Da Ina Wroldsen var 18 år fikk hun platekontrakt i Norge etter å ha skrevet én sang, for deretter å bli signert til amerikanske TVT, hjemmet til blant andre rappere som Lil Jon, Snoop Doggs gruppe 213 og Naughty By Nature.

Oslo-piken Ina skulle bli deres Lene Marlin, men slik gikk det ikke. Likevel er hun i dag ettertraktet i den internasjonale musikkbransjen. Vi ba om alle detaljer.

– Først gjorde jeg et album i Norge, så et i Miami, med en amerikansk popsound. Deretter ventet og ventet jeg, og reiste mellom Oslo, Los Angeles og New York hele tiden, men det kom aldri noen skive, forteller Ina på telefonen fra de bråktene London-gatene.

Høsten 2007, da den tredje utgivelsesdatoen kom og gikk, måtte hun begynne å revurdere situasjonen.

– Jeg fikk hele artistgreia langt opp i halsen. Det amerikanske musikkmarkedet og måten de går fram er så annerledes. Jeg spilte showcaser for bransjefolk, gjorde fotoshoots og hadde møter i et år, og noen ganger var jeg redd for at jeg ikke skulle klare å få av meg det falske gliset. Jeg kunne aldri planlegge mer enn to uker frem i tid, for det dukket hele tiden opp noe. Jeg satt alene på hotellrom i LA, New York og Miami og deppa, mens det egentlig skulle være «johooo, dette er fantastisk».

Ble det sexpress og andre klassiske popbransjeepisoder underveis?

– Ikke sexpress, jeg tror jeg var for selvdrevet til å komme i den kategorien. Men det var veldig mye slankepress. Flere ganger ble jeg bedt om å gå ned i vekt, og det går jo til hodet på deg. Så det var altså en tøff erfaring å finne ut at drømmen min egentlig ikke var drømmen min. Men selv om det var kjipt, lærte jeg masse. Erfaringen ville jeg ikke vært foruten.

Der og da virket alt håpløst. Og flaut. Ina hadde ikke lyst til å ha noe å gjøre med musikk.

– Jeg følte meg som den floppen, en som hadde kastet bort fire år av livet mitt og ikke gjort ferdig skolen eller noen ting. Så ble det slutt med kjæresten min, som jeg hadde vært sammen med i fem år, jeg hadde ikke noe penger, hadde ikke sted å bo, hadde ingenting å falle tilbake på.

– Haha, jeg sa til publisheren (foreleggeren) min at jeg skulle flytte tilbake foreldrene mine og begynne å studere historie. Men han gav meg litt penger og ba meg forsøke å gjøre en co-write. Altså, skrive en låt sammen med andre.

Hennes første såkalte co-write ble med den norske produsenten David Eriksen, som driver labelen Eccentric med Tone Damli Aaberge, Name, Elisabeth Carew og Sichelle. Erfaringen ble helt annerledes enn det Ina tidligere hadde gjort. Musikken fortsatte.

– Jeg tror et av mine problemer som artist, var at jeg digget all slags musikk. Jeg elsker så synge alt mulig. Det jeg liker best ved å skrive for andre, er at jeg kan gå inn i en helt ny rolle hver dag, uten å måtte ta hensyn til meg selv. Jeg kan skrive og si hva jeg vil uten å tenke om det passer seg for meg.

Fra å være en deppa «flopp», ble det fort oppsving.

– I fjor høst fikk jeg tilsendt et track (en instrumental) fra en produsent som lurte på om jeg kunne gjøre en topline (skrive tekst og melodi). Noe jeg gjorde. Selv om jeg satt i morgenkåpen og var dritdeprimert og ikke hadde lyst til å drive med musikk i det hele tatt, så ble de veldig fornøyd, og låten ble den første singelen til The Saturdays. Etter det begynte det å balle på seg. Noen tenkte, «åh, hun er jo flink».

Den britiske jentegruppen er en av de mest populære i England i disse dager, med over 100 000 solgte av sitt debutalbum. En plate hvor Ina har skrevet ni av låtene.

En annen kjent gjeng som syns den norske damen er flink er Pussycat Dolls, med Nicole Scherzinger i spissen. Ina fikk en placement – fikk med en låt – på pusekattdukkenes nye album Doll Domination. Men selv om hun skrev sangen «Hush Hush», kjente hun den nesten ikke igjen da Nicole hadde lekt seg i studio sammen med låtskriver, produsent og Geffen Records-sjef Ron Fair.

– «Hush Hush» ble av favorittene til Ron og han tok over hele greia. Han brukte 11 dager med den i studio, noe som koster sykt mye penger, og jeg skjønner ikke helt hva de tenkte. Åhhh… Jeg tror egentlig «Hush Hush» kunne blitt større. Men sånt skjer og man kan ikke klage. Man kan levere fra seg en demo man syns er bra, og få tilbake noe helt annerledes.

Nicole Scherzingers versjon av Ina Wroldsens «Hush Hush»:

– Haha, men Ron er en morsom fyr. Han kom inn i studio til strykersession, med sine altfor korte bukser og en kopp og en saks som han holdt rytmen med foran strykeorkesteret. Det var en interessant opplevelse.

Får artister lov til å forandre på låtene du har laget?

– Det er mange som ønsker det, for eksempel «vi liker låten, men ikke versene dine, så vi sender det til noen andre.» Jeg er litt sånn at da kan de heller få noe andre til å skrive hele låten. Hvis det ikke er Madonna eller Britney eller noen andre sinnsyke artister, du vet. Da blir det litt annerledes. På Pussycat Dolls-låten jeg skrev er Nicole Scherzinger også kreditert og hun har veldig sterke følelser for den teksten.

Beyonce har fått et rykte på seg når det kommer til å ta kreditt for låter andre har skrevet?

– Beyonce er en av mine store helter. Hun kan gjøre en låt hun ikke har skrevet veldig personlig, men selvfølgelig kan hun noen ganger kanskje få mer kreditt enn fortjent. Sånn er det bare. Man må ofte velge mellom å få litt av en stor ting eller ingenting av ingenting.

Når Nicole Scherzinger og The Saturdays synger dine låter på TV eller radio, tenker du ikke at det kunne vært deg?

– Vet du hva, det gjør jeg ikke. Moren min spurte meg om det samme, og jeg hadde egentlig ikke tenkt på det før hun sa det. For det første er det ikke meg, det er ikke min type musikk. For andre syns jeg det er helt fantastisk. «Jøss, se på det her. Dette har jeg laget. Det handler om det og det.» Hvis jeg selv skal gi ut musikk nå som artist, må det være på mine premisser og under min kontroll.

– Man må være litt realistisk. Det er mange låtskrivere som er for eksempel 36 år og som fortsatt ønsker så sterkt å bli artist. Jeg tror mange føler seg som mislykkede artister, noe som kan holde deg tilbake og skape bitterhet mellom låtskrivere og artister. «Åh, så du klarte det ikke du Ina, så du måtte skrive for andre?» Men sånn er det ikke. Man må komme seg over den kneika, ellers vil den ligge og murre bak pannen. «Du var ikke flink nok. Du var ikke fin nok. Du var ikke kul nok.»

– Jeg har gjort det okay på kort tid, så det er forventninger om at jeg skal skrive den ene hitlåten etter den andre, men jeg blir ganske utslitt ettersom jeg ofte virkelig går inn i disse rollene. For eksempel, hvis jeg skriver en låt om å ha kjærlighetssorg, så må man ha den følelsen for å få det ut.

– Det er ganske tøft å alltid gå på jobb for å skrive en fantastisk sang, derfor trenger jeg litt pusterom mellom slagene, så nå skriver jeg bare tre dager i uken. Jeg har begynt å se på låtskriving som et håndverk. Før trodde jeg at talentet mitt bestod av kreativitet, inspirasjon, bla-bla-bla. Men det er ganske mye mer teknisk enn som så, og det kan ta noen år før man skjønner det.

Har du noen boller i ovnen i disse dager?

– Jeg jobber nå med Sophie Ellis Bextor, og det ser ut som en av mine låter blir hennes neste singel, men man vet aldri. Det er en låt jeg gjorde sammen med norske Fred Ball, som har gjort masse med Bertine Zetlitz. Ellers har jeg gjort en låt for Leona Lewis, som blir spilt inn i LA nå, noe som er veldig spennende, selv om man ennå ikke kan vite om man får en placement.

– Det kan ta tid å vente på om at artister skal bestemme seg om de vil bruke låter man har vist dem. Spesielt Leona Lewis og hennes folk kan ha låter på hold lenge. Men hennes prosjekt er noe som definitivt er verdt å vente på, for det er så stort.

Apropos å ha sanger på hold; Ordet på gatene er at Beyonces «Halo» egentlig er skrevet for Leona, som lenge hadde den på hold hos labelen til Idol-Simon, men at faren til Beyonce til slutt grabbet den?

– Hehe, jeg vet ikke om det er sant, men det er mange slike historier i denne bransjen…

Får låtskrivere betalt på forhånd? Har du blitt rik?

– Nei, men produsenter gjør som oftest det. Låtskrivere får bare betalt prosenter av radiospilling, fremførelse og salg, så det tar tid før det blir penger. Dessuten er det færre som nå kjøper musikk, så det blir mindre penger å tjene. Foreløpig er ikke dette noe å basere et huslån på, og bransjen er ganske dog eat dog, men hvis man gjør det veldig bra, kan man tjene gode penger. Nå har jeg fått litt hype, «Ina Wroldsen gjør det så bra», men jeg har bare hatt to låter på radio i England det siste året. Endel placements, men bare to singler.

Men nå kan du takke han som ba deg fortsette med musikk og utsette historiestudiene…

– Ja. Foreleggeren min er helt strålende. Jeg har jobbet med ham siden jeg var 18 år, og jeg tror ikke jeg har møtt noen som har hatt så stor tro på meg hele veien. Bortsett fra kanskje moren min, haha. Det betyr så mye. Så lenge han har trua så tør jeg ha det selv også. Det har jo gått nesten syv år uten at jeg har fått det til, og selv om jeg ikke har gjort det stort ennå, har jeg iallefall noe på gang.