Anmeldelse: Dårlig idé å gjenopplive De dødes tjern

31. okt 2019 kl. 11:12

Sonja alias Sophia Lie tar en skrekkelig dukkert i De dødes tjern (Canopy/SF Studios)

Norsk storsatsing med mer klisjéer enn spenning.

De dødes tjern satte et støkk i hele kongeriket i 1958. Landets første grøsser gjorde faktisk så inntrykk at den i 1998 ble kåret til Norges fjerde beste film gjennom tidene.

Store sko å fylle der altså.

Helt fra plakatens skrikende farger er du skammelig klar over at du ser en nyinnspilling. 2019-versjonen drypper av nostalgi og obligatoriske bilder av majestetisk norsk natur.

Det er tross alt norsk film 🙂

Iben Akerlie som Lillian Werner (Canopy/SF Studios)

Vi følger Lillian Werner (Iben Akerlie) og vennene hennes på klassisk skrekkfilm-hyttetur.

Lillans tvillingbror omkom i nærheten av hytta og nå vil hun konfrontere sorgen og selge stedet.

Like i nærheten ligger det overraskende nok et gåtefullt tjern og gjengens konspirasjonsteoretiker og podkaster Bernhard (Jakob Schøyen Andersen) begynner selvfølgelig å snoke i lokale sagn.

Idyll (Canopy/SF Studios)

Det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. Etterhvert som handlingen utvikler seg, skaper en rekke absurde småting dårlig stemning i gruppen. Derifra går det nedover.

De dødes tjern treffer så og si alle troper på sin ferd.

Filmen prøver hardt, men forblir en ren klisjé. Vi er på en hytte langt i fra folk med en vennegjeng som tydeligvis ikke kjenner hverandre særlig godt. Igjen; en typisk grøsserhistorie. I bakgrunnen ulmer gamle familietraumer og spøkelseshistorier – og som vanlig foregår altfor mye av handlingen på natta.

Skrekkfilmen er estetisk pen, joda. Det lumske tussmørket skaper et nydelig og mysteriøst bakteppe hvor handlingen kan utspille seg i ro og mak. Men det blir monotont og veldig åpenbart. Vi har høyere forventninger.

Elias Munk, Iben Akerlie, Jonathan Harboe, Sophia Lie og Jakob Schøyen Andersen uttrykker forundret frykt i regi av Nini Bull Robsahm (Canopy/SF Studios)

De dødes tjern er overraskende lite blodig.  Regissør og manusforfatter Nini Bull Robsahm ser heller ut til å foretrekke frykten for det uvisse. En skulle tro at hun som skrev ganske hardcore Rovdyr har mer å komme med av visuelle skremselselementer, men Nini holder skrekken utenfor synsfeltet.

Hva er ekte?

Gyseren er på sitt beste når den forvrir skillet mellom fantasi og virkelighet. Gjennom langstrakte marerittsekvenser klarer regissøren å psyke ut publikum. I en stund. Selv om enhver referanse skal inn med teskje, er disse scenene greie avbrekk i en ellers tam beretning.

Iben Akerlie med sin vri på Stephen Kings Carrie (Canopy/SF Studios)

De dødes tjern skal ha for små gullkorn som hyller klassiske skrekkfilmteknikker. Uvissheten, den illevarslende musikken og finurlig bruk av speileffekter gir filmen et fnugg av dybde. Men det svinner dessverre fort hen i helhetens tomme løfter.

Rollebesetningen gjør dog ikke en elendig jobb.

Iben Akerlie (Victoria, Mammon) er flink til å se redd ut og oppføre seg rart. Hele tiden. Jakob Schøyen Andersen (Hit for hit) gjør overraskende god figur som konspirasjonsteoretiker og følgelig humorelement. Mens modellen Sophia Lie vinner som filmens «hot girl»-alibi og eneste ganske normale karakter. Ellers har de også med to dansker, som for det meste er sure på hverandre.

Tommel opp til filmens eye-candy Sophia Lie (Canopy/SF Studios)

Godkjent skuespill hjelper lite. Filmen basert på filmen basert på boken av André Bjerke er stort sett et skivebom, selv i nyinnspillingenes år. Det er begrenset hvor lenge det er spenningsskapende å høre på mennesker puste tungt, se bilder av tåkebelagt vann og trær på trær som blåser illevarslende.

Moderne vri?

Det skal innrømmes at anmelder heller ikke har sett originalen, men vi tipper at de ikke hadde iPhone, weed og podkaster i 1958-versjonen. Utenom disse 2019-tingene er det overraskende lite som kan stadfeste tidspunktet for 2019-filmen.

Badekaret > tjernet (Canopy/SF Studios)

Kreativt tar nyinnspillingen seg diverse friheter – som seg hør og bør. En sanser fortsatt en viss 40-tallsnostalgi, men det er vanskelig å vite om en direkte kopi av 1958-versjonen hadde funket nå. Men jeg ville kanskje gått for originalen.

Det er dessverre sånn at ikke alt henger på greip. Selv om grøsseren til en viss grad klarer å sløyfe sammen handlingens rare krumspring, er det mye som forblir uløst når rulleteksten kommer.

Det er en sjangerfilm, men gysere kan presenteres originalt. De dødes tjern er horror som man har sett tusen ganger før. Hvis du likevel godtar å betale for plankekjøring og 1 time og 34 minutter med dårlig stemning så kos deg. Men i motsetning til originalen vil denne bli fort glemt.

Se også:

Anmeldelse: Ny norsk krimserie blir bare rot