Vokalist Truls Heggero, Yngve Hilmo, Jørgen Larsen og Marius Ergo gav ut sitt første album sammen i 2004, men det var med andreskiva Lake Toba i 2008 at pendelen for alvor begynte å svinge. De ble belønnet med Spellemannpris i kategorien rock, og dro på turné i både hjemland og utland. Nå står en ny norgesturné for døra, og vi tar tempen på Truls få dager før avgang.
Norgesturné blir vel kult… hva gleder du deg mest til?
– Jeg gleder meg veldig til å reise rundt i vårt vakre land. Vi liker å lage folkefest. Men det blir også gøy å se om vi får det vi har satt opp på raideren, signere plater, sove på hotell og kjøre rundt. Jeg bare håper vi ikke krasjer.
Huff, det får vi håpe ikke skjer.
– Forrige gang vi var på turné holdt vi på å krasje. Vi kjørte gjennom en lang tunnel, der det var vår på den ene siden og vinter på den andre. Så vi skrenset, og sneiet en snåmåker. Det var ganske dramatisk.
Fortsetter nedenfor.
Enda godt det gikk bra. Men apropos vårt vakre land. Du har et nært forhold til skog og natur. Hva er det som fascinerer?
– Det er vel følelsen man får når man er ute i naturen. Det er godt å lukte granskog, det er så riktig og ekte. Nå som jeg begynner å nærme meg 30-årene har det blitt kjekkere å oppsøke friluftslivet, naturligvis. Det handler om å slippe opp litt og ta det inn. Jeg er ikke så tøff som person, men føler meg tøff når jeg er i skogen. Man får en god mestringsfølelse.
Du, vi må prate litt om denne karakteristiske sangstemmen din. Skader det ikke stemmebåndet ditt når du synger falsett?
– Det er der mange tar feil. Jeg synger mer Iron Maiden-lyst enn falsett faktisk. Det skader nok stemmebåndet litt, men jeg kan godt spille to konserter etter hverandre uten problem. Det er litt krise hvis jeg blir forkjølt, for da synger jeg bare nasalt. Så da må vi avlyse.
Da tar du kanskje noen forhåndsregler?
– Jeg har lært mye av det. Jeg er en røslig kar, så jeg fryser ikke så fort. Men hvis jeg går med åpen jakke når det er kaldt blir jeg fort forkjølet, så jeg unngår det.
Fortsetter nedenfor.
Truls forteller at han legger stort press på seg selv både når han skriver og når han skal legge vokal.
– Det har vært en tung prosess, og det føles veldig godt når det er ferdig. Jeg gruer meg til å synge, for det er ofte dét folk husker. Det legger et ekstra press.
Det er ikke vanskelig å skjønne at han setter musikken høyt, og et snev av perfeksjonisme ligger i tonen når han prater om musikken og Lukestar.
– Jeg setter nok altfor høye mål til meg selv. Jeg kunne gitt ut mye mer musikk for å si det sånn. Jeg er veldig selvkritisk, og sletter ofte musikk som jeg har jobbet med lenge. Bandet synes jo det er unødvendig, men…
Fortsetter nedenfor.
Setter du høye mål til deg selv ellers i livet også?
– Vanskelig spørsmål… Det gjør jeg sikkert.
Har du en favorittlåt på plata?
Akkurat nå liker jeg tittelsporet best, «Taiga», men det forandrer seg litt. Noen ganger er det låter, som man i utgangspunktet ikke hadde tenkt å gi ut som singel, som funker bra live og da kan det fort bli en favoritt. Jeg har jobba med alle låtene like hardt. Så alle eller ingen er en favoritt.
