Metalhead»


DET ENKLE ER BARE OFTE DET BESTE. DENNE EPISODEN ER ET AV UNNTAKENE (NETFLIX)

Heldigvis er ikke «Crocodile» representativt for resten av sesongen. Femte episode, «Metalhead», er kanskje nest sist på listen vår, men den er på et helt annet nivå enn Mia Nolans historie.
Metalhead er en usedvanlig minimalistisk variasjon av Black Mirrors historiefortelling. Man vet svært lite, men får allikevel overraskende mye ut av det korte narrativet om Bella (Maxine Peake) og hennes flukt fra en rabiat robothund med hagle innebygd i potene. Dette er nydelig historiefortelling for visuelt media, men allikevel for simplistisk til å nå opp til standarden serien har satt.
Vi blir ikke oppfordret til å tenke eller fundere over noe som helst. Episoden handler utelukkende om akkurat det vi ser på skjermen, som fortsatt er en relatitvt fin opplevelse. Å filme episoden i svarthvitt var en liten genistrek, men det var vel egentlig det hele.
4. «Arkangel»


JODIE FOSTER (55) ER SERIENS FØRSTE KVINNELIGE REGISSØR (NETFLIX)  

Den Jodie Foster-regisserte «Arkangel» er muligens andre episode ut i sesongen, men det er den første episoden som leverer skikkelige Black Mirror-vibber.
Her får vi innblikk i en hverdag hvor nervøse alenemamma Marie (Rosemarie DeWitt) planter en chip («Arkangel») i datteren Sara (Brenna Harding) som lar Marie bokstavelig talt se verden gjennom datterens øyne.
Chippens evne til å videreformidle barnets omgivelser samt dets følelser og næringsnivå tar hovedsakelig opp sosiale emner som effekten av ekstremt skjermende omsorg. Men, den hinter også til andre potensielt mer interessante emner som hvordan barn og tenåringer opplever å bli introdusert for sex og vold.
«Arkangel» har større, uutnyttet potensiale, men veien de går er fortsatt fylt med fascinerende fenomen. Noe er mer engasjerende enn annet, og noe er relativt forutsigbart, men vi holder oss fortsatt på kanten av stolen.
3. «Hang the DJ»


AMY OG FRANKS TINDER-AKTIGE EVENTYR ER IKKE SÅ NYSKAPENDE ELLER FASCINERENDE, MEN GJØR OPP FOR DET MED SJARM OG KLISS (NETFLIX)

 

Om det er noe 2010-tiåret vil være kjent for teknologimessig, så er det muligens revolusjonen det brakte online-dating. I disse Tinder-tider tar «Hang the DJ» en nærmere titt på en potensiell fremtid for datingapper, i det som kanskje er sesongens fineste historie.
Vi blir introdusert for to datere, Amy (Georgina Campbell) og Frank (Joe Cole) som møtes på en slags blind date med en utløpsdato. Etter at tiden går ut, må de gå videre og rapportere til en slags Siri-lignende tech, før de blir delegert en ny partner. Amy og Frank får knapt tid sammen, men gjør stort inntrykk på hverandre. Særdeles klissete, men litt kliss må man jo ha.
Campbell og Cole briljerer i sine roller, og kjemien mellom de to er uslåelig fra første stund. Historien er litt i det simpleste laget for en Black Mirror-episode, men den er effektiv og fenger oss som bare det.
2. «Black Museum»


SESONGENS ENESTE EPISODER HVOR VI VIRKELIG MÅTTE SE BORT FRA SKJERMEN (NETFLIX)

Sesongens desidert sykeste episode er sesongavslutningen «Black Museum», en slags samling av korte historier som leder opp til en felles avslutning. Black Panther-stjernen Letita Wright gjør en fabelaktig rolle som Nish; museumets eneste besøkende. Hun møter innehaveren for museumet (Douglas Hodge), som er et slags samlested for kriminell teknologi.

Innehaveren forteller historier om de forskjellige gjenstandene han har der, historier som er basert på blant annet noveller av forfatteren / magikeren Penn Jillette (halvparten av duoen Penn & Teller). Fans med skarpe blikk vil kanskje legge merke til en haug med referanser til tidligere episoder som knytter Black Mirrors store univers litt tettere sammen. Dette er bare små detaljer, men slikt setter man pris på.
«Black Museum» er seriens essens og det erketypiske Black Mirror. Ideer som fascinerer og sjokkerer samtidig som de til tider er så forskrudde og jævlige å se på at man til tider bare må se bort fra skjermen. Dog dras strikken litt for langt og det hele går litt av skaftet mot slutten, og logikken i teknologien blir tvilsom – noe som aldri burde skje i en serie som baserer seg på science fiction.
1. «USS Callister» 


MER MORSOM ENN SKUMMEL, MEN DEFINITIVT LIKE GOD (NETFLIX)

 Da 730.no var med på en privat pressekonferanse med regissør Toby Haynes (Sherlock, Being Human) i fjor, var vi så heldige å få en smakebit på hva som ventet i den kommende sesongen av Black Mirror. Spesielt gira var vi da vi fikk høre om «USS Callister»-episoden, og hvordan Haynes hadde jobbet med den.

I en særdeles humoristisk vri på serien, møter vi Robert Daly (Jesse Plemons); en stort sett oversett, men ekstremt intelligent og suksessfull dataingeniør. Daly tar hevn over sine ignorante kollegaer ved å klone dem inn i en datasimulering av et Star Trek-lignende univers, hvor han selvsagt er sjef og helt på samme tid.
I en TV-verden post #MeToo-bølgen og Harvey Weinstein, stiller episoden aktuelle spørsmål ved mannlige autoriteter og tar en titt bak kulissene. Daly straffer ikke bare folk som truer hans autoritet, men går også etter kvinner som ikke er interesserte i å date ham.
Det er et fascinerende innblikk på sårbare ego, med nærmest perfekt veksling mellom komiske øyeblikk og Black Mirrors forskrudde mørke side. Skuespillerne, den hyppige bruken av imponerende spesialeffekter og bruken av nerdematerialet de refererer til uten å være nedlatende; det hele klaffer og gjør «USS Callister» til et høydepunkt for serien.
Oppsummert stiller Black Mirror fortsatt sterkt. Beslutningen om å ikke gå fullstendig dystopia denne runden var nok en smart en. Slik som verden er for øyeblikket har nok svært få av oss behov for mer dysterhet, og serien svarer ved å gi oss en dose deilig eskapisme. 

 

Charlie Brooker viser at han fortsatt har høyteknologiske ess i sitt ikke-digitale erme, selv om fjerde runde ut viser at serien har tendenser til å gjenta seg selv, og har mistet en del av shock value-en som satte den på kartet til å begynne med.
Om det er den økte kvantiteten man skal skylde på, eller om det bare er en naturlig nedgang for et show vi opplever, er vanskelig å si.
Effekten er dog fortsatt ekte; Man vet at det er snakk om bra TV når vi ikke lenger klarer å ta på oss VR-headsettet uten å bli sendt inn i en tankerekke om at vi muligens kommer til å bli fanget i en simulering for evig tid.
Terningkast 4

 

Les mer