House of Cards: Serie som kan bli en klassiker

4. feb 2013 kl. 00:00
KEVIN SPACEY SOM FÆLE FRANK (NETFLIX)
KEVIN SPACEY SOM FÆLE FRANK (NETFLIX)

Det skal godt gjøres å ikke ha fått med seg at Netflix nettopp slapp
alle de 13 episodene av sin nye, Kevin Spacey-baserte og David
Fincher-regisserte gullkalv House of Cards.

Serien er skrevet av The Ides of March-bakmann Beau Willimon, og basert på BBC-klassikeren med samme navn fra 1990 (også tilgjengelig hos Netflix).

Den amerikanske versjonen handler om en
demokratisk kongressmann ved navn Frank Underwood (Spacey), som i første
episode blir dolket i ryggen av sine egne og snytt for den gjeve tittelen Secretary
of State (rollen Hillary Clinton har hatt under Obama fram til forrige uke, og altså USAs ekvivalent til vår utenriksminister).

Men hevnen er som kjent
både søt og kjip.

Handlingens nåtid er lagt til presidentinnsettelsen 2013 (det vil si
omtrent akkurat nå – og parallellene er mange).

Mannen med det symbolske etternavnet Underwood inngår en avtale med
den unge, ambisiøse journalisten Zoe Barnes om å fungere som
hennes anonyme Washington-kilde.

Via historiene Underwood planter hos Zoe, vikles hans sleipe edderkoppspinn rundt de som har sviktet ham.

Zoe spilles av Kate Mara (30), som er Rooney Maras to år eldre storesøster. (Se dem være søte sammen her.)
Sistnevnte er bedre kjent som Lisbeth Salander i amerikanske The Girl with the Dragon Tattoo – også denne regissert av David Fincher.

Fortsetter nedenfor.

ROONEY MARAS SØSTER KATE MARA SOM JOURNALIST-GURI (NETFLIX)

Det er Zoe vi heier på i denne serien, da hun er den eneste karakteren med visse sympatiske trekk.

Skuespilleresset Spacey (Seven, American Beauty, L.A. Confidential, The Usual Suspects) fungerer selvsagt glimrende som den kyniske
fucken Frank, men det er ikke meningen at vi skal like ham. Underwood inkarnerer skrekkeksempelet på hva den jevne amerikaner
tenker om politikerne i kongressen.

Frank og hans
kalde fisk av en kone (overbevisende spilt av eksen til Sean Penn, Robyn
Wright Penn) danner et
eksplosivt maktpar som bokstavelig talt jogger over lik og smører blod på
hendene sine.


På grunn av all forhåndshypen rundt serien, er det nesten
umulig å ikke bli litt skuffet over piloten alias første episode.

Det er fort gjort å
irritere seg over noen småteite fortellergrep, for eksempel at Frank stadig henvender seg til kamera (underlig nok foregår dette også i navnebrorserien House of Lies – uten sammenlikning for øvrig), sms-bobler
som dukker opp på skjermen, og ikke minst en karikert dialog mellom herr og fru kjip på
hjemmebane.

Men etter hvert som episodene strømmer på, bygger serien seg opp
til et ruvende korthus som det er vanskelig å forutsi når og
hvordan vil velte.

Norske twitter-feed’er var i går kveld fulle av tips om serien. Og mottakelsen i USA har stort sett vært god. Men
anmelderne deler seg mellom å være veldig begeistrede,
middelmådig engasjerte og kraftig irriterte.

Esquire er imidlertid ikke i
tvil:

House of Cards er et glimrende eksempel på hva fremtidens
fjernsyn vil bringe: Her er det brukt masse penger (nærmere 100 millioner), noe som syns:
De har fått tak i de beste skuespillerne, de beste manusforfatterne. Og den beste
regissøren.

Noe av det aller beste med serien er likevel at den ble sluppet i sin
helhet, slik at du kan gjøre deg ferdig med alle de 13 episodene innen helgen
er omme.

For mer politisk spenning i serieform, se våre saker om undervurderte (?) Scandal. Eller sjekk ut komiserien Veep med Elaine fra Seinfeld.