Til tross for at han har tjent seg styrtrik på Game of Thrones ligger ikke Kit Harington på latsiden mens han har pause fra innspillingen til fantasyserien. 

Miniserien har premiere på HBO Nordic tirsdag 19. desember og har Kit i rollen Robert Catesby, lederen av de katolske opprørerne som ønsker å ta livet av Kong James I under åpningen av det britiske parlamentet. 

Kort oppsummert for de av oss som husker lite fra historietimene på videregående: Den britiske staten bedriver på 1600-tallet horrible forfølgelser av katolikkene, og angrepets formål er å fremme religionsfrihet ved å myrde kongen og la James’ datter ta over tronen i stedet. 

At Gunpowder baserer seg på en historie britene kjenner relativt godt som en del av deres historie, i tillegg til at historien også har vært temaet for en rekke film- og TV-adapsjoner, gjør at det er vanskelig for serien å imponere og sjokkere plottmessig. 

Handlingen er altså så som så. Den er slik man forventer at den skal være, og det kom den alltid til å være. Dette tvinger serien til å prøve å imponere på andre vis, via f.eks. sett, kostymer, historisk nøyaktighet og ikke minst skuespillerprestasjoner. 

Karaktermessig mangler det tre-delte dramaet litt. Kit Harington beviser at han er skuespiller på ekte, selv uten ulver og drager ved sin side. Han gjør en svært sterk rolle som Catesby, og man føler virkelig hans sak som undertrykt katolikk. Scenen han deler med sin næreste familie er på grensen til rørende, men det er omtrent så langt det går. 

Dramaet har også hentet inn stjernehjelp via Mark Gatiss (Sherlock) og Liv Tyler (Lord of the Rings), Gatiss som kongens skeptiske tjenestemann Sir Robert Cecil og Tyler som Anne Vaux, en kvinne som hjelper til med å skjule opprørerne. 

Mens Gatiss leverer som den snobbete overklassemannen som ser ut til å ha blitt hans kjennetegn, føles Tyler bortkastet i rollen som Vaux. Hun er ikke en særlig stor del av historien, og de få scenene hun er med i gir svake inntrykk. (Ikke noe å si på hennes innsats som skuespiller, dog). Vi håper at lønnen hennes i det minste var digg, selv om hun ikke fikk særlig med tid på skjermen.

Dette er dog et gjentagende fenomen gjennom seriens tre episoder på drøye en time hver, ettersom hver og en av dem sliter med tid til tider. 

Ting vi helst skulle sett litt mer av (forholdet mellom karakterene, scener mellom Catesby og sønnen) flyr forbi uten at vi helt får nytt det, mens andre scener får tilsynelatende strekke seg så lenge de bare ønsker, selv om man allerede har skjønt tegningen og spenningen for lengst har gått opp i kruttrøyk.

Et prima eksempel på dette er seriens hyppige bruk av torturscener. 

 

MAN TRENGER STRENGT TALT IKKE SÅ MYE BLOD OG GØRR FOR Å FÅ FREM POENGET VED DENNE HISTORIEN. RO NED LITT, DA. (BBC/HBO NORDIC)

Visuelt sett er serien svært god. Settene er skapt utrolig detaljerte, locations er valgt med omhu og kostymene er svært troverdige, «production value» til tusen. Men, Gunpowder velger i tillegg å svære svært så generøse med det groteske, tross for at den er skapt av familievennlige BBC og ikke er en HBO-originalsnutt.

Nå, tortur på TV i 2017 er ikke akkurat uvanlig, men det må være lov å spørre om det virkelig er nødvendig å vise i nærdetalj hvordan et menneske blir 1) hengt, 2) åpnet med kniv og 3) lemlestet så organer og diverse faller ut. Dette er et drama; det er ikke torturporno. 

Man trenger sjeldent shock value for å gjøre bra drama, selv ikke når det gjelder historiske drama. 

«Remember, remember the fifth of November» går regla, men dessverre er det ikke særlig som er minneverdig ved Gunpowder. 

Sett bort ifra et par fulltreffende one-liners og et par sterke monologer er opplevelsen man sitter igjen med etter tre timer relativt svak. Her er det ikke så mye å hente, med mindre man er svært entusiastisk ovenfor Kit Harington eller britisk historie.

Terningkast 3.