– Justin Timberlake er USAs svarteste artist

28. jan 2009 kl. 00:00

Som 20-åring spilte Charlie Ray Wiggins, som han egentlig heter, på Princes verdensomspennende 1986-turné i forbindelse med Parade. I etterkant ble han kjent som sjefen i trioen Tony, Toni, Toné, som solgte over 6 millioner album takket være hits som «If I Had No Loot», «Feels Good» og «It Never Rains In Southern California».

Dette kombinert med låtskriving for D’Angelo, The Roots og Snoop Dogg og en sentral plass i supergruppen Lucy Pearl, med medlemmer av En Vogue og A Tribe Called Quest. CV-en er altså solid.

Raphaels fjerde soloskive, The Way I See It, har fått ualminnelig gode anmeldelser, og hans P3-konsert på Cosmopolite i Oslo ble (nesten) selvfølgelig lynraskt utsolgt.

Vi traff den behagelige amerikaneren på vestkantrestauranten SW20 og snakket om blant annet platen, andre artister og Barack.

730: Hvordan går du fram når du skal lage et nytt album?

Raphael: Min holdning i forhold til det å lage musikk er ikke ulik min holdning til livet forøvrig, jeg er ikke så opptatt hva som til enhver tid vil være det korrekte å gjøre. De fleste andre på min alder er for eksempel allerede gift. Når du driver med musikk, så ender du opp med å være gift med musikken, og det er ikke nødvendigvis en dum ting.

Hvis jeg hadde vokst opp i midtvesten i USA hadde jeg kanskje giftet meg da jeg var 17 år. Men jeg er en California-gutt og de fleste California-gutter har ikke noe hastverk med å gifte seg. Det er det samme med musikken, jeg holder meg ikke til noe formel eller tradisjon, konsertene mine er sjelden like og jeg begynner alltid på et album med blanke ark.

Det har gått fire år siden Ray Ray, og nå er du ute med The Way I See It. To ganske forskjellige album. Hvordan vil du sammenlikne dem?

Inspirasjonen til musikken på det nye albumet er hentet fra barndommen min, fra musikk jeg hørte på før jeg selv ble musiker og som har vært med meg på alle album jeg har gjort, som 1960-talls Motown, Stax og til og med litt Philly med grupper som The Delfonics og The Stylistics. Elementene har alltid vært der, men aldri så tydelig som nå. Albumet er veldig forskjellig fra Ray Ray, på en måte slik jeg planla det helt fra mitt første soloalbum Instant Vintage.

Jeg ville at Instant Vintage skulle være en introduksjon med en litt seriøs tone, mens på Ray Ray ville jeg ha det litt gøy. Fordi jeg gjorde Ray Ray på den måten, kunne jeg tillate meg litt friere spillerom på mitt neste album. Jeg lagde tolv andre låter før jeg gjorde en The Way I See It-sang og bestemte meg for å gå i den retningen, så det er mer eller mindre tilfeldig at jeg endte opp med å gjøre akkurat dette albumet nå.

Hva synes du om mottakelsen til albumet ditt? Det er blant annet nominert til tre Grammy-priser. Bryr du deg om anmeldere?

Jeg tenker ikke på anmeldere når jeg lager et album. Men alle har en jobb og det er deres jobb å si hva de synes. Jeg kan sikkert ikke skrive like bra som en del av anmelderne og jeg er ganske sikker på at de ikke kan lage en sang like bra som meg.

Jeg lar de gjøre sin jobb, så gjør jeg min. Jeg har uansett aldri laget musikk for noen andre enn meg selv, men jeg blir jo glad når folk liker det jeg gjør.

I forhold til Grammy-nominasjonene føler meg veldig beæret og takknemlig. Albumet var også nummer 1 på iTunes’ nedlastingsliste, noe jeg setter enda større pris på fordi det på en måte er folkets dom.

Du er ingen tenåring lengre. Følger du med på moderne R&B? Jeg hører på det på samme måte som alle andre. Jeg er en fan av talent uansett alder, hvem det er og hva slags musikk de lager. Jeg lytter alltid, for å bruke en «I keep my ear to the streets.»

Har du noen favoritter?

Egentlig ikke… Men jeg liker Jazmine Sullivan, John Legend, og Lil Waynes album. Jeg tror jeg liker hans album bedre enn noe annet akkurat nå. Selv om han har eksplodert kommersielt og ansiktet hans er på alle klistremerker over hele verden, så har han et sjelfullt utgangspunkt og det er fortsatt noe New Orleans over han.

Men den beste soulsangeren og den svarteste artisten vi har i USA akkurat nå er antakeligvis Justin Timberlake. Låtene hans har mer sjel enn noen andre innen urbanmusikk for tiden. Jeg har sagt det til han også, at han er den beste i R&B.

Kjenner du til den norske produsentduoen Stargate?

Nei, men etter at jeg kom til Norge har jeg blitt fortalt at de gjorde den Beyoncé-singelen. Nå om dagen er det vanskelig å følge med på hvilke produsenter som står bak de forskjellige låtene på et album, det er ikke som da Jimmy Jam og Terry Lewis produserte hele Janet Jacksons album. Men jobber de med Beyoncé så er de flinke, fordi hun er en spektakulær artist.

Er du fortsatt involvert med Joss Stone? Musikalsk altså…

Nei, jeg gjorde hennes forrige album og det var det. Men hun mikset sitt nye album i mitt studio, så vi er fortsatt venner.

Du har tidligere jobbet med D’Angelo, hva skjer med han om dagen?

Jeg aner ikke… Men han kommer nok tilbake.

Hva synes du om at McCain tapte valget?

Hehe, det var bare Obamas tid. Alle var klare for en forandring og for å få tilbake troen blant den amerikanske befolkningen.

Kan du beskrive hvordan det føles for afrikansk-amerikanere å se Barack Obama som USAs president? Det er selvfølgelig spesielt for de som deltok i raseopptøyer på 1960-tallet. Selv jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få oppleve dette, så da kan man jo bare begynne å forestille seg hvordan det føles for dem.

Alle amerikanere, uansett bakgrunn, er fornøyde med at vi har fått en svart president. Media hadde en tendens til å fokusere på den svarte delen av befolkningen, men det er jo åpenbart at det ikke bare var vi som fikk han inn i Det hvite hus. Det er en stor begivenhet uansett hvor man befinner seg, jeg tror hele verden var klar for en forandring.