Det bergenske stjerneskuddet Mia Roussel aka L.U:N.A begynner for alvor å markere seg som artist.
Hun trollbandt oss på by:Larm og ble i en alder av 19 nominert til årets liveartist av P3 Gull, sammen med etablerte navn som Sondre Justad og Karpe.
L.U:N.A har demonstrert at hun er en artist verdt å følge med på, og etter en rekke singler er hun klar med sin første EP.
730.no premiere på musikkvideoen til «Anomi».
Vi møtte Mia aka L.U:N.A i Oslo for en prat om låten, livet, musikken og ting som både er vanskelig og inspirerende.
Se videoen nederst i saken!
Hvordan går det, L.U:N.A?
– Det går fint! Jeg er litt frem og tilbake, men det er deilig å komme seg litt vekk og ikke bare være hjemme. Det har vært tøft for ganske mange, inkludert meg. Tror det er mange som har slitt mentalt med tanke på alt som har skjedd. Men nå er det mye bedre.
– Nå har jeg jo gitt ut en ny singel og videoen kommer nå, og det gjør meg glad!
Vi la merke til at du ikke dukker opp om vi bare skriver Luna på Spotify. Det må stå L.U:N.A. Er det noen som klager på det?
– Ja, hele karrieren min har jeg hørt at jeg må forandre navnet og ta bort prikkene. Nå føler jeg det har sin sjarm, og hvis du virkelig vil høre det, så finner du det.
– For eksempel da Kadetten annonserte at vi skulle spille, så skrev de prikkene feil. Da var det mange som kommenterte at det var feil. Så folk begynner å huske det, og det gjør det også litt mer spesielt.
L.U:N.A (Instagram/lunaoffisiell)
Hvorfor kaller du deg L.U:N.A, og med den skrivemåten?
– Luna kommer av at jeg alltid har vært veldig glad i ulv, og jeg har fått høre flere forskjellige folk at jeg har ulveøyne. Og prikkene er egentlig bare for å ha litt spice. Luna kan jo være et hundenavn. Hvis man bare søker opp Luna på Instagram, så er det faktisk en hundekonto. Jeg har sendt dem melding og spurt om de kan bytte så jeg kan få det brukernavnet, men de svarer meg aldri.
Hva handler «Anomi» om?
– Hele viben er ganske mørk. Det er en metafor på symptomer av angstanfall eller panikkangst. Det er noe jeg sliter med.
– Jeg sier blant annet «Prøver å se lenger, men det blender meg». Jeg ser ingenting når jeg får anfall, det er bare prikker. «Prøv å holde pusten til du synker ned». Jeg får ikke puste. Det er mye på hvordan symptomene mine er når jeg har panikkanfall. «Mens jeg sitter her, gardinene nede». Sangen viser hvor angsten tok meg og stedet jeg havnet da jeg først fikk det. Låta beskriver hvordan jeg hadde det da, og hvor forferdelig jeg hadde det da jeg skulle gå ut av rommet, ta buss eller være på skolen.
Er det noe du føler du vil få frem i musikken generelt, og få ut?
– Ja, jeg har snakket mye om angst. Prøver å ikke bare snakke om angst. Føler det å skrive glade tekster ikke er noe som passer meg, eller som jeg helt ærlig føler meg komfortabel med. Jeg er veldig glad og har mye energi, men finner mye inspirasjon i det jeg går gjennom.
– Hele EP-en tar deg gjennom at det er drit, men at det er lys i enden av tunnelen. Det handler om å miste noen.
Låta er produsert av blant andre broren din, Leo, hvordan ble det til?
– Han har bare vært min produsent, manager og bestevenn hele tiden. En jeg har innsett at jeg er sinnssykt nær. Og vi har vært en veldig musikalsk familie, alle sammen, og både mamma og pappa.
Hvor viktig føler du det er å ha med ham på denne reisen?
– Veldig viktig! Jeg har gjort én konsert uten Leo. Det gikk fint, men mentalt følte jeg hele atmosfæren var en annen. Jeg er så vant til å ha ham med meg, og å ha den tryggheten.
Du er ganske fersk, men ble nominert til Årets Live på P3 Gull sammen med store navn som Sondre Justad og Karpe. Hvordan var det? Hva tenkte du da du ble nominert?
– Det var helt sprøtt! Det var i en periode jeg begynte å føle meg komfortabel med å holde konserter, angsten gjorde at jeg ble så stressa på scenen i starten.
– Det startet med at AVGVSTVS la ut en story der han la inn mitt navn der man kunne foreslå folk, og plutselig var jeg nominert.
– Jeg husker dagen Leo ringte meg og sa jeg var nominert. Det var en helt syk følelse, spesielt når jeg er så ny i gamet og i tillegg var mot de svære navnene. Jeg visste jo at jeg ikke kom til å vinne, men bare det å være nominert var mer enn nok for meg. Nesten litt overveldende.
Fortsetter nedenfor
Følte du det var et stort steg å starte med? At det kunne bli litt skummelt?
– Egentlig ikke, for det var noen måneder før by:Larm, og da skjedde det noe sykt hele tiden. Store steg. EP-en hadde vært ute for lenge siden om det ikke var for korona, så det gikk fra veldig mye som skjedde hele tiden, og plutselig ble det en slags bråstopp.
– Da Leo og jeg fikk vite om nominasjonen, var vi veldig klare for det. Vi følte at nå går det et sted.
Du har allerede fått mange godord fra bransjen, både for låtene og konsertene dine. Hva tror du skiller deg fra andre?
– Har dønn ikke peiling. Jeg skriver veldig mye om angst, og er veldig ærlig om det jeg føler. Mange kaller meg en rapper, jeg vet ikke helt hva definisjonen av rap er. Rap her i dag er mye mer «se på meg, her er jeg», men i Frankrike er det mye mer om følelser. Miljøet du er fra, kultur også videre. Jeg tror det skiller meg ut.
– Live har jeg heller aldri skjønt hva folk ser når de ser meg på scenen, jeg er bare på scenen og koser meg.
Har du noen gang tenkt på å synge fransk eller engelsk?
– Ja, vi har smått begynt å legge inn franske ord i sangene. Det har vi fått gode tilbakemeldinger på, og jeg føler det er et kult element jeg kan bruke. For eksempel i outroen i EP-en er halve sangen fransk og halve norsk. Vi prøver å infiltrere, så folk blir vant til at det kanskje kan være noe fransk.
Gøy! Du har nå signert med Petroleum Records, som er et mindre indielabel. Var det bevisst å ikke signere med et av de tre store majorlabelene? (Universal, Sony, Warner)
– Vi har hatt mange på tråden. Etter by:Larm-konsertene var det sinnssykt. Jeg er så stor fan av blant annet Aurora og Kaizers Orchestra. De har så store karrierer, ingen andre i Skandinavia høres ut som dem. Det er det jeg elsket med dem, det er få folk, men veldig etter min smak.
– Jeg elsker at jeg kan være meg selv der. Ikke være redd for å måtte endre meg. For nå føltes det som det riktige og tryggeste for meg, jeg har jo alltid vært skeptisk til å signere. Det er et stort steg å ta.
Hvilke norske artister har inspirert L.U:N.A i år?
– Cezinando. Han er seg selv og tekstene er helt syke. Karpe er jeg selvfølgelig glad i. Føler alle inspirerer og motiverer meg, jeg føler ofte på energien fra alle, alt fra stil, konsept, visjoner og tekst. Dutty Dior med klær og alt mulig, han er sykt fet.
Hva med internasjonale?
– Jeg elsker The Neighbourhood. Det er veldig forskjellig, går fra Pink Floyd, Supertramp og The Cranberries til Pop Smoke og Travis Scott. Jeg er veldig glad i Yung Lean. Det universet han har laget for seg selv og de som hører på musikken har jeg mye respekt for, og er den retningen jeg selv retter meg mot. Mye, egentlig, så det er nesten vanskelig å si akkurat hvem.
Fortsetter nedenfor
L.U:N.A (Nisju)
Veldig forståelig! Hvem er ditt drømmesamarbeid, både norsk og internasjonalt?
– Jeg må si Cezinando. Jeg elsker det han lager, måten han bruker stemmen på og alt, det er så unikt. Jeg har lyst til å jobbe med alle, å oppleve det. Karpe hadde vært gøy!
– Internasjonalt ville jeg kanskje jobbet med PNL og SZA, de elsker jeg. Og The Neighbourhood, selvfølgelig.
Vi hadde hørt på alt. Vi var litt inne på det i stad, men hvordan har koronatiden påvirket deg, både personlig og arbeidsmessig?
– Jeg er ikke samme person som jeg var i begynnelsen av korona. Jeg har utviklet meg og gått gjennom noe drit som gjorde at jeg ble mer kjent med meg selv og måtte finne ut hvilken vei jeg vil gå. Jeg føler jeg har vokst veldig gjennom det. Det har vært tøft, sånn som det har vært for alle egentlig.
– Også fordi det var så ekstremt og intenst med musikken før korona, og så ble det plutselig en bråstopp, til ingen konserter eller noe. De forskjellene gjorde veldig mye med meg. Jeg føler jeg har brukt tiden godt, både med å fokusere på meg selv og de rundt meg som jeg vil ha med videre.
Du bor i Bergen. Hvordan er det da å komme hit til Oslo nå, eller å se hvordan noen holder på i hele landet?
– Nei, det er jo den grottefesten, da… Jeg synes det er så irriterende. Jeg har holdt meg hjemme og gått turer. Fester hvor det er 300 mennesker, grottefester og alt, det er så frustrerende. Det går utover så mange, mange som jobber, ikke får lønn eller utdanning og skole. Det er så egoistisk.
– Jeg har vært veldig frustrert på det. Jeg har ikke vært så redd for å måtte være stille om det. På Instagram og sånt har jeg ikke kjeftet så mye, men hvis jeg kjenner folk som har vært på fest så spør jeg hva de egentlig driver med. De sier jo at det går fint hvis de blir smittet, men det gjør jo ikke det for andre.
– Men sånn som Black Lives Matter-demonstrasjonen i Bergen, da var det en viktig sak. Dilemmaet om man skulle gå eller ei, det er jo en bevegelse jeg aldri har sett maken til, i hvert fall ikke i min generasjon. For meg var det viktig å være en del av det, samtidig måtte vi være forsiktige på grunn av korona. Der var alle så flinke med munnbind og alt.
– Det er så mye rart som skjer i 2020, det slutter jo aldri. For et par måneder siden var det ingenting og vi hadde ikke peiling på hva som kom til å skje. Det er ting som har gått utover alle.
Har du skrevet noe musikk under koronatiden, eller blitt noe preget av det musikkmessig?
– De første månedene skrev jeg absolutt ingenting. Jeg følte òg at det ikke var helt min tid. I den perioden med Black Lives Matter følte jeg også at det var de som har opplevd det og vært gjennom det som skulle ha den stemmen og det var deres tid til å skinne. De viktige stemmene i dette. Min stemme er også viktig, det er derfor jeg deler, men jeg har ikke opplevd det på den måten mange andre har.
– Jeg var mye hjemme, opplevde ikke så mye. Jeg har funnet ut at jeg skriver jo om livshendelser. Det er så vanskelig å skjønne hva hele korona-greia gjorde. Det skjedde så fort. Nå går det bedre, og jeg skriver ganske mye for tiden.
Fortsetter nedenfor
L.U:N.A, fortell om din første EP?
– Låtene som er på EP-en er skrevet for rundt et år siden. Der er det mye om angst og det å miste noen. Den handler litt om barndommen min, fra tiden hvor jeg flyttet fra Frankrike da jeg var syv år. For meg handler den om den tiden fra jeg flyttet til jeg ble ungdom her, altså 7 til rundt 17 år.
Hva ville du få frem med musikkvideoen til «Anomi»?
– Jeg ville gjøre noe annerledes. Utfordre både meg selv og Nisju. De har aldri gjort en slik video før. Det er jeg som regisserte den, den første videoen jeg regisserer. Det er noe jeg elsker å gjøre, som jeg gjerne kunne tenkt meg å gjøre i fremtiden også. De hjalp selvfølgelig til og vi måtte finne ulike løsninger. Det skjer noe i den hele tiden og jeg ville vise at jeg kunne gjøre forskjellige ting. Kanskje noe litt nytt.
La oss se litt fremover. Hva er målet ditt for 2021?
– Slippe så mye musikk som mulig. Musikk som betyr noe for meg. Skrive og bare være kreativ på min måte, lage videoer, planlegge syke shows. Å lage et sett og alt mulig gleder jeg meg til. Så forhåpentligvis spille konserter igjen, møte folk som kommer på konsertene mine. Det savner jeg veldig, å snakke med folk etter et show er helt magisk. Skrive litt mer fransk.
Dette høres ut som noen veldig gode planer! Vi gleder oss, takk for praten, L.U:N.A <3
– Takk selv! <3
