Anmeldelse: The Invisible Man er ikke for de følsomme

4. mar 2020 kl. 09:31

Elisabeth Moss imponerer stort i rollen som Cecilia Kass (United International Pictures/Universal Pictures)

The Invisible Man er en gammel historie i et helt nytt lys – men funker den fortsatt?

Filmatiseringen av H. G. Wells-historien fra 1897 har lite til felles med sin opphaver – heldigvis. Med en moderne kontekst og overraskende vinkling står den nyeste utgaven av The Invisible Man sterkt på egne ben.

Filmen handler om Cecilia Kass, en kvinne som, etter å ha rømt fra sin kontrollerende mann, føler seg hjemsøkt av han. Hennes forsøk på å starte et nytt liv forstyrres stadig av små tegn og en følelse av å være overvåket. Ubehaget eskalerer sakte men sikkert, og Cecilias liv preges mer og mer av frykten for eksen Adrian Griffins (Oliver Jackson-Cohen). Mens folkene rundt Cecilia tror hun begynner å miste grepet, er Cecilia på sin side sikker på at Adrian, som forøvrig er en pioner innen optisk teknologi, har gjort seg usynlig for å torturere henne.

Gripende gaslighting

Filmen går sakte frem. Vi følger Cecilia i flukten fra forholdet og inn hennes traumatiske retur til den vanlige verden. Det etableres tidlig at protagonisten sliter, noe som også sår tvil rundt hennes troverdighet i narrativet. Mens publikum får observere situasjonen fra Cecilias side, får de innvidde i filmen et inntrykk av en kvinne som raskt mister grepet om virkeligheten. Gaslighting-effekten er til å ta og føle på. Et spennende virkemiddel for å gjøre en ellers klassisk skrekkhistorie mer kontekstualisert i dagens samfunn.

Gaslightingen tvinger Cecilia til drastiske steg (UIP/Universal Pictures)

Den usette frykten driver filmen, og Adrians skygge hviler tungt over alle deler av handlingen. Finnes han der, eller ikke? Her er det også store forskjeller mellom originalens usynlige mann og den narsissistiske sosiopaten vi møter i filmen. Mens hovedpersonen i historien til Wells er en litt snål vitenskapstype man kan synes synd på, så er antagonisten i Whannells verk en langt mer utspekulert ondskap. Den keitete vitenskapsmannen fra 1897 blir usynlig for faglig meritt. Adrians motiv, derimot, ser ut til å være langt mer hevngjerrig.

Mindre grafisk vold

Regissør Leigh Whannell er kanskje mest kjent som mannen bak Saw-franchisen og det er forfriskende å se han prøve seg på mer innfløkte skremmerier. Den blinde volden vi er vant med er byttet ut mot subtile virkemidler og rungende stillhet. I tomrommet mellom ord fanges det mye ubehag, og Elisabeth Moss utspiller sin del av dette til perfeksjon. Det er kanskje klassisk å ty til frykten for det vi ikke ser, men uttrykket får en ganske bokstavelig betydning i The Invisible Man.

Euphoria-stjerneskuddet Storm Reid dukker også opp i rollen som mote-elskeren Sydney (UIP/Universal Pictures)

Snubletråder for handlingen

Noen elementer saboterer dog for at denne filmen skal nå helt opp. Historien snubler av og til, og når handlingen skyter fart fremover forsvinner også en god del av finessen som preger filmens første del. I action-mettede sekvenser glir den knugende frykten over i nærmest slapstick-aktige sekvenser. Selv om det er forfriskende at ikke gyseren er for selvhøytidelig, føles dette likevel malplassert mot de mer gjennomførte delene av historien.

Den usynlige mannen gir stadig små hint som freaker ut Cecilia (UIP/Universal Pictures)

Maktprestasjon fra etablert skuespiller

Den emosjonelle volden som foregår er mye mer påtrengende enn blodige scener, og det er her filmens kjerne ligger. Ikke bare fanger Elisabeth Moss (Top of the Lake, The Handmaid’s Tale) frykten mange i voldelige forhold lever med, hun klarer også å holde seerens oppmerksomhet selv når filmen er på sitt mest strabasiøse. Innsatsen går på ingen måte ubemerket hen, men styrker gyserne når handlingen svikter.

Leigh Whannell har gjort mye riktig, men i iveren etter å få handlingen til å falle på plass mister han grepet om det som egentlig er en angstfylt, psykologisk thriller. The Invisible Man er en spennende, ubehagelig film med mye potensiale. Med aktuell tematikk, godt skuespill og – til tider – fantastiske skrekk, er det bare synd den ikke holder hele løpet ut.

Se også: Anmeldelse: 17-åring ser Terkel i knipe for første gang