Det er duket for premiere på musikvideoen til CELIIN sin nye låt.
Vi skal ærlig innrømme at «Bæstevænna» av Celine Helgermo fortsatt setter seg på hjernen 18 år etter hun stakk av med seieren på MGP jr. i 2007.
Men den nye låta «Oh, to be a doll» – nå under artistnavnet CELIIN – er også en bop som kan komme til sette seg fast fremover.
Nå får den også musikkvideo, og 730.no får æren av å avholde premieren.
I anledningen tar vi også en prat med CELIIN om tematikken rundt låta.
Den byr på en sårbar ytring om å føle at man ikke passer inn i skjønnhetsidealet, så vel som å måle andres suksess ut ifra det.
Hei CELIIN! Gratulerer med ny låt og musikkvideopremiere! Hva var det som inspirerte deg til å skrive denne låta?
– For å være dønn ærlig: En smålig følelse av at man selv kjenner på motgang, og så virker det som andre folk får ting servert på sølvfat. Det er ingen hemmelighet for de som har fulgt meg og musikken min en stund at selvbilde er et tema jeg ofte skriver om. Så dette er rett og slett en tekst som stammer fra en usikkerhet rundt eget utseende.
– Jeg har tatt meg selv i å tenke at «hadde jeg bare vært penere hadde jeg sikkert kommet mye lengre med karrieren min». Som er helt sjukt banalt og overfladisk, men jeg tror jo også det er en ganske universal tanke!
Absolutt! Du har beskrevet låta som både hissig og sårbar. Hvordan balanserer du de to kontrastene i både tekst og produksjon?
– Kult spørsmål. Kontraster er det som fascinerer meg mest i hele verden tror jeg, og grunnlaget for det meste jeg gjør. I denne låta vil jeg si at produksjonen til Sebastian Aasen og instrumenteringen er det som gjør den hissig og energisk. Den har også noen ganske morbide og aggressive metaforer i teksten, men dette balanseres ut med at det hele leveres en smule sarkastisk.
– Jeg lette for eksempel lenge etter den perfekte måten å frasere taglinen i refrenget – «Oh, to be a doll with no care at all» – for at man skal høre at jeg himler med øynene. I tillegg ligger en av de såreste setningene jeg har skrevet i broen: «You don’t have a clue how it feels: when your waist is too big for your dreams…» Den stikker å si høyt.
Hvordan vil du beskrive musikkvideoen med tre ord?
– Energisk, ekspressiv, leken.
Kan du fortelle litt om samarbeidet bak musikkvideoen – hvem har du jobbet med, og hvordan var prosessen?
– Videoen er utarbeidet med to av mine favoritter: Markus Hagen Henriksen og Martin Hov. Jeg inspireres veldig av melankoli, og det var viktig for oss å skape et visuelt utgangspunkt med mørke skrekkfilm-vibes, men tilføre energi og humor på et vis. Så da min venn, skuespiller Eirin W. Mossefin, tipset om Paradox Museum i Oslo som location var vi raske til å kontakte dem. De var utrolig hyggelige og lot oss holde på fritt å leke med de optiske illusjonene så vi fikk noen kule shots.
– En del av prosessen her for min del er også å kjenne at man kan bryte litt med nettopp det å ta «pene» bilder. Det å tørre å være ekspressiv og filmes i mer «uheldige» vinkler osv. Tematikken handler nettopp om å være uperfekt. Det var jo også viktig å tilføre et «dukkesnitt» uten å gjøre det halvveis eller kleint.
– Jeg tror den mest interessante delen av prosessen for min del var da jeg tuslet rundt omkring i Oslo, og kjøpte gamle porselensdukker av folk fra Finn.no for å kunne kappe hodet av dem. Den verste handleturen hadde jeg da jeg kjøpte en dukke på 70 cm som dama hadde lagt i en gjennomsiktig plastikkpose. Det så ut som at jeg gikk rundt i byen med en bodybag. Reisen kulminerte da jeg gikk av t-banen ut i et hav av barnehage-unger med denne bagen under armen, så det så ut som jeg hadde snatchet en av de. Sær dag. Og hvordan kvitter man seg meg 20 dukkehoder nå i ettertid?
Du har hatt en lang reise fra barnestjerne til den artisten du er i dag. Hvordan har den reisen formet deg kreativt?
– Jeg har brukt utallige timer på låtskriving, både alene og i studio med dyktig musikere og produsenter for å lande der jeg er nå. Det er sjukt deilig å endelig ha kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg vet hva jeg holder på med, haha. Jeg inspireres av utrolig mange sjangre både musikalsk og estetisk. Så det å finne en måte å sette sammen min kjærlighet for alternativ pop, metal, franske jazz-divaer, burlesk, sirkus, pin up girls og filmmusikk – det har virkelig vært en reise, ja.
– Jeg har parallellt vært opptatt av at jeg vil leve. Altså at jeg vil vokse opp som menneske og privatperson også. Jeg må jo «leve et vanlig liv» for å ha noe å kunne skrive om. Så det har vært prosess å skrelle av noen lag fra det barnet jeg en gang var til mennesket og musikeren jeg i dag. En prosess som har kostet mange tårer, litt svette og sikkert litt blod også.
Hva slags historier ønsker du å fortelle med musikken din fremover?
– Som allerede nevnt skriver jeg ofte om selvbilde og selvfølelse. I tillegg dreier tekstene mine seg ofte mot tematikken «hvordan det er å være kvinne». Jeg har allerede vært smertelig åpen om kvinnehelse-problematikk. Det å kunne bidra til å sette kvinnesak på agendaen er nok noe jeg kommer til å både bevisst og ubevisst fortsette med.
– Ellers så elsker jeg å skrive om tabu følelser som sjalusi og seksualitet. Jeg synes det er gøy å skrive noen setninger som er litt sånn «wait a minute…». Jeg brenner skikkelig for lyrikk. Det hender også at jeg blir konfrontert med ting jeg har skrevet av folk jeg møter. Da går det litt opp for meg at jeg basically deler dagboken min. Da kan jeg bli litt skremt av meg selv, haha.
– Jeg forteller historier inspirert av både eget og andres liv og håper at viss jeg er dønn ærlig så vil det resonnere med de riktige folkene. Det er jo også litt gøy å ha et tankekart bakover i mitt eget liv: så jeg kan se tilbake på å tenke: «åja, det var den tiden jeg slet med det tankekjøret DER, ja».
Så vi kan forvente mer musikk i samme gate fremover?
– Ja, det ligger en «riviera-pop»-låt i dropboxen min og brenner nå, så if all goes well blir det noen… «ikoniske» toner om ikke så altfor lenge. Samtidig elsker jeg å være en liten joker når det kommer til sjanger. Så om det blir James Bond-vibes eller Edit Piaf etter der igjen vil tiden vise. Men melankoli, energi, kontraster og en smule flosshatt – det kan jeg love.
Vi gleder oss i alle fall til å følge med! Takk for praten, CELIIN ❣️
