Hopp til hovedinnhold
(FRANK HESJEDAL)

I beina på John Olav Nilsen & Gjengen

Fotograf Erik Five Gunnerud hooket opp med fotograf Frank Hesjedal og snakket om dagene med John Olav Nilsen & Gjengen på Tromøya.

Frank Hesjedal-fakta: – 37 år – Fotograf og journalist – Bergenser bosatt i Horten – Redaktør for Norges største nettsted for fotografi: Foto.no – Dokumenterer John Olav Nilsen og Gjengen. 

Se flinke Franks bilder i snutten nedenfor:


Jeg setter meg ned med Frank dagen etter at bandet spilte på Hove. De er kjent for en litt ekstra blid, utagerende livsstil og det ser ut som at det ble en sen kveld på han og.

Kan du fortelle litt om deg selv?

– Jeg liker å si at jeg er så priviligert at jeg lever av å skrive om lidenskapen min: Fotografering. Dette har jeg holdt på med siden jeg var ungdom. Kameraet er stort sett med meg. Jeg samler på minner og øyeblikk. Fotograferingen er for meg et verktøy til å utforske verden og meg selv, det er mitt viktigste verktøy til å fortelle historier.

Det er ikke alltid like lett å komme seg inn på et band. Hvordan kom du i kontakt med dem og fikk lov å bli med rundt?

– Det er jo litt tilfeldigheter og litt flaks, men i en årrekke har jeg hatt lyst til å gjøre et større fotoprosjekt på et band. Ikke bare en konsert, men flere konserter. Ikke bare onstage, men også backstage. Ikke bare konserter, men alt det andre som også er en del av livet i et band: plate-innspillinger, øvinger, på reisefot og så videre. Jeg ville komme tett på livet i et rockeband, og jeg ville bruke tid, flere år.

– Da bandet slapp sitt første album høsten 2009, ble jeg helt hektet på musikken. Jeg synes de var dritbra og samtidig kjente jeg meg igjen i tekstene. Dessverre bor jeg på Østlandet og ikke i Bergen, men når bandet skulle spille på Rockefeller november 2009 tok jeg kontakt med dem. Jeg fortalte litt om hva jeg kunne tenke meg å gjøre og foreslo at vi kunne prøve det ut på Rockefeller. Det funket egentlig ganske bra, men likevel ble det over et års pause i fotograferingen etter dette. I år har jeg vært med dem på en rekke konserter og jeg føler nå at hele prosjektet begynner å ta litt mer form. Bandet vet mer hva jeg står for, og de vet hvordan det er å ha meg rundt dem.

– I et slikt prosjekt er det viktig at fotograf og band er på bølgelengde. Ikke i form av at vi er kompiser, men jeg skal ikke være en forstyrrende faktor eller irritasjonsmoment. Da hadde ikke ting fungert. Men jeg tror nok at for prosjektets del så er det bra at jeg er en utenforstående, som fritt får lov til å dokumentere det jeg vil.

(Jeg påpeker at det må være fett at bandet faktisk slo såpass gjennom som de har gjort, og Frank legger ikke skjul på at han er glad for det.)

Fortsetter nedenfor.

Var det enklere å få innpass siden dere alle er brautende bergensere?

– Selvfølgelig, men det hadde nok vært enda enklere hvis jeg hadde vært fra Loddefjord. (Han er fra Fyllingsdalen.) Så tror jeg det har kommet godt med at jeg holder med både Brann og Tottenham.

Hvorfor sort/hvitt?

– Det er en del forskjellige grunner til dette. Generelt sett synes jeg at det er en større utfordring å få til gode fargebilder. Samtidig har jeg en forkjærlighet for sort/hvitt-fotografiet. Når det gjelder prosjektet med John Olav Nilsen & Gjengen er det lettere å skape et helhetlig uttrykk på denne måten. Den røde tråden kommer tydeligere frem. Jeg fotograferer jo under forskjellige forhold i ulike settinger. Jeg fotograferer jo alt i farger. Det er i etterbehandlingen jeg konverterer til sort/hvitt og i tillegg legger på en etterligning etter den klassiske filmen Kodak tri-x. Det blir da et rufsete uttrykk som jeg føler passer både bandet og meg godt.

Har du noe tidsmål for prosjektet?

– Foreløpig ikke. Forhåpentligvis er det jo mye som kommer til å skje med bandet i fremtiden. Det som skjer, ønsker jeg å dokumentere. Men det er jo mine tanker. Jeg er jo også avhengig av at bandet er fornøyd med det jeg gjør, og at de ikke synes det er kjipt å ha meg hengende rundt seg. Så lenge jeg er fornøyd og bandet er fornøyd, så tror jeg vi kommer til å holde på med dette i en årrekke. En av utfordringene er at jeg bor på Østlandet. Eller kanskje det egentlig er greit, for ellers hadde de vel gått lei trynet mitt.

Hva er målet med å følge dem rundt?

– En gang i fremtiden ønsker jeg at disse bildene skal komme ut i bokform, men nå tenker jeg ikke noe konkret på det. Etter hvert som årene går, og hvis prosjektet går slik som jeg ser det for meg, vil jeg jo sitte på et unikt dokument av et stykke norsk musikkhistorie. Noe slikt kan jo ikke bare bli liggende på harddisken min. Så bok må det bli en gang i fremtiden. I tillegg håper jeg jo at prosjektet en gang i fremtiden kan få plass på noen utstillingsvegger.

Har du noen forbilder innenfor foto?

– Definitivt de norske fotografene Paal Audestad og Morten Andersen, og spesielt det de har gjort på henholdsvis Kaizers Orchestra og Turboneger.Av utenlandske fotografer så er islandske Ragnar Axelsson en fotograf som inspirerer meg stort. Hans fotografier fra det arktiske nord treffer meg rett i hjertet. Den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen finner du i bokhyllen min, samt store og tunge navn som Salgado og Cartier-Bresson. Jeg synes det er vanskelig å trekke frem noen spesielle, for dette varierer med tiden. Noen perioder blar jeg mye i noen bøker, og så skifter det. Men kanskje den vakreste og den mest dystre fotoboken jeg har blitt inspirert av de siste månedene, er svenske Hannah Modighs Hilbilly Heroin, Honey. En fantastisk bok av en fantastisk fotograf.

Har du noen morsomme historier fra turen med bandet? Altså, som du kan dele med oss?

– Det er nok ikke en morsom historie, men det var en kul historie. I alle fall for fansen som fikk oppleve det. Kvelden før Hove 2011 braket løs var det Hove-vorspiel, med blant annet Lars Vaular på P3-scenen. Når ølkranene stengte, tok John Olav seg en tur på festivalcampen blant en hel haug med herlige attraksjoner. Utenfor et av teltene sitter en gjeng med en gitar og de spiller musikken til John Olav & Gjengen. Dritkult det, men John Olav går bare over og tar over gitaren og låten og hele greiene, kanskje til og med ølen, jeg kan ikke huske helt. Folket utenfor teltet skjønner ingenting i det de får en privat og intim konsert med John Olav før det hele braker løs neste dag. På et av de første bildene i videoen ovenfor kan du se et bilde av John Olav med gitaren han kupper.

Apropos fans. Har bandet flest mannlige eller kvinnelige fans?

– Nå er ikke jeg den som har best oversikt over fansen deres. Det jeg observerer er jo for det meste de som står aller fremst på konserter og der befinner det seg nok flere jenter enn gutter.

Det sitter sikkert mange aspirerende artistfotografer der ute. Har du et tips/råd for å komme i kontakt og faktisk få gjennomført et slikt prosjekt?

– Aldri drikk deg fullere enn bandet, i alle fall ikke i begynnelsen… Fra spøk til revolver. Man bør jo definitivt kunne fotografere, men skal man gjøre et slikt prosjekt må man først og fremst like musikken. Hvis ikke, kan det aldri bli moro å gjøre noe slikt. Og er det ikke moro så gidder man ikke holde på med det. Ha en plan om hva du kunne tenke deg å gjøre, ta kontakt med et band som ennå ikke er godt etablert og fortell de litt om dette. Foreslå at dere prøver ut på en konsert. Da finner bandet ut om deg og du finner ut mer om dem og om dette er noe å bygge videre på. Forvent ikke å tjene noe som helst på prosjektet. Går du i gang med noe slikt så gjør du det av helt andre grunner. Husk at det er du som kontakter bandet og ikke forvent deg noe tilbake fra dem. De synes sikkert det er dritkult å bli dokumentert av noen som kan dokumentere. Vær ydmyk og ikke til bryderi. Vis respekt.

– For å gjennomføre prosjektet må du være forberedt på å bruke mye tid over lang tid. Gjør et skikkelig håndverk og vær forberedt på at det er du selv som må finansiere prosjektet. Men det er kult og moro og følger du et band over noen år så sitter du plutselig på et unikt fotografisk dokument av et stykke norsk musikkhistorie.

John Olav Nilsen: – En familie av løsunger

Nyeste saker fra 730.no

Les mer