– Mine damer og herrer, jeg er like overrasket som alle andre, men Homeland er tilbake, skiver The Daily Beast.
Og for å unngå alle misforståelser med en gang: Overraskelsen ligger ikke i at serien faktisk har fått en fjerde sesong (selv om noen stusset da dette ble kjent), men at sesongstarten lover så fordømt bra.
De fleste med peiling på TV var enige om at 3. sesong av Homeland sugde ganske mye, og forhåpningene var derfor labre før USA-premieren på seriens foreløpig siste sesong nå på søndag. Men gjett om ikke anmelderne satt veggieburgern i halsen da de fikk se «nye» Homeland utfolde seg:
Borte er Brody, kona og surmulerdatteren Dana, borte er den rare legen i Caracas og irriterende bifigurer som ham. Igjen er bare serien i sin mest raffinerte form, sentrert rundt Carrie, Quinn og Saul – våre absolutte favoritter.
Fortsetter under
ØDELEGGELSESALARM: Første episode begynner i Kabul, der Carrie nå leder CIA-godkjente bombeoperasjoner på en såpass aktiv måte at hun får ærestittelen «The Drone Queen» på bursdagskaka si. Men så går det skjeis; bombedronninga stoler på en hittil bunnsolid kilde fra ambassaden i Islamabad, feilbomber et pakistansk bryllup og dreper 40 kvinner og barn – uten å vise særlig anger av den grunn. «Jeg prøver å tenke på oppdraget, ikke på enkeltskjebnene», forklarer hun Quinn, som OVERHODET ikke klarer å holde den samme distansen til jobben sin.
Den eneste overlevende etter bombeangrepet, Aayan Ibrahim (som spilles av nydelige Suray Sharma fra Life of Pi), har, ung som han er, filmet bryllupet på telefonen sin – inkludert det store smellet. Ikke overaskende lekkes filmen til YouTube, og hundreogett er ute for Carrie og hennes amerikanske drittsekksjef, med det kledelige navnet Lockhart, hjemme i Washington.
– Det tullete familiedramaet er endelig plassert i baksetet til fordel for CIA-kjøret som i utgangspunktet gjorde serien så fordømt glimrende, fortsetter The Daily Beast-journalisten.
Men her glemmer han et viktig familiemedlem: For var ikke Carrie gravid i forrige sesong? Joda, med Brody og Carries kjærlighetsbarn. Nå er Frannie rundt fire måneder gammel, og imponerende prikk lik pappa. Muligens er det derfor Carrie har så store problemer med å forholdeseg til henne? Mer sannsynlig er det at Carries bipolare vesen i utgangspunktet ikke er i stand til å takle mammarollen særlig bra – og at dette resulterer i en såpass heavy fødselsdepresjon at hun, i en sterk scene som produsentene brukte fem (!) dager på å klippe sammen, prøver å drukne babyen sin. Eller gjør hun ikke det? Meningen er visst at vi skal være usikre. Hvis ikke ville det kanskje blitt for drøyt.
– Prestisjetunge serier har gitt oss den ene forkvaklede antihelten etter den andre, fra Tony Soprano til Don Draper og Walter White, men Carrie Mathison må sies å være den sprøeste kvinnen vi har lært oss å elske, på tross av sine mange feil, mangler og regelrett frastøtende karaktertrekk, skriver Vanity Fair.
Fortsetter under
(SHOWTIME)
Mange har hatt problemer med å ta det mest plagede grinefjeset til Carrie alvorlig. Men i de to første episodene av fjerdesesongen er det overraskende lite tårer å spore. Isteden er vår antiheltinne beinhard. Med Brodys død, forsvant tydeligvis også irrasjonaliteten som gjorde Carrie istand til å ta tvilsomme beslutninger i forhold til egen arbeidsgiver. Nå står hun igjen som en iskald dronedronning, ute av stand til å forholde seg til sitt eget barn. Det eneste hun vil, og føler at hun kan, er å gjøre jobben sin bra. Og med dette er vi vel tilbake til utgangspunktet for serien. Du trenger ikke en gang ha sett de tre første sesongene for å gå løs på nummer fire.
For å si som Boston Globe:
– Homeland har funnet en smart og naturlig vei ut av grøften de gravde for seg selv. Men vil serien fortsette på bedringens vei etter hvert som sesongen går sin gang? Ja, tror jeg.
Samma her.
Les også om Agent Brodys russiske fetter og kusine i The Americans
