God jul!
Når julefreden senker seg, er det få ting man heller vil enn å njute en koselig julefilm.
Men… Advarsel: Disse julefilmene bør du styre unna.
Selv om julefilmer generelt er en ganske tilgivende sjanger når det kommer til originalitet og kvalitet, er det noen som likevel ikke når over den lave terskelen.
Vi har tatt oss bryet med å renske ut de juleventyrene som rett og slett ikke er verdt tiden din denne jula.
En Askepotthistorie – juleønsket (2019)
Åh gud bedre…
Ikke enda en Askepott-historie!
Denne filmen er en miks av klassisk Askepott og så mye jule-pjatt som man kan klare å få inn i løpet av 86 minutter.
De prøver hardt, men når alt kommer til alt er det bare enda en versjon av prinsessehistorien vi allerede har sett tusen ganger før.
Selv ikke de tungt auto-tune-ete sangscener kan live opp den oppbrukte fortellingen.
Hvis du skal se en Askepotthistorie, hold deg til Tre nøtter til Askepott.
A Christmas Prince 3: A Royal Baby (2019)
Hvis du har klart å lide deg gjennom de to første med ett tappert smil, vil vi råde deg til å stoppe der.
Den tredje (!) filmen i Netflix’ klisjéfylte julekavalkade er verre enn de to første. Bare det faktum at de nå tyr til forbannelser (?!) sier sitt.
Tenk så slitsomme julefeiringer denne familien kommer til å ha når de ikke bare har alle de 1001 aldovianske tradisjonene å tenke på, men også en bryllupsdag og en bursdag å forholde seg til – på julaften.
For ikke å nevne at de fortsatt er en usedvanlig dramatisk kongefamilie, så noe ståhei blir det garantert.
Vi sier ikke at klisjéer alltid er feil, men dette er overdose deluxe.
The Princess Switch (2018)
Konseptet Prinsesse på prøve møter The Parent Trap funker ei.
Vanessa Hudgens spiller rollen som både den jordnære bakeren Stacy fra Chicago og hertuginnen Margaret Delacourt.
Disse to karakterene ser tilfeldigvis helt like ut så du kan jo gjette hva som skjer.
Filmen ser ut til å satt seg fore å trekke alle troper den kan på sin vei.
Og dessverre lykkes den overraskende bra.
Julefilmer er en klissete og klisjéflyt sjanger, men det får være grenser.
Den eneste grunnen til å se The Princess Switch er for å le av Vanessa Hugdens’ corny britiske aksent.
PS: Oppfølgeren The Princess Switch: Switched Again er ikke like ille, men lell… Vanessa, hva skjer?
The Knight Before Christmas (2019)
Vi vet at noen elsker denne. Men helt ærlig… Det beste med denne filmen er ordspillet i tittelen.
Vanessa Hudgens igjen, her som Brooke; en nylig singel lærer som forholder seg kynisk til konseptet «ekte kjærlighet» etter at hun ble dumpet.
Lite vet hun at en ridder skal bli sendt av en heks for å snu opp ned på livet hennes – og hennes oppfatning av kjærleiken.
Filmen er kaotisk og klein, men kan av og til også være litt søt.
Dessverre er ikke de få skjønne øyeblikkene nok til å redde det druknende konseptet fra kollaps.
For det første har karakteren absolutt null kjemi, for det andre prøver filmen å krysse av samtlige julefilm-bokser og går dermed rett på snørra.
Jingle All the Way (1996)
Det er ikke bare nye julefilmer som kan sette en stopper for stemningen.
Denne totalkatastrofen ledet av Arnold Schwarzenegger prøver å ta et satirisk blikk på materialisme.
Men med slapstick som eneste humorøse virkemiddel er det trygt å si at filmen feiler et hvert forsøk på dybde.
Det blir ikke bedre at Jingle All the Way brister logisk så vel som på underholdningsfronten.
Arnold gjør heller ikke en særlig overbevisende rolle som arbeidsnarkoman far, og hele opplegget er mer patetisk enn noe annet.
Hvis ikke disse argumentene overbeviser deg, la 17 prosent hos Rotten Tomatoes være nok til å styre unna.
Jack Frost (1998)
Denne filmen er helt på tryne og gir ingen mening! Arbeidsnarkoman pappa, spilt av Michael Keaton, dør i bilulykke, men kommer tilbake som snømann (???) for å passe på kone og sønn.
Hva!?
Det kan jo høres koselig ut, men hva skjer når det blir varmt?
Hvorfor komme tilbake som snømann? Det er jo jævla upraktisk.
Jack Frost byr på null julestemning. Du lurer heller på hvem som noen gang overbeviste Michael Keaton om at dette var en god idé.
Bonus: Det finnes en film med samme navn fra 1997 som handler om en seriemordersnømann. Selv om den ikke akkurat bringer særlig julestemning, er denne utgaven faktisk bedre. Og det sier sitt.
Four Christmases (2008)
Denne filmen er en romantisk komedie kjørt i grøfta.
Det er absolutt ingen grunn til å se fire familier krangle seg gjennom en julefeiring.
Til tross for at hele verdenes Reese Witherspoon og artiper Vince Vaughn leder an, er ikke dette nok til å redde det bedritne konseptet.
Four Christmases er rotete og gir seeren en følelse av oppgitt misbilligelse enn julestemning.
Man må bare se på med overbærende morskap mens karakterene, med robotaktig følelsesregister, prøve å stavre seg gjennom jula.
Det er for mye å ta tak i, så spar deg.
Fred Claus (2007)
Vince Vaughn burde kanskje bare holde seg unna julefilmer. Denne er om mulig enda verre enn Four Christmases.
Julenissen er selvsagt ikke den eneste i Claus-familien. Men ideen om at nissen visstnok har en eldre – og helt normal – bror, er litt, hm, interessant.
Storebror Fred Claus spilles av Vince og det går som det må gå. Sjalusi og søskenkjærlighet er ikke nye temaer og funker absolutt ikke i denne forpakningen. Filmen burde i det miste være morsom, men heller ikke der klarer den å levere.
For å si det råmildt.
Håper alle har en god julefeiring og at dere holder dere unna disse katastrofene når det kommer til julekos foran TV-en.
