Norsk raps svære O.G. er ute med albumet Bygdedyret, som får terningkast high five fra både musikkjournalister og gatene.
Vi fikk Joddski til å brekke ned innholdet, og som ventet gjør ringreven en solid jobb, yo. Kos deg med teksten nedenfor mens du spiller skiva på volum 11.

«Ka du venta dæ?» med Mats Dawg

– Mats Dawg er kanskje fra Bodø, men – og dette tror jeg de fleste kan være enig i – han er en av de beste rapperne i Norge, fuck hvor du kommer fra. Da er det selvsagt stor stas. Så stor stas at jeg lar han få første ordet på hele plata. Dette var en av ettersleperne, som kom til oppe hos Poppa Lars, samme helga som vi alle hadde Tungtvann-reunion i Tromsø, hvor Mats varma opp. Noe som må sies å være den kuleste av alle Tungtvann-konsertene vi hadde på denne runden. 1600 pers i kåken, elleville, alle kunne tekstene, svartebørsbilletter til 2000 flæskebeppers ute. Serr. «Det her e tebakekomsten te en gangsta», sier jeg, vi prata om at vi ville det skulle være ett litt «Return of the Gangsta»-type (Outkast, ja) åpningsspor. Tror kanskje dette er min favoritt på hele plata. BTW, burde vært utstyrt med en snakkeboble med «Vi snakker ekte shit».

«Den vanskelige tida»

– Ahhhhh, den vanskelige tida. Dobbeltbunna og ironisk. Og sarkastisk, tror jeg, Det er som om 90-tallet er tilbake. Jeg er så heldig at jeg kommer fra den siste generasjonen som opplevde platebransjen. Når det enda var en faktisk bransje. Platinakortet til EMI gikk varmt, videobudsjettene var på ei litauensk årslønn, og folk skreiv om musikken din i avisa, bare fordi at det var kul musikk. Det skjer ikke lenger. Nå må man ha ei “vinkling”. Du må helst brette deg ut i VG eller Se og hør og prate om «den vanskelige tida», hva nå enn det er for deg. Dopproblemer? Død i familien? Kriminalitet? Kreft? Være med på Skal vi stupe? Hva som helst, så lenge de slipper å skrive om det du faktisk gjør. Så da skriver jeg om det. Beaten er feelgood, et jævlig sjeldent brukt ord i Joddski-universet. Tredjeverset her er det beste jeg leverer på hele plata. I mine øyne, men nå snakker jeg om selve musikken igjen. Det har blitt mye greier rundt denne nå, men får håpe folk husker selve låta til slutt.

«Ta det tilbake»

– En hver artist som har gitt ut mer enn en plate kan vel kjenne seg igjen i dette. Det er alltid noen som maser om at du skal «ta det tilbake». Vel, kompis. For at jeg for eksempel skal «ta det tilbake», og gjøre noe sånt som jeg gjorde på Nord og ned. Så må jeg faktisk bli den duden igjen. Og det er det siste jeg vil. For en douche bag, haha. Handler også det om å ta tilbake hiphopen og sånt for min del. Og så tar jeg jo det faktisk tilbake, reint stilmessig, på denne plata. Jeg prøver å forklare at, det er ikke sikkert alt var like kult på den tida vi lagde de første greiene, og at hverken Lars eller jeg hadde vært særlig hypp på å ha det sånn nå. Poppa Lars scratcher også betimelig nok her. Eller, scratching var det jeg ba han gjøre, jeg vet ikke hva du kalle det han faktisk gjør. Og da har jeg bedt han stramme det opp! Det første jeg fikk var helt syrete og avant garde. Tror det er mye bra potteplanter i Nordalliansen HQ.

«Bjørn Sundquist»

– Hva kan jeg si om denne som ikke er sagt allerede? Ikke mye, men jeg føler at dette var den perfekte reintroduseringen av meg. Dette må jo også være det nærmeste du kan komme noe som er Tungtvann anno 2015. Bjørn er jo mitt – og ALLE andre nordlendingers – store idol, og ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at vi fikk til han i videoen. Føler også at Ciscoe viser styrke her, det er en av de få som ikke har noe særlig vestkyst i seg på denne plata, men bassen kicker fullstendig ass. Sa jeg at Bjørn Sundquist er en tro kopi av min far? Ikke rart folk har spurt meg om jeg var sønnen hans i alle år. I studio åpna han med «hællvette, æ møtte på en dårlig kamerat i går, e det nån som har en pils?». Det er pappas store catchphrase også. (Det med dårlig kompis, han drikker ikke når han er bakfull.) Når vi hadde wrappa opp shooten, stakk Bjørn rett på Herr Nilsen. Det er selve jazzhjertet i Oslo, og det stedet pappa og jeg samles over en øl når han er i byen.

«Djevelen» med Klish

– Klish er vel den nordnorske rapperen som jeg kjenner igjen mest av meg selv i. Denne ble til en sein kveld i studioet til Kent-Remi fra Staalfrokost/Senjahopen/La Linea/The Ronkes. Klish har jo en litt sånn OnklP-arbeidsmoral/metode. Komme inn, sprette ei pils, lage låta, gå til neste. Bam. Så vi prøvde det her. Har akkurat begynt å lære meg å skrive i studio, jeg er typen som sitter og pusser og flikker på ting, egentlig. Legg for Guds skyld merke til soloen til Ciscoe på denne. Synes det vitner om at, selv om mye av akkurat denne epen er samplebasert, så er Ciscoe en ordentlig musiker. Får gåsehud hver gang av denne. Videoen til denne er en jovial hyllest til den gode, gamle nabolagspuben. Kommer om noen uker. Teksten i seg selv er jo bare raill, men på en god måte. Se opp for en enda hardere video, med minst tre nordlendingaktige rappere på.

«4 pils & en gravferd»

– Gladlåta si!!! Den handler vel egentlig om avstanden mellom hva man sier og hva man gjør. Kunne vært ei sann historie. Å sitte og drikke gravøl og bli heilt dritings etter begravelsen til en kompis som dør på grunn av rusmisbruk er jo en smule ironisk. Faktisk inspirert av et filmmanus jeg og en kompis jobba med, som ikke ble noe av. Noe av det mørkeste jeg har gjort, kanskje, og det sier jo mer enn litt. Kanskje min favorittbeat. Denne er, i motsetning til de fleste låtene, spilt inn hos Jarl Aanestad i en skyskraper i North Hollywood. Han bor der nå, men hadde tidligere studio på Vålerenga, og det var han som spilte inn både «Krig & kjærlighet» og «Bensin på bålet». Jeg var aleina i Los Angeles en måned, og dagen før hadde jeg vært ute på solofylla på legendariske Rainbow Bar & Grill. Møtte ikke min homie Ron Jeremy da, men møtte på noen Jægershots som var på størrelse med de pilsa du får på Øyafestivalen. Blodseriøs låt, men jeg prøver å ha et lite glimt i øyet. «Vess vi faen ikkje kan flir a faenskapet, sku vi ha borre båten?»

«Ingen mann»