Hopp til hovedinnhold

Muse til 730: – Vi er ikke så berømte

MATTHEW BELLAMY, CHRISTOPHER WOLSTENHOLME OG VÅR VENN DOMINIC HOWARD (WARNER)
– Utrolig konsert. Glimrende. Praktfull! Jeg er ganske sikker på at endel av de 150.000 menneskene som var der vil ha den kvelden som et av sine største festivaløyeblikk.
To døgn etter at Muse gjorde den varmeste Glastonbury-dagen noensinne et par hakk heitere (3000 besvimte), drakk vi Imsdal sammen med trommisen Dominic Howard noen timer før de gjorde en av de største konsertene i Hoves korte – men lekre – historie. (Se bilder.)
I de første sekundene av praten (Muse på Glastonbury-skryten ovenfor) høres 32-åringen breial ut, men det viser seg at han som ventet virker som en uprentensiøs, trivelig fyr. Superkompis, faktisk.


Dere er rutinerte ringrever som spiller hele tiden. Blir du likevel fortsatt nervøs før en konsert?

– Selvfølgelig! Man må bli nervøs når man går ut på en scene foran tusenvis av mennesker. 100.000, 20.000 mennesker, uansett blir man nervøs.
Under konserter, hender det at du gjør så mange feil at du blir forbanna?

– Ja, noen ganger har man et «off-gig», haha… Alle gjør feil. Jeg kan bomme, jeg mister trommestikken, etc. Det er irriterende. Du vet, «faen, jeg dreit meg ut foran 50.000 mennesker». Men man kan ikke la seg plage av det, man kan ikke la det ødelegge resten av showet. Haha, okay, kanskje et par låter, men etter det må man glemme det. Og det er lett. Vi ler mye om dagen, vi har det bare gøy.


Du har spilt trommer i snart 20 år. Var det en spesiell gruppe eller trommeslager som motiverte deg til å starte?

– Det var faktisk et jazzband som besøkte skolen min, og jeg husker at jeg ble lamslått av trommeslageren og begynte å ta timer. Da var jeg 14 år, men jeg ble fascinert av trommer da jeg var rundt 8-9, for jeg var så fan av The Police, allerede da… og som vi også traff) er «fuckin’ «amazing»! Travis Barker… Ronnie (Vannucci Jr.) fra The Killers…


Dere headliner kembofestivaler som Glastonbury. Kan dere rusle rundt alene i England uten at det blir kaos med fans som stopper dere?

– Vel… I hjembyen (Teignmouth) blir det litt stirring i alle fall. Men du vet, greia er at.. Vi er egentlig ikke så berømte.

Muse er ikke så berømte? Dere har solgt 10 millioner album.

– Joa, bandet Muse er kjente og gjør svære konserter, men vi som medlemmer er ikke det. Vi er ikke kjente. Vi kan gå rundt i fred, vi blir ikke jaget av fans eller fotografer. Kanskje noen stopper oss og sier hei og ber om et bilde, men det er det. Jeg bor i for det meste i London, og der er alle anonyme på gaten. Alle gjør sin egen greie.


Dere har holdt på siden 1994. Når du ser tilbake på starten, føler du at Muse er et annerledes band i dag?

– Vi var jo bare kids da vi startet, haha, og det har vært en lang prosess for oss når det kommer til det å bli voksne. Eller i det minste forsøke å bli voksne, vi er ganske barnslige fortsatt. Vi ler av mange av de samme vitsene og historiene vi lo av da vi var 17 år. Den største forskjellen er at vi var mye mer lukket før. Vi ville egentlig ikke snakke om musikken vår, vi var sjenerte.

Dere var et sjenert rockeband?

– Ja, vi kommer fra et lite sted, hvor man ikke er eksponert til noe av internasjonale dimensjoner, men da vi fikk begynne å reise rundt åpnet det sinnene våre, generelt sett, men først og fremst sosialt sett. Dessuten har vi vært gjennom så mye forskjell sammen, oppturer og nedturer, så vi står hverandre nærmere enn vi gjorde i begynnelsen. Personligheter forandrer seg, og vi er uenige om ting, men vi har kommet oss gjennom det. Når man har problemer i et forhold, og det løser seg, så forsterker det ofte forholdet. Dette er noe av det som inspirerer oss til å forsette å lage musikk.
Dere spiller vel litt bedre nå enn før?
– Haha, det glemte jeg å få med! Den største forskjellen på Muse i 1994 og nå er at vi i dag definitivt er et bedre band. Evolusjon. Det er jo strengt tatt det viktigste.


Se også: Muse: Verdens beste festivalband

Nyeste saker fra 730.no

Les mer