Lekkert comeback fra Leonardo DiCaprio, men…

18. mai 2013 kl. 00:00
CAREY MULLIGAN OG LEONARDO DICAPRIO (SF NORGE/WARNER)

CAREY MULLIGAN OG LEONARDO DICAPRIO (SF NORGE/WARNER)

For gamle røyer som meg har
Leonardo DiCaprio (38) alltid vært en helt. Men hvis du ikke er vokst opp med Titanic, Romeo & Julie
og The Basketball Diaries som en del av pensum, lurer du muligens på
hva som er så magisk med det aldrende babyfjeset fra Echo Park i LA. I tilfelle kan dette 18 år gamle intervjuet med David Letterman gi deg en viss en idé om hvorfor han ble så stor.

Fortsetter nedenfor.


TOBEY MAGUIRE OG CAREY (SF NORGE/WARNER)

I Baz Luhrmanns
spjåkete tolkning av F. Scott Fitzgeralds klassiker The Great
Gatsby
, får Leo igjen vist seg fra sin beste side, både utseende- og yrkesmessig. Sammen med blant annet bestekompisen fra auditiondagene i Hollywood,
Tobey Maguire, skinner han gjennom staffasje og unødvendige 3D-effekter, og
redder denne etterlengtede filmen fra et flaut mageplask.

Fortsetter nedenfor.

Beviset? Den første
halvdelen av filmen, der tidsepoken etableres og kaksemiljøet fra New
York anno 1922 portretteres, fremstår som et virrvarr av jazz og rall. Muligens
fett nok det, men for eksempel Martin Scorsese har skildret dette mye kulere, både i
Aviator og pilotepisoden av Boardwalk
Empire
.

Mer ubegripelig er det at de nymotens 3D-effektene klarer å
ødelegge for den potensielt forførende, visuelle opplevelsen i disse storslåtte scenene.
Dessuten beveger skuespillerne
seg for fort, slik at kroppene deres fremstår som kunstige og
rare. Det blir som å bla i en spektakulær pop up-bok.


Men etter at Leos
karakter, Jay Gatsby, introduseres både for oss og karakteren bak Tobys fortellerstemme, roer rytmen seg noe ned, og vi skimter – i hvert fall tidvis – konturene
av et storslått drama. Spesielt god er scenen fra et hotellrom på Manhattan mot slutten av filmen,
der skuespillerne er fanget som i et lite kammerspill. Før kameraet igjen panorerer ut
i New York-natta, der horer og trompetister blåser alt dette finstemte vekk.

I det hele tatt
virker den postmodernistiske formen til Luhrmann noe passé. Grepet, som var
så overveldende og rått da Romeo & Julie hadde premiere
i 1996, og fremdeles funket bra i Moulin Rouge fem år senere,
spenner denne gangen bein på seg selv. Selv om det her er ment å speile bokas overflatiske dimensjon, virker det bare anmasende og forstyrrende på den
vakre historien som forsøksvis fortelles mellom linjene her.

Fortsetter nedenfor.


(SF NORGE/WARNER)

Men det er klart det
er masse fint å se på: Kostymene er rålekre, scenografien storslått, og
slottene på Long Island ser ut som i den villeste luksusdrøm. Musikken til
Jay-Z og vennene hans er selvfølgelig kul, dog ikke helt utrolig fengslende. Spesielt godt funker likevel ei litta jazzversjon av
Crazy In Love, med Emeli Sandé på vokal.
 
Filmen åpnet
Cannes-festivalen med brask og bram i går, og starter i Norge 22. mai, men hadde premiere i USA allerede for
en uke siden. Anmeldelsene spriker:
 

– Luhrmann prøver å fange Fitzgeralds
ånd, og i det store og hele klarer han det virkelig, mener San Francisco
Chronicle
.

Fortsetter nedenfor.

(SF NORGE/WARNER)

Rolling Stone
serverer derimot regelrett slakt:

– Det er mulig vi vil se verre filmer
denne sommeren, men ingen kommer til å være mer skuffende.

Brorparten av anmelderne befinner
seg dog midt på treet, og de fleste er enige i at Leo er filmens største fortrinn.

– Spesielt god er Leonardo DiCaprio som
Gatsby. Men du verden, når filmen er nesten to og en halv time, og nærmest
konstant bombarderer deg med visuell konfekt, blir det likevel en utmattende
affære, skriver Arizona Republic.

Så det er klart du skal se The Great Gatsby. Men det er ikke sikkert du trenger å se den i 3D.

Mer om filmen her