Netflix er savage: Dette suger for Everything Sucks!
It’s frustrating, but perhaps appropriate, that a show about a bunch of underdogs finds itself an underdog. If you root for those characters, and this show, please let everyone know: #RenewEverythingSucks
— Michael Mohan (@michaelmohan) March 30, 2018
OPPDATERT: 8. april: Netflix bekrefter at de har kansellert Everything Sucks! etter sesong 1. Før det var kjent, startet manusforfatter Michael Mohan en kampanje for å få grønt lys til sesong 2. Men det ser altså dårlig ut foreløpig.
Les vår anmeldelsen av Everything Sucks! nedenfor.
Få på deg snekkerbuksa som bare er halvveis knappet opp, grip tak i en fet kassett og hopp inn i nostalgibilen; 90-tallet står for tur.
Millennials får en etterlengtet nostalgitur denne uken når Netflix dropper sin nyeste dramedie, Everything Sucks!; en slags homage til 90-tallet maskert som en tradisjonell high school-historie.
Gjennom AV-klubben (mediafag?) på Boring High i Boring, Oregon (nei, virkelig), får vi som seere et innblikk i hverdagen til den gjennomsnittlige hverdagen til en ’90s kid.
Folk som tar seg selv i å like «only ’90s kids will get this!»-poster på Facebook vil endelig kunne få ta del i fortidssentimentaliteten som kom for 80-tallet etter Stranger Things.
Duffer-brødrenes Hawkins-eventyr blir forøvrig en slags rød tråd her.
Everything Sucks! har litt Glee-tendenser, tilsatt en dæsj av Freaks and Geeks, men det er tydelig at serien gjør mye av det samme som Stranger Things gjorde, til tross for at de to er i vidt forskjellige sjangre.
Vær dermed obs på en rekke kommende sammenligninger mellom de to.
Saken fortsetter under
Seriens hovedfokus er satt på en guttegjeng som tar sin interesse for video til det neste steget ved å starte en filmproduksjon sammen med skolens dramaklubb i 1996. Men, når lederen for gjengen, Luke (Jahi Winston), blir hodestups forelsket i rektorens datter, Kate (Peyton Kennedy), blir prosjektet litte granne mer komplisert for gutta.
Netflix beviser at de kan dette her med vennegjenger i 12-14 års alderen. Etter ca 10 minutter av åpningsepisoden merker vi at vi allerede har laget plass i hjertene våre for Boring High-gjengen.
Luke, den skingrende Tyler (Quinn Liebling) og for smarte for sitt eget beste McQuaid (Rio Mangini) har muligens ikke et storslagent plott bak seg slik som Eleven og Co., men den sterke, naturlige kjemien mellom guttene og resten av elevene gjør mer enn nok opp for det.
Det legges ikke skjul på hva det er som er seriens sterkeste side.
Plottet i seg selv er nemlig ikke så mye å skryte av. Her er det ikke mye som pusher oss til å se videre, noe som kanskje er naturlig når hovedvekten til dramedien legges på komikken, men jaggu lar vi episodene bare rulle innover skjermen fordi om.
Everything Sucks! er en opplevelse man nyter med rumpen plantet komfortabelt i sofaen, ikke på kanten av stolen – uten at det er en negativ ting. Handlingen er ikke spesielt særegen, langt fra nyskapende og er faktisk ganske middelmådig dramamessig, men opplevelsen er dog fin uansett.
Noe som virkelig sitter på riktig plass ved Everything Sucks! er humoren.
Disse ungene er genuint morsomme – vi snakker faktiske «laughing out loud»-øyeblikk, ikke lol’et du skriver i chatten mens du egentlig sitter med resting bitch face.
Manusforfatterne koser seg virkelig med 90-tallet, og lager blant annet mye skøy basert på tiårets teknologiske begrensninger, som for eksempel hvor treigt og utroverdig internett var da det først ble en standard greie på skolen.
Selve hyllesten til tiåret er dog et mer subtilt fenomen her enn hva Stranger Things gjorde for 80-tallet med deres konstante referanser og prominente lydspor.
I dette tilfellet stiller 90-tallet mer som bakgrunnen for Everything Sucks! enn noe annet. Moten er, per tiårets standard, alltid on-point med dongeri til tusen, store fargerike klær og crop tops så langt øyet kan se bak et par raske shades.
90-talls ikoner som Oasis, Ace of Base og Tori Amos får skinne litt i sola, og vi får en fin cameo av en Tamagotchis – til tross for at serien er satt i 1996, ca et år før det populære lommedyret dukket opp på markedet. Oops.
Mulig dette bare virker slik fordi 90-tallet er nærmere samtiden og fordi undertegnede er en ’90s-kid selv, men selve historien kunne vært satt til dags dato uten at særlig ville ha blitt forandret.
På en måte fungerer ikke serien like mye som en hyllest som en vanlig serie satt i 90-tallet. Nostalgien kunne med fordel ha blitt satt opp et par hakk.
Serien har dessuten prestert å finne et helt optimalt tempo for dens historie: Til tross for at vi aldri falt hodestups for den, kjedet vi oss ikke et eneste sekund i løpet av seriens 10 20-minutters lange episoder, og mersmaken er definitivt der.
Alt i alt er Everything Sucks! et ganske fint tilskudd i Netflix’ voksende seriekatalog, men noe særlig mer er det ikke. Dersom dramaet hadde fått litt mer spenst i seg og gjort litt mer ut av seg, hadde den muligens blitt et virkelig godt tilskudd, kanskje ord som briljant til og med kunne blitt brukt, men akk.
Seriens åpne slutt hinter dog til at en fortsettelse ikke er for langt unna. Enkelte (undertegnede) mener jo at 90-tallets virkelige storhetstid ikke begynte før på slutten med Britney Spears og Pokémon, så hvem vet? Kanskje Luke og gjengen kan gjøre et større comeback neste sesong?
Vi krysser fingrene, men først triller vi terning:
Se også: Netflix’ mest sjarmerende familie?
