Les utdrag fra den nye norske boken om hip-hop

13. okt 2017 kl. 00:00
JØRGEN MED RAPPIN' 4-TAY (CAPPELEN) 
JØRGEN MED RAPPIN’ 4-TAY (CAPPELEN) 

2017 har vært et rålekkert musikkår, ikke minst for hip-hop. Vi har fått servert noe for alle. Noe som også er stas er hvordan sjangeren har blitt dokumentert på norsk. Først vår egen scenen via NRK-serien Takin Ova, og nå både norske og globale Full sirkel, skrevet av Jørgen Nordeng alias Joddski alias Jørg-1 fra Tungvann.


Løp og kjøp årets julepresang for hip-hop-hoder og musikkinteresserte generelt.


Men først les vår prat med Jørgen og to utdrag fra boken hans nedenfor.

 

Hvorfor har du skrevet bok på norsk om hip-hop?

– Nå blei jeg litt på stuss her, haha. Hvilket annet språk skulle jeg skrive på? Jeg skriver bok fordi jeg mener at historien om hip-hop har vært for dårlig ivaretatt. Jeg har hatt et brennende ønske om å formidle det som gjorde at jeg ble bitt av hip-hop-basillen som 6-åring og hvordan det var de 17 første årene. Dette er artister jeg har vokst opp med, artister jeg elsker, som har vært med meg gjennom blod, svette og tårer, og jeg vil dele disse, mange tilfeller, skjulte skattene, med det norske folk. Full sirkel er i røffe trekk historien om rap på plate, sine første 17 leveår, men forteller samtidig historien om hvordan rap kom til Norge, og da spesielt til bygda, og hvordan vi kanskje misforsto litt.

Du når flere via språket engelsk, men fint svar. Kanskje noen kan oversette. Hvor lang tid har du brukt på boken?

– Jeg fikk nummeret til Steele fra Smif-N-Wessun hos Tommy Tee, noe sånt som sommeren 2014. Så det har vel gått rundt tre år, siden jeg leverte kapittelet mitt om dem til Cappelen Damm, og fikk til svar at dette ville de være med på. Den første USA-reisen i forbindelse med boka var oktober 2014, da jeg dro til New York og Philadelphia. Hvis noen hadde fortalt meg at det var så mye jobb, så hadde jeg… jo, fuck it jeg hadde jo seff gjort det uansett.

Hvilken del er du mest fornøyd med?

– For meg personlig betyr jo alle kapitler noe, men noe skiller seg ut: Rappin’ 4-Tay som endte opp på NRS-plata til meg og Tommy Tee, står for en type rap som aldri var særlig akseptert her til lands, og i tillegg er tidenes mest ustabile intervjuobjekt, for eksempel. Eller Schoolly D, den første såkalte gangstarapperen, som kalte meg bror og dro meg med i studio i Philadelphia. <3 <3 <3.Å se hvordan rapperen Myka Nyne bodde på gulvet i en garasje var også et sterkt inntrykk. Jeg er mest fornøyd over å få frem gangstarappen som var så uglesett på 90-tallet med Spice 1 og South Central Cartel som prakteksempler.

Hvem kontakter man hvis man ser noen skrivefeil eller reagerer på grammatikken?

– Cappelen DAYM! Eller eventuelt faren min. Han hjalp meg med å lære meg og/å, han/ham, og lignende ting som man vel egentlig skal kunne på gymnaset. (OBS! Jeg fikk ikke tid til gymnaset, var for opptatt i gatene.) Heldigvis er han lærer der. Og så har jeg hatt veldig flinke folk (hei, Haakon) på Cappelen i ryggen. Og så har Øyvind Holen og Martin Bjørnesen hjulpet meg med sånn ræppefakta.

Vil folk med innstillingen «fuck rap, you can have it back» kunne ha glede av boken?

– Hva er det slags tullete holdning??? Jeg synes alle de skulle tvinges til å lese Full sirkel, akkompagnert av spillelistene jeg har styret opp på Spotify, så kommer de garantert til å snu på flisa.
 
PRODEJE OG HAVIKK FRA SOUTH CENTRAL CARTEL MED JODDSKI (HAN I MIDTEN) (CAPPELEN) 

Her gir forfatteren deg to utdrag fra Full sirkel:


Jørgen røyker weed hjemme hos Spice 1
 
 (OBS! FINN ÉN FEIL NEDENFOR. Mail JODDSKI@JODDSKI.NO og vinn billett til søndagen hvis du er blant de tre som sender inn riktig feil først.)  

Jeg og Halstein Røyseland, den norske fotografen jeg har snublet over i Las Vegas, kjører opp til porten som er bevoktet av bevæpnede vakter, og som vi må igjennom for i det hele tatt å komme inn i nabolaget hvor Spice 1 holder til sammen med katta si og en haug med gullplater. Denne søvnige forstadsidyllen ligger bare 10 minutter unna hovedstripa i dette amerikanske Sodoma og Gomorra som sluker penger og menneskeskjebner som om det var smågodt. Likevel føles The Strip uendelig langt unna. Nå er det 1. januar 2015. Vakten kan ikke huske at Mr. Green har ringt og fortalt at han venter besøk. Jeg derimot, har vært ute og ringt inn det nye året sammen med gode venner. Det ringer litt i hodet mitt ennå, faktisk. Vi var ute og så Lil Jon markere inngangen til det nye året med å spille årets største hit «Turn Down For What», fem ganger på rad.

Spice 1 er ikke den eneste gangsta-rapperen som har bosatt seg i Las Vegas. Nevada har veldig fordelaktige skatteregler, og er (om du kommer deg unna selve Casino-sentrene) mer bedagelig enn California. Etter at portvakten har sluppet oss inn i denne labyrinten av ensartede, velstelte, småborgerlige hus, tar det litt tid å finne fram til rett adresse. Robert Green Jr tar imot oss med plirende øyne som borer seg rett igjennom den møre skallen min, og med et håndtrykk like fast som puppene til en av de silikonsprengte damene som serverte drinker på Caesars Palace kvelden i forveien. På hodet har han en bandana med marihuanablader. Hettegenseren har et motiv av O-Dog – fra den ikoniske filmen Menace II Society – som lurer på om noen vil ha cheeseburgeren han tok ut av hendene til en crackhead han akkurat hadde skutt. Spice 1 inviterer oss inn i stua si, hvor jeg fascineres av den store mengden gulltrofeer som henger på veggene. Denne karen har solgt plater i bøtter og spann. Idet han setter seg ned og ruller opp en blunt – altså papirene til en sigar fylt med marihuana, på størrelse med en taggetusjer han vennligheten selv. Jeg nyter en av de fineste bakfyllene jeg noen gang har hatt.

Spice 1 er en rapper som har betydd uendelig mye for meg. Så når han sender rundt blunten, tar jeg imot, selv om jeg ikke driver og røyker den slags lenger. Jeg datt i gryta som liten, som Obelix pleier å si. Men når Spice 1 sitter der og prater seg varm i trøya, og er så gira at han vil spille noen nye låter for meg, går det nesten ikke an å si nei. Jeg tar et par trekk, og Spice 1 nikker anerkjennende. «Smoke ‘em like a Blunt», tenker jeg, og prøver å ikke le. Denne Spice 1-klassikeren er kanskje den beste reggae/rap-hybriden som er laget. En av grunnene til at jeg i det hele tatt sitter her i dag.


Jørgen besøker Myka Nyne fra Freestyle Fellowship

Huset hans ser ganske ålreit ut. Det ligger i en rolig gate, men vi ser ingen folk, så vi ringer Myka Nyne på telefonen. Vi må visst gå bak og rundt. Han kommer rundt hjørnet, og unnskylder seg. Han har ikke noe sted å bo akkurat nå, så han holder til i garasjen til babymamaen sin. Vi ser umiddelbart for oss en liten ungkarsleilighet, i en etasje over garasjen. Det er det ikke. Han bor i selve garasjen. Rundt omkring ligger diverse redskaper strødd, en madrass ligger på betonggulvet inne i hjørnet. Han har fått inn et kjøleskap, som vi setter ølen i, en sofa, et par stoler, og et bord som er overfylt med askebegere. Unger løper omkring og leker utenfor, men han sender dem vennlig rundt hjørnet idet intervjuet skal starte. Barnehvin, en basketball som droppes mot asfalten og dårlig akustikk gjør at jeg må konsentrere meg knallhardt. Myka Nyne spretter en pils, og virker strålende fornøyd. For anledningen er barndomsvennen hans, Punisher, til stede og henger ut. De begynte å rappe sammen midt på 80-tallet. Vi kunne egentlig sittet her hele dagen, drukket  Tecate og pratet om løst og fast, men vi har viktige ting å prate om. Du finner jo ikke mange rappere som har vært så revolusjonerende, nyskapende, innflytelsesrike og beint fram unike som Haiku D’Etat-medlemmet, vagabonden og jazz-entusiasten Myka Nyne.

Den dagen jeg møtte ham hjemme i garasjen, var det et øyeblikk der jeg følte meg som en av disse hvite musikkhistorikerne som reiste rundt i sørstatene, og via tungt detektivarbeid klarte å spore opp de gamle Delta Blues-heltene fra mellomkrigstida, den ene mer i uløkka enn den andre. Myka Nyne er også en fuckings legende, en kjempe ragende over alle dvergene som resirkulerer det han fant opp på slutten av 80-tallet – og kaller det progressivt. Han har sett verden, og han har gitt den samme verdenen flere klassiske album. Han har introdusert nye ideer, og han gjør det ennå. Han er langt fra ferdig på reisen sin, han er som en gammel jazzkatt som står der med hornet under armen og tommelen pekende opp langs landeveien. Han har selvsagt glemt passet sitt, billetten sin og mistet mobilen. Men han vet hvor han skal. Og det er ingen penger som kan kjøpe ham billetten dit han skal. Myka har aldri hatt noe fokus på økonomisk velstand, men han er i høyeste grad vellykket på sine egne måter. Sikte på stjernene og lande i historiebøkene.

A post shared by Han Far (@han_far) on


Full sirkel er i salg fra mandag. Se opp for bokslippturnéen og meld deg på her. Det blir poppin’ bokbad på John Dee i Oslo på søndag med Son of Light som intervjuer, Don Martin som leser høyt og Felony Force på mixen.  
 
Se også: Traileren for Takin Ova