Kun hver femte artist på norske festivalscener er kvinner.
Slik har det dessverre alltid vært.
Hva skal til for at trenden snur?
Festivalsommeren runder snart av for i år.
Minnene om øl på plenen og overpriset pad thai mens favorittsangene våre dundrer gjennom skarpskrudde høyttalere blir med oss for alltid. Etter flere vidunderlige kvelder må norske festivaldeltakere nok en gang spørre seg selv:
Hvilke artister har jeg egentlig sett på scenen i år?
50/50 kjønnsbalanse på musikkfestivaler virker kanskje som en fjern drøm for mange.
På lik linje med kvinnelige EDM-DJ-er for femti år siden, kvinnelige hip-hop-artister som herjer på topplisten med låter om sex, makt og penger, eller den absurde ideen av en kvinne som headliner verdens største musikkfestival, Glastonbury.
Heldigvis har dette blitt motbevist i løpet av de siste tiårene.
I Norge og i det store utland, har kvinner med møye og besvær kjempet seg gjennom utallige barrierer for å få lov til å skape, og eksistere med, kunsten vi alle kjenner og elsker.
Kampen er dog langt fra over, og ingenting vitner mer om dette enn festivalscenen i verdens mest likestilte land.
I fjor gjorde Vårt Land en opptelling av kvinnelige artister på festivalscenen i Norge. Resultatet var – mildt sagt – skuffende.
Kun 25 prosent av landets største festivaler utgjøres av kvinner.
Tallene ser ganske like ut i år. Under sensommerens siste store begivenhet – Findings-festivalen i Oslo – var det 16 artister som spilte. Tre av disse er kvinner.
Musikkbransjen har i en årrekke forsøkt å motarbeide dette ved å kvotere flere kvinnelige artister til konsertscener, prisutdelinger, musikkfestivaler og radioprogram.
En vanlig innvending mot dette er at kvotering angivelig fører til promotering av «mid» kunst.
Les også: Publikum raser mot Kadetten
Prosjektleder i interesseorganisasjonen Balansekunst, Victoria Øverby Steinland forteller at slike argument må ses i sammenheng med en allerede eksisterende ubalanse i kulturlivet.
– Når man er i undertall får man ofte en annen type oppmerksomhet som fremstår nedlatende. Det er urettferdig at kvinner i bransjen må ta debatt om kvalitet og kvotering – en debatt som mannlige artister slipper.
– Et overtall av menn blir dessuten fort selvforsterkende. Flest menn på festivalscenen betyr også at det er flere menn som streames på Spotify/Apple osv, at flere menn bookes, flere menn blir hørt og flere menn får plass.
Tall fra Spotify kan bekrefte dette. Kvinnelige artister streames langt mindre enn menn, selv med 43,9 % kvinnelige lyttere på tjenesten.
Alle har en rolle
Å forstå denne ubalansen er trettende, heldigvis eksisterer det muligheter i utfordringene. Alle som driver med booking, radio eller plateselskap har makt til å motvirke denne trenden. Det handler ikke bare om å få inn et par kvinner på tampen, eller snakke om kjønnsbalanse uten mål og mening. Statistikken fra den norske festivalscenen i år må motivere oss til å tenke likestilling fra start.
Det handler også om hva kultur representerer på et større plan. Victoria understreker hvor fattig kulturlivet hadde vært dersom det kun var en type gruppe som skapte kunst.
– Tenk å gå glipp av en favorittlåt fordi kvinne/minoritet ikke fikk plass i studio eller på festivalscenen.
Kvinner er halve befolkningen, men ikke på festivalscenen. Omskolering av festivalarrangører må stå sentralt for å motarbeide dette.