High five fra 730: Wonder Woman er vidunderlig!

18. jun 2017 kl. 00:00
GAL MED LISA FRA OSLO (SF/DC/WARNER)
BOSS-BITCH <3 (SF/DC/WARNER)


Wonder Woman
er ikke en god film fordi den
er regissert av en kvinne – den er god fordi Patty Jenkins er en
forbanna god regissør.


Etter et knippe mislykkede forsøk på å
fange DC-universet på film (s/o til
Batman v Superman) lå
ikke listen veldig høyt for 
Wonder Woman. Men som den eneste filmen om en
kvinnelig superhelt siden Halle Berrys katastrofale
Catwoman
og Jennifer Garners nitriste
Elektra, hadde vidunderkvinnen en
plass i filmhistorien å fortjene. Takket være en regissør som gir publikum mer
enn bare fete actionsekvenser, hjulpet av fantastiske skuespillere og visuelle
godbiter, er ikke
Wonder Woman bare historisk – den er rett
og slett wonderful.


Satt til begynnelsen av 1900-tallet, fortelles 
historien til Amasoneprinsessen Diana (Gal
Gadot). Hun er oppvokst på den isolerte øya Themyscira, hvor det kun bor 
Amasoner; topptrente krigerkvinner. Diana blir selv opplært av øyas fremste
soldat Antiope (Robin Wright), og vokser opp til å bli den beste. Som voksen bruker hun sine ferdigheter når hun redder den amerikanske flygeren Steve
Trevor (Chris Pine) fra en flystyrt på havet. Men den idylliske øya blir snart
angrepet av tyskerne som jakter på ham. Diana blir dermed bevisstgjort på hva som foregår utenfor hennes begrensede boble – nemlig
Første verdenskrig på sitt aller mest brutale. Etter at Trevor forteller
henne om virkelighetens grusomheter og krigens omfang, så bestemmer Diana
seg for rømme fra Themyscira og redde kloden.
HEST ER BEST (SF/DC/WARNER)
 


Ideen om en hemmelig øy midt ute på havet
(tenk det greske paradiset i
Mamma Mia! på østrogen), hvor
det kun bor idiotisk vakre, sterke og selvsikrere kvinner som bruker tiden sin
til å slåss (med ekstra høye spark og dype knebøy) i veldig små, tettsittende
og detaljerte rustninger, er dristig nok i seg selv. Å formidle det på et
lerret uten assosiasjoner til en kvinnelig utgave av WWE eller mer grumsete
voksenfilmer, er den virkelige utfordringen. Men mesterregissør Patty bretter
ut kampscener som får en til å lure på hvorfor vi har giddet å se så mange
filmer hvor det kun er menn som kjemper. Filmen motbeviser alle mistanker ved
konseptet ved å fremstille Amasonekrigerne som kvinner, ikke jenter, og slåssingen
effektiv og teknisk, ikke sexy og estetisk. Krigsgudinnene ledes av en
fantastisk Robin Wright (eller Claire Underwood, om du vil) som er den perfekte
kombinasjonen av skremmende, moderlig og bad-ass.




Som hennes sidekick gjør den norske skuespilleren
Lisa Loven Konglsi en fin, men dessverre litt forglemmelig rolle. Hun er på
ingen måte dårlig eller feil som Amasonekriger, men når man spiller mot Robin og Gal er det simpelthen rått part
i.
GAL MED LISA FRA OSLO (SF/DC/WARNER)
 


Wonder Woman selv, Gal Gadot, er nemlig
det definitive høydepunktet i filmen. Hun leverer rollen med en selvsikkerhet
og stolthet som får alle andre forsøk på kvinnelige superhelter til å se enda
mer latterlige ut enn de allerede er.




Når man ser relativt
ukjente Gal (Gisele i
Fast & Furious) i full Wonder
Woman-rustning løpe over ingenmannsland og stoppe kuler med underarmene er det
ikke noe spørsmål om at vi endelig har fått den ultimate superheltinnen. Selv
om kampscenene er mektige og imponerende, så er delene hvor Diana snakker med
Steve om livet og tilværelsen at Gals skuespillertalent (og Pattys regitalent)
virkelig synes.

Diana, i likhet med alle de andre kvinnene fra Themyscira, har
ingen far og kom til verdenen verken gjennom menneskelig reproduksjon eller
med storken, men ble derimot laget av leire. Hun har med andre ord ikke et
faderlig opphav og har derfor aldri møtt en mann. Dette er igjen et konsept som
fort kan blir like latterlig på lerretet som på papiret, men Gal fremstår
verken ignorant eller naiv. Det er heller Pine som virker som den dumme som
ikke er laget av leire. Dynamikken mellom de to er også akkurat slik den burde
være – hun er helten og han er hennes sidekick.





Filmens eneste lille problem ligger i
premisset. Å kombinere superheltfilm med historisk drama er ingen enkel
oppgave, og istedenfor å la de to verdene stå hver for seg, så blir de flettet
sammen gjennom introduksjonen av en kvinnelig superskurk: Dr. Poison. Hun lager
en gass som gir de tyske soldatene overmenneskelig styrke.




Kanskje den eneste med superkrefter
utenfor den magiske øya i denne filmen burde være Diana? Det er rart nok å se
henne forsøke å stoppe en krig alle vet hvordan ender, men å se SS-general
Erich Ludendorff sniffe gass som får blodårene i ansiktet hans til å lyse opp
mens han knuser en revolver med sin bare hånd virker påtvunget og merkelig.
PATTY REGISSERER GAL (SF/DC/WARNER) 
 


Men det er de mange pusterom hvor vi blir
bedre kjent med karakterene – og de blir bedre kjent med hverandre – som får
selv de mest imponerende kampscenene og den litt mer tvilsomme krigshistorien
til å spille annenfiolin. Det er nemlig disse scenene som gjør denne filmen så
mye mer enn enda en superhelt-popcornfest. Det er en kjærlighetshistorie, en
coming-of-age film og den har en moralsk rød-tråd som gjør at publikum sitter
igjen med så mye mer enn bare adrenalin.

Patty har ikke gitt Diana en mørk
forhistorie og tydelige skyggesider. Hun har heller ikke laget en
underdog-historie, hvor kvinnen kommer inn og vinner over mennene, eller
stappet heltinnen inn i en stram spandex-drakt fylt av pupper, rumpe og
attitude. Hun har laget en film om en godhjertet, varm og selvsikker kvinne som
ikke klarer å se vondt bli gjort og bestemte seg for å gjøre noe med det – og heldigvis er hun jæla god til å slåss.




Superheltene har begynt å bli slitne, så
det er på høy tid med en ordentlig superheltinne. Velkommen, Wonder Woman!
 
 
Wonder Woman har norgespremiere 16. juni.
 
Se også: Første trailer for Black Panther er neppe som du tror