Anmeldelse: Nostalgisk Quentin Tarantino gir fansen og Hollywood det de vil ha

16. aug 2019 kl. 06:00

Brad Pitt som stuntmannen Cliff Booth, Leonardo DiCaprio som skuespilleren Rick Dalton (SF Studios/Sony)

I en av scenene i Once Upon a Time in Hollywood, spiser den fremadstormende filmstjernen Sharon Tate sitt siste måltid på El Coyote i West Hollywood.

Et par minutters gange bortenfor den klassiske restauranten ligger New Beverly Cinema.

Da Quentin Tarantino vokste opp i Los Angeles på 60- og 70-tallet var han oppslukt av filmer, og kinoen ble hans favoritt. Senere ble små kinosaler truet av store kinokomplekser, og i 2007 stanset Quentin planene om å rive bygget ved å kjøpe kinoen. Dermed viser den fortsatt de store og små klassikerne som regissøren forelsket seg i.

Once Upon a Time in Hollywood finner sted i 1969, som markerer slutten på filmstudioenes storhetstid før indieproduksjoner begynner å blomstre. Selv ble Quentin en av de største indiefavorittene.

Helt til nå. Etter bruddet med mogulen/monsteret Harvey Weinstein, har veteranen laget sitt første prosjekt for et major-studio (Sony).

Margot Robbie som Sharon Tate (SF Studios/Columbia/Sony)

Dette er definitivt et kjærlighetsbrev til byen og bransjen, hvor vi får se gamle Los Angeles gjenskapt etter Quentin Tarantinos selektive favorittminner. Den nostalgiske fryden bugner av detaljer og dyp fanboy-kunnskap om popkulturell historie.

Dette er også en film om forandring og forsoning. Samt en buddy-film.

Leonardo DiCaprio har rollen som fiktive Rick Dalton. En avdanket, alkoholisert westernstjerne med tendens til å stamme, som ikke lykkes i karrierespranget fra tv-serier til film.

Al Pacino som Ricks agent (SF Studios/Sony)

Brad Pitt spiller Cliff Booth. En krigsveteran som er Ricks bestevenn og stuntmann. Men egentlig degradert til en sjåfør og underbetalt assistent som bor i en trailer i utkanten av byen sammen med bikkja. Et typisk liv for Hollywood-stjerners mange disponible hjelpere.

Rick Dalton med maleri av seg selv hvor han minner om Jack Nicholson (SF Studios/Sony)

Naboen til Rick Dalton er Ricks rake motsetning: Hollywoods nye, unge it-girl Sharon Tate og hennes berømte regissørektemann Roman Polanski.

Historiske begivenheter blir altså blandet med fantasi, i likhet med Django Unchained og Inglourious Basterds. (Brads rollefigur The Apache i Basterds minner om karismatiske, macho Cliff.)

Da det var good times (SF Studios/Sony)

Skuespillet til Leonardo DiCaprio og manuset til Quentin Tarantino bør bli Oscar-nominert i begge kategorier. Når vi ser Rick spille en karakter, spiller ikke Leo bare en middelmådig skuespiller, men også karakterens rollefigur. Mesterlig utført, avansert meta. Rick har også hysteriske sammenbrudd som er hysterisk godt skuespill.

Quentin koser seg glugg med en haug av andre kjente fjes. Agenten til Rick, som advarer ham mot de mange tilbudene om skurkeroller som begynner å dukke opp, spilles av Al Pacino. Fortellerstemmen er via Kurt Russell, som også spiller stunt-coordinator. Luke Perry dukker opp som tv-stjerne. Manson-familien består av blant andre Lena Dunham, Sydney Sweeney (HBO-serien Euphoria) og Maya Hawke (datteren til Uma Thurman, hvis fortid med Quentin lenge var komplisert).

Lena Dunham og Margaret Qualley som Charles Manson-familiemedlemmer (SF Studios/Sony)

Showstjeleren i alle sine scener er Margaret Qualley; datteren til Andie MacDowell. Hun kommer til å bli like stor som moren. For øvrig passer hun på at Quentin får pleiet sin berømte fotfetish.

Musikken er også gull på rull. Igjen får vi nøye utvalgte klassikere, uten at det er sanger som er spilt i stykker. Hollywood vil for Vanilla Fudges coverversjon av «You Keep Me Hangin’ On» kunne gjøre det Pulp Fiction gjorde for Urge Overkills «Girl, You’ll Be a Woman Soon» og Dusty Springfield «Son of a Preacher Man».

Blandingen av fiksjon og virkelighet gir ekstra, tvilsomme friheter. Bruce Lee, som trente Sharon Tate i forbindelse med en av hennes filmer (som hun ser på i denne filmen), portretteres parodisk. Dette skal delvis være en komedie, men litt frekt lell.

Leonardo DiCaprios karakter Rick Dalton spiller mot barnestjernen Trudi Fraser spilt av Julia Butters (SF Studios/Sony)

Ikke forvent å bli kjent med Sharon Tate, spilt av Margot Robbie. Hun blir plassert i bakgrunnen som en slags vakker, smilende, uskyldig dukke som beundrer seg selv på lerretet. Sharon blir også brukt som en form for dramaturgisk clickbait.

Vi vet at 1969 er året stjernen blir drept av følgere av den kriminelle, rasistiske kultlederen Charles Manson. Underveis truer dermed faren i Hollywood-horisonten, mens Manson-kvinnene lurer i bakgrunnen. «Når starter grusomhetene?»

Denne vage spenningen kommer godt med. Filmen varer i nesten tre timer og Quentin Tarantino tar seg god tid med Rick og Cliff gjennom fortellingens seks måneder. Selve handlingen er kort, men med tilbakeblikk på tilbakeblikk.

Det hele bygger dog opp til den veldig Tarantino-ete slutten som Tarantino-fansen venter på.

I forkant får vi en bemerkelsesverdig scene fra settet til Rick Dalton. En veslevoksen, 8 år gammel barnestjerne, spilt av Julia Butters, skolerer den ufokuserte, fulle og emosjonelle veteranen. Møtet mellom den nye og gamle generasjonen er provoserende, tung kost. Men som seg hør og bør for klassiske, cheesy Hollywood-filmer, ender scenen i håp og forsoning.

Once Upon a Time In Hollywood har norgespremiere i kveld.

Se også: Netflix med egen versjon av Once Upon a Time In Hollywood?