Det er vrient å skrive om handlingen til The OA uten å røpe for mye. Til tross for at det er mye som skjer.
La oss nøye oss med å si at det starter med at den unge kvinnen Prairie Johnson vender tilbake til sine fosterforeldre etter å ha vært savnet i syv år.
Vi kan legge til at det fortsetter uforutsigbart – og at eventyrseriens intro er den lengste på lenge.
Hovedrolleinnehaver Brit Marling har skapt og produsert showet, og skrevet fem av de åtte episodene sammen med regissør Zal Batmanglij. (Duoen fikk terningkast high five for filmene Sound of My Voice og The East).) Det hele er stort sett velspilt, originalt og ser ofte ekstra lekker ut. Men det sklir ut?
Anmeldelsene er i alle fall stort sett elsk eller hat.
Et eksempel på førstnevnte er San Francisco Chronicle, som gir et slags terningkast 6.
– Mens Stranger Things ble en overraskende fornøyelse takket være sin varme omfavnelse av 80-tallssjangerens konvensjoner, så har The OAs merkverdighet en tendens til å bli pretensiøs.
The New York Times går ikke rundt grøten og kjører «skikkelig skuffende» i tittelen til sin anmeldelse. Avisen skriver at man må ha høy toleranse for New Age, klein dialog og amatøraktig skuespill for å like The OA.
Utenom Brit ser vi også blant andre Emory Cohen (den trøblete gutten i The Place Beyond the Pines), Phyllis Smith (alias Phyllis fra The Office) og London-rapperen Riz Ahmed (Rogue One: A Star Wars Story).
