Mer Twin Peaks enn Stranger Things?

5. jan 2018 kl. 00:00
JONAS KAHNWALD (LOUIS HOFMANN) OPPDAGER EN MYSTISK HULE UTE I SKOGEN I  DARK. (NETFLIX)

JONAS KAHNWALD (LOUIS HOFMANN) OPPDAGER EN MYSTISK HULE UTE I SKOGEN I  DARK. (NETFLIX)

Spoileringsadvarsel: Denne anmeldelsen inneholder avsløringer om første sesong av Dark
Netflix har valgt et usedvanlig merkelig tidspunkt å droppe sin nyeste storsatsing. 
Det er nemlig mye ved Dark som minner om Netflix’ egen Stranger Things: Begge seriene foregår i småbyer ved store skogområder, begge involverer overnaturlige fenomen og bruk av portaler for å reise mellom to steder, og begge har en superskummel lokalbedrift omgitt av adgang forbudt-skilt.
Det at Things ligger såpass ferskt i minnet til folk etter at sesong 2 droppet i slutten av oktober, har nok ført til at sammenligningene blir enda sterkere, og mange drar negative sammenligninger mellom den og den nye Dark
Men, all PR er kanskje god PR? 



IKKE HELT STRANGER THINGS, MEN FORTSATT GANSKE STRANGE. (NETFLIX)

Den tyske dramathrilleren følger fire familier fra det lille tettstedet Winden. Når et barn forsvinner sporløst og politiet finner et annet barnelik som tilsynelatende ikke hører til noen steder, avdekkes hemmeligheter fra fortiden. 
 
Høres enkelt nok ut, ikke sant? Det er det nemlig ikke.   
Dark er et familiedrama blandet med en sci-fi-thriller, og separat fungerer de to delene svært bra. Det er når de to delene blandes sammen at det hele blir litt trøblete. 
10 episoder på 40-50 minutter er knapt nok til å bli kjent med de tre forskjellige generasjonene i de fire forskjellige familiene, men når man i tillegg skal blande inn fortidversjoner av hele mørja kan selv de skarpeste av oss få migrene. 
 



HVEM DETTE ER HAR VI IKKE HELT PEILING PÅ, MEN DET GJØR KANSKJE IKKE SÅ MYE UANSETT. (NETFLIX) 

Det hele er en svært kompleks gåte om tidsreise, komplisert fysikk man bare egentlig må akseptere og dyptliggende og dysfunksjonelle familierelasjoner i tre tidsaldre.
 
Og her følger det ikke med noe nedlastbar PDF-skjema med oversikt over hvem som er hvem, #foråsidetsånn. 
Likevel holder vi oss dog på kanten av stolen/sofaen/sengen / hva nå enn du foretrekker gjennom hele serien. Det kan man nemlig ikke si noe på; Dark er utrolig spennende. Den intense stemningen og plottet holder en konstant interessert gjennom hele serien, og man ønsker så inderlig å finne ut av hva som egentlig foregår. 
Dessverre blir ting litt mer komplisert enn de trenger å være, og dette taper serien mye på. Her snakker man overflødig fett på stort nivå, og sannsynligvis kunne noe av dette ha vært kuttet bort uten at seriens mystikk hadde lidd for mye av det. 

DARK ER EN DEL AV NETFLIX’ INITIATIV PÅ Å SKAPE MER INTERNASJONALT INNHOLD. (NETFLIX)

Manusforfattere Baran bo Odar og Jantje Friese påstår selv at serien er mer Twin Peaks enn Stranger Things, og dette stemmer på et vis. Den mørke stemningen og dens tendens til å ikke svare på halvparten av spørsmålene våre minner mye om David Lynch/Mark Frost-mystikk. Men, samtidig kan man ikke ignorere at Dark i større grad er en serie som henter mye materiale fra andre for å etterlate sitt eget preg på det.
Spesielt tidsreise-faktoren kjenner man at henger igjen fra andre steder. Blant annet klassikeren Back to the Future og J.J. Abrams-skapte Lost og Fringe.


Oppbygningen til avsløringen om at karakterene reiser frem og tilbake i tid er nesten satt opp som om dette ikke er noe publikum har sett før eller forventer fra en moderne serie, selv om dette er langt innenfor dagens sci-fi-norm. 
Seriens ekte spenningskilde er mysteriet om menneskene som står bak forsvinningene og hele – men frustrerende nok nedprioriteres dette til fordel for tidsreisefenomenet. Svarene man får er sjeldent svarene man ønsker, og svært ofte føles det som om det legges vekt på feil ting. 



DARKS UTPEKTE BAD GUY «NOAH» ER SERIENS MEST INTERESSANTE KARAKTER, MEN FÅR LITE OPPMERKSOMHET FOR DETTE. (NETFLIX) 

Det er dog viktig å påpeke at selv vi lister opp mye forbedringspotensialer, så er ikke det fordi Dark en dårlig serie. 
 

Tvert imot!  
Odar og Friese har skapt et fantastisk univers fylt med fengende familieintriger, interessante karakterer (bare ikke be meg navngi dem) og tvister som virkelig får en til å GOL-e (Gispe Out Loud). Måten det hele er sydd sammen på er ikke alltid optimal, men her er det fortsatt mye bra å hente for sci-fi- og dramanerder.
Dark stiller sterkt spesielt når det kommer til det visuelle. Produsentene fant den ideelle location for Winden knapt én time utenfor Berlin, som virkelig funker for serien. Arbeidet de har lagt inn i å bringe 50- og 80-talls Tyskland til live er også helt fenomenalt. Settene, kostymene, rekvisittene og effektene er A+ omtrent hele veien. 
Michael Kamm bidrar også med suveren bakgrunnsmusikk som sørger for at det nærmest ikke finnes komfortable scener gjennom hele serien. 
Summert er Dark så absolutt en god opplevelse. Tross all frustrasjon og forvirring er den nesten umulig å legge fra seg – og det er virkelig et bevis på at det er snakk om bra TV. Likevel skulle vi ønske at produktet var mer sin egen greie, og ikke bare noe som minner om mye annet.
Vi har store forhåpninger for en eventuell oppfølgersesong, for det vil vi definitivt ha. Bare gi oss tid til å sette opp et skjema først. 
 


Hele sesong 1 av Dark kan streames .
 

 
Se også: Netflix byr på makaber psykologi