Det er ikke ofte hvite menn som pusher 50 slipper fete rapskiver. Men Morten «Party Morty» Aasdahl Eliassen fra Ellingsrud i Oslo er et unntak. Han har dog mye relevant erfaring.
Mens du kanskje ennå ikke var unnfanget, varmet veteranen opp for 90-tallsheltene Naughty By Nature i Oslo Spektrum med sin gruppe Valuable Scamps. (De to første rapgruppene i Spektrum.)
Senere kom debutalbumet Gourmet Garbage, med sære synth-svisker for gatene. (The Source hyllet den første singelen «Finally Here».) Da het han Opaque og hadde engelske tekster. Pluss trange bukser mens alle kjørte baggy stil. Og hestehale mens alle var snauklippet.
Etterhvert ble han Mae, byttet til norsk og holdt det enda mer gateorientert. Jamfør «En av fem» fra 2000. (– Det nytter ikke å komme og være kjekkas på Furuset senter.) Vi bør også nevne blytunge «Blokk til blokk», hvor han fortsatt kutter svinga.
I dag kom debutalbumet på norsk, Proletar Adel, hvor Mae – som seg hør og bør – har blitt voksen. På godt og vondt. Det hele i musikalsk regi av hans mentor Tommy Tee, som har laget et lydbilde ingen kan matche. En 45 minutters ordforrådsfest, med gjesting fra Lars Vaular, rockeringrev Øystein Greni og Chirag fra Karpe, som får terningkast high five fra alle anmeldere.
Det hele avsluttes med
en øm versjon av «Aldri i livet»; det norske Eurovision Song Contest-bidraget fra 1981.
Ja, sangfuglen Mae konkluderer Proletar Adel med Finn Kalvik-cover.
Spill platen mens Mae forteller 730 hva han serverer:
«Proletar Adel intro»
– Prøver å sette standarden. Tung, mørk og seig beat hvor jeg gjør som jeg gjorde på Gourmet Garbage ved
å flette inn alle låttitlene. Men én mangler. Hvis du klarer å høre hvilken, kan du bli den heldige vinner av en pose Twist. (Vennligst send svaret ditt til [email protected])
«Bare står og ser på»
– Litt opp i tempo. Handler vel om at man ikke bare skal stå og se på, men gjøre noe sjæl.
Men handler like mye om at jeg vil slenge med leppa og levere punchlines til folket.
– Leverer linjer med selvransakelse, spydigheter og litt humor over en crispy, men mørk/melankolsk beat. Ganske mørke vers som blir forløst av et refreng full av optimisme – og en smule sarkasme. Sjekk video laget av Andre Løyning aka Saftlaske.no.
Artsy 😉
«Anonym seriøs»
– Egentlig bare et par vers jeg testa på den rare beaten. Uten refreng. Mer som en slags interlude. Kenny Kockblock McDyver tok av på versene og krevde at den ble med på skiva. Fornøyd med det valget.
«Navnet ringer bjeller»
– Jeg er så heldig at jeg stort sett kan velge hvem jeg vil av norske rapper å ha med på låter hvis jeg vil.
Da velger jeg selvfølgelig min venn Lars Vaular. En av mine favoritter i norsk rap-fauna.
Det er bare en spyttefest bar for bar. Hard som flisene på Tøyenbadet.
– Det finnes jo flere Oslo-låter, så jeg fant en litt annerledes tilnærming enn andre ville ha gjort. Tror jeg.
Særlig til raplåt å være. Den handler blant om at hele Norge bor her sammen.
Jeg vil tro at fra nesten hver eneste avkrok av Norge har det flytta noen til Oslo på et eller annet tidspunkt.
En herlig blanding. Selv er jeg Oslo-borger i flere generasjoner på farsiden, mens mora mi er trønder.
Velkommen hit.
«Høst»
– Øystein Greni har jeg kjent siden 90-tallet. Vi har mange ganger prata om å gjøre noe sammen. Vi fikk det endelig til her. Han kom til Tee-studios med gitaren sin og satte igang.
Han hørte på mine halvpompøse vers, og begynte å nynne seg fram til en refrengmelodi som han satte tekst til ganske umiddelbart. Ba om litt hjelp, men fikk ikke, og leverte som bare det. Cold shit.
«Smil»
– Nok en låt hvor jeg får lirt av meg fornærmelser over en lav sko.
Det er det som er gøy med rap synes nå jeg.
Men også en oppfordring til å smile litt mer.
– Min kompis Chirag og jeg smalt sammen en ganske fet låt her om jeg skal si det sjæl.
Han var bestemt på å komme inn i mitt univers på den låta, og klarte det mer enn greit.
Videoen av Eivind Landsvik er noe for seg sjøl.
Responsen på både låta og videoen fikk meg til å føle at jeg ble nødt til å levere på albumet også.
Jeg hadde ekstremt lave ambisjoner før det.
«Bobla»
– Straight raps og wordplay som vanlig.
Jeg har levd inne i en boble hele livet.
Begynner å komme litt ut av den nå, virker det som.
«Gull på rull»
– En eneste lang solospyttefest.
Rappete rapping med en sjarmerende ovenfra og ned holdning.
Avbrutt av et stygt masete mellomparti, for så å dampveivalse alt en gang for alle. Hehe.
«Aldri i livet»
– En idé jeg har hatt lenge før jeg hadde tenkt å lage album igjen.
Jeg var dårligere til å synge enn jeg trodde, så den balanserer på en knivsegg hele veien.
Vondt og flaut for meg å høre på, men også sårt og vakkert synes jeg.
En perfekt avslutningslåt.
Bonusbilde – for the culture:
Se også: Hyller verdens minste storby 🇳🇴
