730.no møter Drakånis! 🔥
Har du lurt på hvem Drakånis alias bandet som pryder reklameplakater over hele Oslo?
Vi inviterte de fire jentene til 730.no-kontoret for å bli bedre kjent med de norske tenåringene.
Jentene i rockebandet består av Flora Sofia (16), Anna (14), Hedda (16) og Anna (16) – fire musikeres som møttes på bandskolen til Aktivt kvinnekultursenter (AKKS) for tre år siden.
Denne uken har Drakånis vært plastret på mer enn 17 000 flater på både buss, trikk og t-baner i hovedstaden.
Det er med andre ord godt gjort hvis du har vært i Oslo uten å legge merke til dem.
Mange har riktignok undret på hvorfor et ukjent band plutselig blir eksponert i så stor grad.
Vel, det finnes det også et svar på.
Det hele har nemlig vært et eksperiment gjennomført av JCDecuax, for å se om et ukjent band kan gå fra ukjente til kjente på én uke.
Dette betyr derimot ikke at Drakånis i seg selv er et eksperiment.
Bandet er ekte, og det er også jentenes lidenskap for musikken.
Sjekk ut vår prat med dem nedenfor.
Hei Drakånis! Så hyggelig at dere vil ta en prat med 730.no! Først må dere jo fortelle hvordan hele dette eksperimentet startet, og hvordan endte det opp med å bli dere?
Hedda: – Vi ble anbefalt til det reklamebyrået som driver den kampanjen av flere folk. Så det var jo egentlig litt tilfeldig hvem de spurte og at vi ble anbefalt. Og så ringte de Flora…
Flora Sofia: – Jeg trodde nesten jeg ble tulleringt. Det var også veldig gøy å kunne si det til de andre. Da vi alle var like overrasket og spente!
Anna U: – Ja, vi hadde jo aldri forventet at dette her kom til å skje.
Flora Sofia: – Det var jo bare mest tilfeldigheter. Også tror jeg vi hadde spilt nok konserter til at noen hadde fått sansen for oss. Også passet det med tanke på at vi akkurat hadde gitt ut musikk, og vi hadde riktig lyttertall. Vi var veldig heldig med at vi hadde riktig statistikk også.
12. april slapp Drakånis sin første EP med tittelen Samma det.
Målet med eksperimentet til JCDecuax var altså å måle effekten utendørsreklame kan ha for et up-and-coming band, slik som Darkånis er.
Anna U: – Vi er jo veldig glade for at det ble oss!
Men har dere selv merket noe forskjell i løpet av uken?
Flora Sofia: – Ja, vi har jo allerede en økning i lyttertall og streams. Vi merker at flere vet hvem vi er, for vi har jo også fått flere følgere på Instagram og sosiale medier.
– Det er veldig gøy at vi får… Kanskje ikke den største følgerbasen, men mange viktige følgere!
Hvordan føles det å se seg selv nesten overalt? Har dere opplevd at folk kjenner dere igjen?
Flora Sofia: – Ja! Av barn, fordi barn klarer ikke å være stille på trikken og T-banen. Så det har vært noen tilfeller hvor noen barn ser plakaten også er de sånn: «Pappa! Se! Det er samme person!»
Hedda: – Ble ikke du gjenkjent på butikken også?
Anna N: – Ja, eller det var mamma som sa det. Jeg la ikke merke til det. Men de som var foran oss i kassa hadde snudd seg og vært sånn: «Var ikke det henne?»
– Også var det en hendelse en venninne fortalte om på T-banen hvor jeg satt rett under plakaten, og personen overfor oss satt og førte blikket opp og ned fra meg og plakaten.
Flora Sofia: – Ja, man får ofte blikk. Og mamma og pappa klarer jo ikke å slutte å ta bilder, så det er jo ikke så rart om folk kikker når jeg må stå foran plakaten med merch-t-skjorte og posere.
Under intervjuet med jentene måtte vi selvfølgelig bli litt bedre kjent med dem som band også.
I Drakånis er det Flora Sofia som er vokalist, Anna U er trommeslager, Hedda spiller gitar og Anna N er bassist.
Hvordan landet dere på bandnavnet?
Flora Sofia: – Gøy at du skal spørre om akkurat det!
Anna N: – Først så gikk vi på sånn «Random Word Generator», også kom «dragene» opp. Da gikk vi på Google Translate og søkte opp det på flere forskjellige språk. Så endte vi opp med latin, bare at vi endret litt på stavingen.
Hedda: – Vi fornorsket det litt.
Flora Sofia: – Ja, for vi synger jo på norsk. Så da la vi til en å.
Gøy! Vi syntes det ga litt «Dracarys», skjønner dere! Fra Game of Thrones.
Flora Sofia: – Ja, så det har jo fått litt riktig betydning. Det ligger ganske mye kraft i ordet.
Hvordan vil dere beskrive musikken dere lager?
Flora Sofia: – Jeg vil si at vi spiller klassisk norsk rock, men vi har et feminint preg på det. Vi prøver å vise at vi også har en rettmessig plass i rock-sjangeren, ettersom at man ofte tenker på eldre menn som står og synger.
– Vi spiller det klassiske og gir et nikk til de fire store, samtidig som vi har den ungdommelige spillegleden. Og litt dette med at det er greit å være feminin og søt og grei i en litt tøffere sjanger.
Hedda: – Vi ønsker å ha en litt rocka og punka instrumental, men med en litt sånn flytende vokal oppå. At det blir en bra kontrast sammen.
Dere synger jo på norsk. Er det et bevisst valg?
Flora Sofia: – Det er jeg som er låtskriver. Tidligere har vi laget en låt på engelsk, men jeg føler at jeg rett og slett ikke får uttrykt meg på den måten jeg vil. Jeg er veldig glad i språk og ord, og hvis jeg da kan skrive på norsk, får jeg bygd opp teksten slik jeg vil og bruke ordbilder for uttrykke følelsene mine på riktig måte.
Anna U: – Jeg føler også at vi når litt bedre ut til folk. Fordi vi spiller jo ikke konserter i utlandet, så vi vil nå ut til riktig publikum. Og vi kan nå dem bedre hvis vi synger på norsk.
Er det noe dere gjerne skulle sett mer av i musikk-Norge?
Hedda: – Kanskje mer jenter i musikkbransjen. Både de som spiller musikk, men også av de som jobber i resten av bransjen.
Flora Sofia: – Ja, det kan man jo se veldig tydelig hvis man ser etter. Det er jo et mindre antall kvinner som er produsenter eller som spiller på festivaler for eksempel. Så vi vil se flere kvinner i rock, punk og metal uten at de blir fremstilt som noe annet enn musikere.
Anna U: – Hvis noen nevner rock så trenger man ikke bare å se for seg menn som står på scenen, men også kvinner. Så alle kan få en like stor plass.
Har dere tenkt på om det er musikk dere vil satse på?
Flora Sofia: – Det hadde jo vært helt fantastisk å kunne leve av det her.
Hedda: – Ja, virkelig!
Flora Sofia: – Vi har plan B. Det er ikke all or nothing, men man ser jo at om man virkelig jobber for det, så kan man få det til. Det kan skje.
To av jentene i Drakånis går fortsatt på ungdomsskolen, mens resten er i ferd med å begynne på videregående til høsten.
Hvordan er det å kombinere musikken med skole? Blir det noen ganger litt mye?
Flora Sofia: – Jeg har jo hatt tentamen og prøve-eksamen de siste to ukene, og da er jeg jo litt sånn: «Kunne ikke den kampanjen kommet før denne perioden?» Vi har jo også snakket om det, at vi må prioritere eksamen, vi kan ikke ta den spillejobben her.
– Av og til er det litt slitsomt, men jeg føler også at det er et bra avbrekk fra skolen. Hvis det har vært en skikkelig lang drittdag på skolen, så kan man bare komme og få litt avlastning.
Hedda: – Det går jo litt i rykk og napp med tanke på hvor mye vi har å gjøre på skolen, og hvor mye vi har å gjøre i bandet også.
Er det noe spesielt dere vil at folk skal vite om dere før vi avslutter?
Anna U: – Bare at vi spiller fordi vi synes det er…
Alle: Gøy!
Flora Sofia: – Det viktigste for oss er egentlig spilleglede og ikke nødvendigvis nå frem til flest mulig, men å nå frem til de som trenger musikken. Eller de som finner glede i den og kjenner seg igjen i det, og som kan kose seg med det. Vi ønsker bare at alle andre skal få den samme gleden som vi får av det.
– Også håper jeg vi kan bidra til at når folk tenker på rock, så tenker de på et band med kvinner også. At det ikke bare er en mannsdominert sjanger. Det er ikke nødvendigvis problematisk, men at vi også bare får litt mer plass.
Absolutt! Vi gleder oss til å følge med på dere videre. Tusen takk for praten, Drakånis. Og masse lykke til videre! 🔥
