Matty Healy fra The 1975 tar oss i hånden og sier «Matty» når vi går inn på det gigantiske hotellrommet øverst på W i Beverly Hills.
London-gutten fra The 1975 stiller i all black everything. Inkludert sine sorte krøller, med de fire øverste skjorteknappene knappet opp. Han virker litt sliten. Men helt rockestjerne.
– Dette er egentlig ikke mitt rom, informerer han. – Jeg bor på det andre W-hotellet… Vennligst ikke spør hvorfor.
Avtale.
730.no spør ham heller om musikken, suksessen, hatere, boyband, et par nordmenn og kjærester. Men først snakker vi om dagen i forkant, da bandet hans fylte helipad-en øverst på en skyskraper i Downtown LA, pompøst filmet av Apple-stasjonen Beats 1.
Showet i går ble amazing, grattis.
– Ja… Takk…. Men for å være ærlig så ble det ganske vanskelig for meg. Det er ironisk at jeg fremmer meg selv som frontfigur, for jeg er ikke veldig flink med kameraer. Særlig når det er mye press… Jeg tar ikke ting så nøye når det kommer til måten vi
opptrer, og jeg kan være ganske fjollete, men da er det våre egne konserter foran folk som forstår meg og ikke dømmer meg. Jeg blir veldig lukket når jeg blir eksponert slik, så det er noe jeg må venne meg til.
Men det virket ikke som publikum dømte deg?
– Nei nei nei, de elsket det. Det er bare det at… (Tenker i fem lange sekunder.) Jeg setter veldig høy standard for meg selv, jeg vil at det skal være perfekt. Og når jeg vet det blir filmet og sånn, så blir jeg ukomfortabel.
Du er mye i Los Angeles. Vurderer du å flytte hit?
– Ja, vi spilte inn albumet her, så vi har tilbrakt en god del tid her. Jeg er mye i LA, men jeg bor i London og har hus der, så jeg føler meg veldig bundet til London, både emosjonelt og finansielt. Jeg tror dog at det kommer et punkt hvor jeg ender opp med å bo her, men nå skal jeg være på turné i et par år.
Det første albumet spilte dere inn i Liverpool, mens det nye gjorde dere altså er i LA. Hvor stor forskjell
ble det?
– Det var veldig annerledes! Selve prosessen var helt forskjellig, og det nye albumet har blitt noe helt annet enn den første. Grunnen til at valgte LA er fordi vi ikke ville gjenta oss selv. Vi omfavnet den mørke dunkelheten ved å lage en plate om vinteren i Liverpool, og nå ville vi vel egentlig bare ha digg være, haha. Vi ville ha det gøy, samtidig som vi var fokusert, og vi var uansett et helt annet band da enn nå. Da vi var i Liverpool så hadde ingen av oss engang vært i LA.
Dere har gått fra en søt kort selvtitulert platetittel (The 1975) til det nye albumnavnet I Like It When You Sleep, for You Are So Beautiful Yet So Unaware of It. Tror du noen nettbutikker kan slite med å få plass til
hele?
– Hm… Jeg vet ikke, jeg har ikke engang tenkt på det… Det er en lang tittel, haha! Det var arbeidstittelen i et år, og til slutt glemte jeg at det var rart. For meg ble det naturlig at det var navnet, men når jeg fortalte folk hva platen skulle hete så sa de «hva er det du prater om»?
bahaha…
– Ja… Jeg tror vi egentlig bare ville ta en vågal avgjørelse. Vi var ikke redde, men når man lager sitt andre album så begynner man å tenke på mye. Frykt for å ikke bli godtatt, frykt for å lage noe kun fordi man vil bli godtatt. Vi måtte komme til et nivå hvor vi ville lage en plate fordi vi elsker å lage plater… Veien dit var bare å kunne si «ser du den setningen fra låtteksten, det skal vi kalle albumet». Fordi… Fuck it, hvis platen har det navnet så er det allerede idiotisk, det er ingen regler. Å lage den tittelen før albumet eksisterte var bra for oss. Vi satte en pretensiøs standard, haha.
Hva sa Interscope?
– Vi har full kreativ frihet. De får ikke høre noe før platen er ferdig. Etter fem måneder hvor ingen visste hvor jeg var så la jeg et 17 spors-album som het I Like It When You Sleep, for You Are So Beautiful Yet So Unaware of It på bordet deres og sa «her».
Oufff… Så dette er egentlig en indieskive, selv om dere er signert til svære Interscope?
– Dette er en indieskive! Vår plate er mer indie enn majoriteten av ordentlige indieplater. Alt er indie! Fra artworket til miksingen, fordi vi pleide å være et band som laget alt på soverommet.
Men Interscope gir dere et solid push og mye markedsføring…
– Ja, hallo… Jeg er ikke naiv… Ingen ville signere oss i starten, selv om vi hadde låter som «Chocolate» og «Sex», så vi laget vår egen label, Dirty Hit. Da vi startet å få suksess så kom folk tilbake til oss og bare «ah, dere hadde rett». Så da var vi i en perfekt posisjon. Vi kunne si «nå vet dere at vi vet hva vi driver med. Dere er en institusjon som selger musikk, vi lager musikken, dere selger den, dere promoterer den, dere gjør markedsføringen». Du vet, majorlabels vil helst ha artister som allerede tjener penger. Men jeg elsker folkene jeg jobber med.
Så med suksess kommer hat…
– Ja…
Vi ser at du legger merke til litt av det, for vi så at du beefet med (det britiske rockebandet) Reverend and
The Makers på Twitter.
– Haha, jeg tenkte det var en bra mulighet for meg å kanye-e litt rundt!
Så hvem er han sure fyren?
– Akkurat… Han er bare en kar fra et band fra en dekade tilbake eller noe. Han er en gammel dude, en slags fattig versjon av Liam Gallagher. En fyr fra Nord-England, svær i kjeften. Etter at bandet hans døde, så fikk han mange Twitter-følgere fordi han skriver kontroversielle ting. Whatever… Jeg ble litt flau og tenkte «hvorfor engasjerer jeg meg med et sånt drittband»?
– Men ja, jeg ser at folk hater (på The 1975). Men sånn har det blitt med internettet. Før fikk man en stemme fordi man
jobbet hardt for å bli hørt, enten som skribent eller via radio eller noe. Men i dag… Folk fortjener
å få ha egne meninger, men noen folk fortjener ikke å bli hørt i det offentlige
rom. Tenk deg hvis vi hadde Twitter da Michael Jackson levde. Da Michael tok
moonwalk for første gang så hadde folk skrevet «næsj, han går faen meg ikke
bakover», hashtag «fuck off».
Harry Styles fra One Direction var med å gi The 1975 en del nye fans, korrekt?
– Altså… Vel, hvis du ser på noen av de veldig berømte folkene, som Taylor Swift og Harry Styles… Uansett hva de gjør eller hva de tar på så har det en form for kulturell påvirkning. Da debutalbumet vårt tok førsteplass så tror jeg han twitret «gratulerer» og var veldig hyggelig mot oss, noe fansen hans la merke til. Men vi var allerede #1, så Harry Styles var ikke nøkkelen til vår suksess… Men ja, han gav vel oss noen nye fans… Vi har egentlig hatt et rart forhold til One Direction, for folk har alltid assosiert The 1975 med dem, og så mente mange at jeg snakket dritt om dem i et intervju, selv om jeg ikke gjorde det… Men samma det, jeg er egentlig ikke i den verdenen.
Folk sier også at One Direction har kopiert noe av musikken deres?
– Jeg kunne ha snakket om det, men jeg frykter at jeg da må snakke mye om One Direction fremover, istedenfor å
snakke om oss. De har trolig kopiert en av våre låter, men jeg bryr meg ikke…
Jeg vil ikke snakke om One Direction.. De kommer opp i alle intervjuer, og noen
ganger ser det ut som om det er jeg som begynner å snakke om dem.
Okay, ikke mer No Direction. Men hva med norske Cashmere Cat og Lido? De liker
du?
– Ja! De er fantastiske produsenter. Cashmere Cats Wedding Bells EP er så bra, veldig stylish, og videoen er flott.
– Skandinavisk popmusikk, mote, arkitektur og den minimalistiske stilen er veldig tydelig når det kommer til stilen vår. Bare
se på huset mitt i London.
Hvordan får man sett på huset ditt i London?
(Matty tar frem telefonen og viser bilder av hans flotte, minimalistiske, Skandivia-ish hus i London.)– Jeg er besatt av rene skandinaviske linjer og popmusikken. Det jeg liker så godt med Lido og Cashmere Cat er at man kan høre at de er ordentlige musikere. Det er lett å høre at Lido er veldig god til å spille keyboard.
Så The 1975 burde altså jobbe med Lido og Cashmere Cat.
– Ja! Jeg har aldri møtt dem, men gjerne.
Dere har et bra forhold til Skandinavia?
– Ja. Forholdet vårt til Skandinavia skiller seg veldig fra forholdet vårt til de andre landene i Europa. Tidlig i karrieren så hadde vi store konserter i Skandinavia, mens Frankrike og Tyskland, etc., som jeg elsker, ikke hadde den samme telepatiske
forståelsen for oss som i Skandinavia.
Mange tror at den nye låten deres «Paris» er dedikert til Paris. Du vet…
– Den har ikke noe med Paris å gjøre, den har ikke noe med terror å gjøre. Folk har startet å spørre meg om
det, og noen foreslo at vi ikke skulle spille den i Paris. Jeg bare «fuck that»,
jeg gir ikke dem min kunst. Hele poenget med terrorisme er å
ta fra folk friheten og skape frykt. «Paris» skrev jeg i løpet av et år. Jeg
hadde lyst til å dra til Paris igjen, og jeg hadde aldri vært i Paris med
kjæresten min på den tiden, og vi snakket om å dra dit for å redde forholdet
vårt. Men vi dro aldri…
Har du kjæreste nå?
– Nei. Det er for vanskelig… Det er ikke på grunn av alt det vanlige du tror, med fester og masse jenter. Det
handler om skyldfølelsen man får ved å være en dårlig kjæreste. Du kan ikke
være den jeg er – moren til et band, forsøker å være lederen for et turné-crew,
skriver låter og gjør konserter – og samtidig være veldig en
god kjæreste.
Savner du å ha en kjæreste?
(Tenker i 10 sekunder som føles som et
minutt.)
– Vel, når vi går av scenen og de andre gutta i bandet er på telefonen med kjærestene sine mens jeg sitter alene og røyker weed foran internettet, så ja, litt. Men jeg har så mye bra på gang i livet mitt, og jeg er bare 26… Haha,
moren vil at jeg skal få en baby nå så hun får et barnebarn… Det som virkelig motiverte innspillingen
av dette albumet er den følelsesmessige investeringen som fansen gjør i oss.
Jeg tar virkelig ikke det for gitt. Fuck, folk bryr seg virkelig så mye om oss.
Det første vi måtte gjøre var å gi tilbake den følelsesmessige investeringen,
eller mer. Derfor måtte platen bli mer entusiastisk enn deres investering i
oss. Det tar oss tilbake til det å være singel. Jeg kan ikke både være
kjæresten til fansen min og en annen, jeg kan kun være kjæreste med fansen.
Fun fact: Til tross for hella lang tittel, så tok det nye albumet til The 1975 førsteplass både i England og USA (og topp 10 i Norge).
PS: Matty hilser til 730.no og skaper seg – se video:
Se Matt Healy fra norgesaktuelle The 1975 slikke på fake Harry Styles
