Sensommeren 2005 hadde Serena Maneesh rocke-Norge i lås med sitt debutalbum og ikke minst hypnotiserende støykonserter. Den påfølgende vinterens by:Larm konsert i isbelagte Tromsø gav selv bortskjemte, varme-i-trøya bransjefolk frysninger, og det Oslo-baserte bandet reiste så til utlandet og imponerte undergrunnsverden.
Hva skjer med S-M? De er superbusy i studio. Så busy at vi fikk tak i frontmann Emil Nikolaisen via elektronisk post. Den begrensede kommunikasjonen var dog fruktbar. Her er den uredigerte versjonen.
Hva er status på det nye albumet?
Vi er i gang, det er alt jeg kan si!!! Masse nye territorier i S-M-universet. Men fortsatt S-M så det synger etter. Gjort det meste av grunnarbeidet, tatt et par uker pause før jeg tippa over. Kjører på igjen på senhøsten.Når det blir ferdig? Det spør du MEG om? Hehe… Det må da ut i 2009.
Vi hørte at dere har fått hjelp av 120 Days. Vil det si at vi kan vente oss krautrock?
Krautrock er ikke akkurat noe jeg oppdaga i går, selv om jeg kanskje ikke har uttrykt denne såkalte tidsepoken så sterkt tidligere. Skulle jeg lage noe overtydeligere definerte krautrock-greier hadde jeg antageligvis ikke haia disse guttene. Det blir litt for kjedelig. Jeg syntes det kunne være mye mer interessant å sette en scene for Ådne og Kjetils umiddelbare respons til de basic’e låtidéene innenfor et annet univers enn det de normalt sett opererer innenfor. 
Med deres egne våpen i hånd. De klarer å styre en MS-20 mye mer presist enn hva jeg kan. Se hva som skjer i kollisjonen!
På tidligere plater hører man inspirasjon fra Stereolab, Velvet Underground og My Bloody Valentine. Vil det dukke opp noen andre åpenbare referanser på det kommende albumet?
Først- og sistnevte lot seg jo sterkt inspirere av Velvet Underground. Slik fortsetter historien. Slektsledd, kall det gjerne det. Foreldre og avkom. Jeg har jo sterk hang til denne følelsen alle disse fantastiske orkestre formidler, og mange andre dertil. Og vi må fortelle VÅR egen historie. Så det blir et salig oppkok med tunga slingrenede sliprende beint i munnen… Jeg har naturligvis gravd mye lenger inn i plateskapet siden sist, og det vil noe prege noe av dette, ja.
Har du fått med deg noen andre artister?
Tja, du nevnte noen over og en hel del til. Mange gamle kjente. Det har vært noe av det største. Håvard, som var med oss i begynnelsen, har gjort noen utrolige akkord-krumspring på orgel, Marko (vår første trommis) har vært inne og lagt en sinsykt seig Sabbath-aktig rytme som er så tung at jorden bever. Jeg har hatt en vibrafon-maniac inne, en hel haug med eksepsjonelle rytme-maskingevær og sump-perkusjonister… Fiolin-assault… Og noe upcoming ones som er drevet lengre, en del lengre enn sist. Mye jobb, men vi har MASSE på gang. Bare litt tidlig å si noe ennå.
Produserer du albumet selv?
Ja. For IKKE å glemme, jeg har fått uvurderlig viktig hjelp og assistanse – lydmessig og på en god del ideer – fra Deres eksellens, Sir Frances Moon aka Christian Engfelt, for noen kjent som bassist i CSX.
Er det hold i ryktene om at du hadde nachspiel med Kevin Shields fra My Bloody Valentine etter Øya?
HAHAHA! Den der kan jeg ikke kommentere…
(Fortsetter nedenfor.)
Det forrige albumet tok Serena Maneesh ut i verden, og dere fikk blant annet varme opp for Nine Inch Nails i Japan og Australia. Hvordan var det?
Det var en veldig spennende og viktig lærepenge for oss.Vi røk på stumpene rundt samtlige kontinent (fortsatt ikke vært i Midtøsten og Russland, litt lenger sydøst og Baltikum), men det var mange dumheter vi ikke gjør om igjen, men en hel del fantastiske øyeblikk, midt i kaoset. En del folk som hører etter på musikken nå, så det er bare å kjøre på med det man MÅ gjøre.
Hehe, ja dette var litt av en bonus… Vi kjenner hverandre fra litt greier, møtte dem første gang etter at vi begge spilte på nydelige Safe As Milk-festivalen på brygga i Haugesund i 2005. Plata var ikke ute ennå så vi var ganske inexperienced (dette var med den skikkelige besetningen egentlig vår «første» konsert), men det var utrolig fin opplevelse, uansett hvor skranglete vi spilte. Vi stod og fiska fra backstage (en diger sjøbu/gammelt høvleri på påler i sjøen) og kom i snakk med Will og Alap alias Dälek og Oktopus. Siden det har vi hatt sporadisk kontakt, møtt hverandre på noen steder vi begge spilte, etc., møtt hverandre her og over der. Oktopus gjorde en remix for oss i 2006 og vi snakka hele tiden løst om å gjøre noe nytt sammen. Jeg dro og så dem på Blå nå sist og vi hang ut, spilte etterhvert litt av hverandres respektive opp-og-kommende album, og avtalte der og da å gjøre noe live. Så neste uke, da de returnerte til Gøteborg, jekka vi opp greiene på et grendehus og gøv løs. Et meget fint øyeblikk var det! For oss alle. Josh, som live utvider duoen til trio, har jobbet mye med dem i studio og er nå, på mange måter «fast» medlem. Han har også bakgrunn fra bandet All Natural Lemon & Lime Flavors på 90-tallet, som også var en morsom re-visit. Oktopus hadde jobba med dem da, og det var slik de begynte å jobbe tettere sammen i Dälek. Nå planlegger vi litt diverse ting, sammen. Får se hva det blir til. Rå herremenn og sjeler er de.
«Drain Cosmetics» (2005):
