(BOYS DON’T CRY)
I 2012 leverte Frank Ocean et av de flotteste R&B-utgivelsene siden andre verdenskrig, og har holdt hele verden som emosjonelle gisler siden det.
Dette ble fulgt opp av flere smurfete konserter og fire lange, vonde år med total stillhet. (Jada, han har sluppet noen mixtapes, men det teller ikke.) Før han så dukket opp på en sløyd via en livestream som aldri tok slutt. Ble han ferdig med å bygge trappen sin?
Uansett… Oppfølgeren til channel ORANGE blir gitt ut på eks-Odd Future-medlemmets egen label, Boys Don’t Cry. Som trolig betyr at han ikke har et team som jobber med å få låtene hans spilt på
kommersiell radio.
Tidligere har far nemlig vært under Universal-paraplyen, da hos Def Jam.
Kanye West oppfordrer derfor til dugnad:
If anyone at radio really loves music … Come together and pick your favorite Frank Ocean song and play it at least 10 times a day.
— KANYE WEST (@kanyewest) August 23, 2016
Every station across the globe. I Heart. Clear Channel local stations. Satellite. Every station. This will make the world better.
— KANYE WEST (@kanyewest) August 23, 2016
Me and Drake both listen to Frank. Radio has to support amazing artists.
— KANYE WEST (@kanyewest) August 23, 2016
Ask yourself Why did you love music in the first place and what can you do to add to the story.
— KANYE WEST (@kanyewest) August 23, 2016
Power to the people. Power to the artist. Empower the artist and create a more inspired world.
— KANYE WEST (@kanyewest) August 23, 2016
Andre studio-utgivelsen til Frankie har høstet fine anmeldelser hos de internasjonale musikkmagasinene. Rolling Stone, som gav platen fire av fem stjerner, kaller blond for et «dizzy, trippy, druggy vidunder». Noe vi kan stille oss bak.
Men hva mener norske bransjefolk? Vi har spurt et knippe musikkentusiaster om deres førsteinntrykk av albumet, hva de liker og hva de ikke liker.
Audun Vinger (musikkjournalist/DJ)
AUDUN, HER MED JOHN MORALES (FACEBOOK)
Hva er førsteinntrykket ditt?
– Stress, forventning og angst. Det er et helheltsverk man nesten er nødt til å investere tid og energi i, og det er en selvfølge at gevinstene, som umiddelbart er store, vil bli større. Det er mye lek med kjønn i oppløsning her, men det viser seg også i det musikalske, der han opererer med utydelige grenser og bare kan vurderes i sammenlikning med seg selv. Men hvem er han?
Hva liker du best?
– At popmusikk kan brukes som en kanal for kreativ, kunstnerisk og følelsemessig utvikling ogeksperimentering. Platen(e) er et oppsiktsvekkende statement. Det er dette som er den nye romanen. Men det er ekstra digg når det er tilløp til beats, som i den hypnotiske fragmenttolkningen av «Close To You» — Flarn Ocean kaller man sånt, og den mer tradisjonelle, beatlesque gåsehuden i «White Ferrari».
Er det noe du ikke liker?
– Litt få hits (Kanye og Rihanna klarer bedre kombinasjonen med eksperimentasjon innen etablerte formmessige rammer), samt en noe tyngende følelse av å måtte lete etter ledetråder på en sånn Martin Bjørnersen-Genius-måte. Det er problematisk musikk, men det er det jeg håpet på også.
Martin Bjørnersen (musikkjournalist/DJ/produsent)
(FACEBOOK)
Hva er førsteinntrykket ditt?
– Sitter midt oppi nærlytting på tredje dagen for å ta skiva innover meg og gjøre meg opp en mening til neste ukes Musikkmagasin i Klassekampen, noe som er vanskelig selv med nesten en uke mer tid enn de fleste kolleger har hatt på seg. Har en følelse av at det kommer til å ta like lang tid å lande en definitiv oppfatning av denne skiva som det har tatt å lage den, sjelden har en så nedstrippa og minimal popskive føltes mer kompleks og vanskeligere å egentlig få grep på enn det her.
– Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting i det hele tatt. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er «stor kunst» i seg selv heller. Låtene trenger uansett litt lenger tid før jeg egentlig har noen klar oppfatning av dem, men selve lydbildet kan man uansett lett la seg oppsluke av. Han har klart å gå «mer eksperimentelt» (på overbevisende vis) samtidig som han er mer soul, mer gospel, mer R&B, mer hip-hop og «svartere» enn han noensinne har låtet med unntak av to-tre kutt på nostalgia,Ultra. Det er en prestasjon i seg selv, det også.
Adiele Helen Krüger Arukwe (musikkjournalist og -anmelder/DJ/radiovert)
(FACEBOOK)
Hva er førsteinntrykket ditt?
– Franky-boy har virkelig vært så styrefar og queen de siste ukene at det har vært helt umulig å forvente noe annet enn universets beste album. Som Jay Versace – og resten av Internett – uttrykte i sinne og frustrasjon den 5. august: This album better have Jesus on it.
– Dessverre var ikke Jesus medvirkende på albumet. Verken i ordets eller metaforens forstand. Etter første lytt var det egentlig ingen av låtene jeg følte stod veldig ut og alt i alt synes jeg det blir for kjedelig med 17(!) ballader. Frank Ocean er jo Frank Ocean, og både stemmen og musikken hans gir meg alltid «the chills», men jeg forventet å få den samme følelsen som da jeg hørte nostalgia,Ultra for første gang. Det skjedde jo ikke, så jeg må innrømme å si at jeg er litt skuffa :'(
Hva liker du best?
– Nå som jeg sitter her skuffa og lei meg passer det jo forsåvidt ganske bra med disse 17 balladene fra Frank Ocean 😛 Neida.
– Plata har mange fine kutt den, altså. Jeg liker veldig godt minisporet «Close to You» hvor Frank covrer deler av The Carpenters låt med samme navn. «Nikes» og låtas video er artsy og fin. Jeg liker godt «Pink + White» og «White Ferrari». «Seigfried» er aldeles n y d e l i g.
Er det noe du ikke liker?
– Jeg liker ikke at det bare er rooooooolige låter. Hadde elsket å høre Frank oppå mer bass, flere beats og kanskje noen tidsriktige rytmer. Albumet er sjukt balsam, kokosolje og Olaplex, men jeg savner mer dynamikk. Og så liker jeg ikke forvirringen rundt Blond/Blonde. Du har mindfucket oss nok nå, Frank!
Se også: Kanye West deler dikt om McDonald’s i Frank Oceans nye magasin
