Oh sweet lord have mercy. Tror jeg er veldig nærme døden akkurat i dette øyeblikk.Denne skrotten har ikke beveget seg de siste fem-seks årene, og tro det eller ei, det begynner å merkes. Jeg vet det ikke kommer til å skje, men jeg vurderer å begynne å trene da vettu.Så jeg begynte med en joggetur da… Fløt som en svane på sjøen de første 500 meterne, og tenkte at dette kom til å gå som en drøm! HAHA! Da jeg nådde inngangen til Frognerparken kom kvalmen. Gulpet litt faktisk.Eneste oppturen er at jeg i løpet av turen kom nærmere Justin Bieber. Thats right! Han dukket plutselig opp på ipoden min, og fikk jeg opp fra bakken da jeg lå nede. Trodde aldri det skulle skje, men ser ut som Justin og jeg nærmer oss et vennskap after all.Da jeg endelig så lyset i tunnelen og (bokstavelig talt) krabbet opp den siste bakken, kom den aller største nedturen. Gjennom svette og sikkel skimtet jeg Peter Peters og Camilla Phil i det fjerne.. Jeg stotret meg på bena og begynte å løpe i et voldsomt tempo, og presset frem et stort smil idet jeg passerte dem. Det førte til et mildt hjerteinnfarkt. Men det var verdt det. For nå går Peter å tenker sånn: «hu derre Ida Fladen er jaggu sprek hu».
