Hopp til hovedinnhold
ELLAR COLTRANE OG LORELEI LINKLATER AKA SØSKENPARET MASON OG SAMANTHA (UNIVERSAL PICTURES)

Hvis du ikke har sett Boyhood på kino ennå – gjør det

ELLAR COLTRANE OG LORELEI LINKLATER AKA SØSKENPARET MASON OG SAMANTHA (UNIVERSAL PICTURES)

Richard Linklaters Boyhood ruller og går fortsatt på kino. Har du fortsatt ikke sett den bør du ta turen nå, og vi skal prøve å forklare hvorfor.

Regissør og manusforfatter Richard Linklater har en ganske variert CV å vise til. Fra den eksperimentelle indieklassikeren Slacker fra 1991, til den hyperkommersielle Jack Black-komedien School of Rock fra 2003. Og endel i landskapet mellom de to, som Before-serien, Dazed and Confused og Fast Food Nation. Det er dog stor sannsynlighet for at det er Boyhood han virkelig skrives inn i historiebokene for. 


Boyhood
følger livet til den ordinære gutten Mason, spilt av Ellar Coltrane. Han ble castet som 6-åring, og filmen følger livet hans i hele 12 år. Noe som er helt unikt i fiksjonssammenheng – de filmet litt hvert eneste år fra 2002-2013, og forandret historien underveis.

Noen ganger bestemte de manus kvelden før en scene ble spilt inn. Andre ganger ble filmen påvirket av hvordan skuespillerne utviklet seg, og de fikk selv være med å forme filmen i stor grad. Også visuelt, når Ellar som tenåring får kviser prøver de ikke å skjule det, og han får beholde ørepiercing og div. kreative frisyrer han selv valgte gjennom årene. (Se ham prate om det med Jimmy Fallon her.) 

Fortsetter under


WE DEM BOYZ (UNIVERSAL PICTURES)

Å caste barn er et sjansespill, men Ellar Coltrane vokser opp til å bli en god skuespiller. Og så hjelper det sikkert at filmen på mange måter også forteller om hans liv, og at skuespillerne får et tett bånd gjennom årene. Masons bror Samantha er kanskje filmens morsomste karakter, og like viktig som hovedpersonen. Samantha spilles av dyktige Lorelei Linklater, regissørens datter. 

Patricia Arquette spiller en strevende alenemor mange nok kan kjenne seg igjen i, uten at det blir klisjéfullt. Ethan Hawke spiller Masons far, og sa i 2013 at det nærmest føles som timelapse-fotografi, som i grunn er en perfekt beskrivelse. 

– Å gjøre en scene med en gutt når han er 7 år og snakker om hvorfor vaskebjørner dør, og så når han er 12 om videospill, og 17 når han spør meg om jenter, og så er det spilt av samme skuespiller… Å se stemmen og kroppen hans forandre seg, det er litt som timelapse-fotografi av et menneske. 

Fortsetter under 

Boyhood er en film for nesten alle, men er kanskje spesielt fin for de som har vært ung på 2000-tallet. Referansepunktene smyger seg nemlig frem gjennom hele filmen. Noen ganger er de tydelig i forgrunnen, som når ungene står først i køen for å kjøpe Harry Potter og Halvblodsprinsen (boken, såklart), antrukket i fullt Galtvort-kostyme. (Bonus: Se lollete mashup-parodi her.) 

Andre ganger er det via soundtrack i bakgrunnen, eller lillesøsteren som synger høyt på «Oops!…I Did it Again». Og var du ikke ung da Britney var fersk stjerne kjenner du deg kanskje bedre igjen i andre sanger. Som hun jenta som senere synger fra High School Musical, eller The Hives’ «Hate To Say I Told You So». 

Det er ganske enestående hvordan crewet har klart å lage et så «perfekt» soundtrack underveis. Der andre oppvekstfilmer spoler mentalt tilbake i tid og plukker frem 1979, 1985 eller 2001s mest minneverdige låt, måtte filmskaperne ta et valg der og da. «Kommer denne låten til å bli gjenkjent når filmen utgis om 10 år? Hvor er artisten i dag?» Det i seg selv er veldig interessant, og noe vi kunne skrevet veldig mye mer om.

At Britney fortsatt er superstjerne 14 år senere kunne ingen vite med sikkerhet. (Selv om hun var svææær i 2000.) At Lady Gaga ikke er like stor i dag som de kanskje forventet da de plukket ut både «Love Game» og «Telephone» er kanskje mer overraskende.

Allerede sett filmen og gira på å mimre til soundtracket? Se full oversikt over låtene her.

Fortsetter under

Boyhood er noe av det mest ekte vi har sett, i den grad en fiksjonsfilm kan kalles ekte. Boyhood er først og fremst en opplevelse, og et innblikk i vanlige menneskers liv. Og på noen måter litt som Slacker, kultfilmen hvor Linklater lar én og én person styre gjennom hele filmen, før vi aldri får se dem igjen. Noe av det samme skjer i Boyhood, og det føles drøyt virkelig. Folk kommer inn i livet ditt og forsvinner igjen, og sånn er det bare. 

Kun én gang i filmen minnes vi på at det er en film, da en tilfeldig, ubetydelig karakter dukker opp igjen, for å minne moren på at hun er et godt menneske. Det virker i overkant tilfeldig at de treffes igjen, men slikt skjer jo tidvis i virkeligheten også, og det er kanskje nettopp dét Linklater prøver å si. 

Boyhood er en nydelig film, som i imponerende stor grad klarer å rive oss løs fra omverdenen. Både når vi ser den, og i lang tid etter. Vi bare lener oss tilbake, og håper at den nesten tre timer lange filmen aldri tar slutt. Så har du ikke sett den bør du virkelig ta turen mens den fortsatt vises på kino. 

PS: Cinemateket i Oslo har satt den opp som månedens film i oktober. Er du medlem (100 kroner i halvåret) koster det bare 50 spenn å se den. 


(UNIVERSAL PICTURES)

Se også: David Finchers Gone Girl anbefales også på det sterkeste 

Nyeste saker fra 730.no

Les mer