Kaller alle Gomper! Det er på tide å rangere alle Harry Potter-filmene.
Harry Potter eller Wizarding World er en av de mest innbringende filmfranchisene noensinne. Med en lidenskapelig fanbase som i år etter år både har sett alle filmene og lest alle bøkene. Det har blitt en tradisjon å gjøre en av disse delene eller begge. For de fleste gjelder det kanskje mest filmene.
Mange bryn ble hevet da Warner Bros. Discovery annonserte en reboot av hele historien med en Harry Potter-serie som skal følge de syv bøkene. Men det skal vi ikke fokusere på i dag.
Vi skal snakke om de originale filmene. Og jeg har faktisk utelatt Fabeldyr-filmene fordi de ikke fortjener å stå på samme liste som våre gode gamle. De tre filmene er i sin egen lille boble og kan godt bli der. Så la oss heller ta et dypdykk i hovedserien.
Den evige debatten mellom fans er hvordan de åtte filmene i Harry Potter-serien bør rangeres. Det er vel ingen fasit på det. Jeg tror alle Harry Potter-fans har sine egne unike rangeringer av filmene. Nei seriøst, jeg har spurt flere jeg kjenner og ingen av rangeringene er helt like. Og jeg tipper din liste er annerledes enn 730.no sin. Men det vi alle kan være enige om er at hver av de åtte originale Harry Potter-filmene er gode, og serien er helhetlig en av de best gjennomførte av alle filmfranchiser.
Nå er det på tide å ta på seg valghatten. 730.no plukker ut Harry Potter-filmene og rangerer dem fra verst til best. Og her sier vi bare «verst» for rangeringen sin skyld.
8. Harry Potter and the Chamber of Secrets
Det gir meg ingen glede å rangere noen Harry Potter-filmer så lavt. Spesielt de mest nostalgiske. Det føles nesten litt urettferdig å plassere en av filmene som startet denne serien nederst. Men det er ikke fordi den er dårlig. Skyver man nostalgien litt til side er det ikke så mye som hjelper de første filmene mot oppfølgerne.
Vi møter noen skumle monstre som har imponerende digitale effekter for sin tid. Denne introduserte til og med Noldus, den første malacruxen til Voldemort (Ralph Fiennes) og mer world-building. Med Harry Potter 2 leverte Chris Columbus mer action og historie, og han fortjener en butterbeer for det. La oss ikke glemme Kenneth Branagh som stjeler rampelyset hver gang det er en scene med Gilderoy Lockhart aka Gyldeprinz Gulmedal.
Til tross for at filmene som følger leverer en mer strukturert historie og større skala på world-building, er Harry Potter og mysteriekammeret faktisk en av de mest lojale mot bøkene. Kanskje litt for lojal? Det merkes spesielt i voksen alder fordi den strekker seg så vidt over 160 minutter. Ironisk nok den lengste av alle åtte. Når man prøver å stappe så mye bok i én film kan det bli mye å fordøye. Det er rett og slett så mye informasjon at det nesten blir for tungt.
Men alt i alt fortsatt like «rewatchable» som de andre filmene.
7. Harry Potter and the Deathly Hallows part 1
Var de kanskje litt for tålmodige med denne filmen?
Hva som løfter Harry Potter og Dødstalismanene del 1 opp og gjør det til en god første halvdel er den tiden vi får med de tre hovedkarakterene. Det er utmerket karakterutvikling her og vi får noen nydelige og intime øyeblikk mellom vennene som vi så vidt har sett tidligere. Filmen er også veldig vakker i tekstur og tone som David Yates forbedret seg på for hver film, og nådde et tilfredsstillende nivå med de to siste.
Også er den animasjonssekvensen om Dødstalismanene alltid like spennende å se på. De bare lagde en Oscar-verdig animasjonskortfilm midt oppi det hele.
Det er en av de få filmene jeg faktisk støtter som to deler. Men del 1 kunne gjerne brukt tiden sin bedre og har nok mye å gjøre med fordelingen mellom dem. Den første delen kunne trengt mer action og den andre delen (som fortsatt er ganske sterk) kunne trengt mer pusterom. Del 1 starter sterkt og serverer som nevnt noen fine øyeblikk mellom Harry (Daniel Radcliffe), Ronny (Rupert Grint) og Hermine (Emma Watson). Også faller det av i andre halvdel av filmen.
Nå som vi kan se del 1 og 2 back-to-back føles det dog ikke sånn. Men man kjente virkelig at disse filmene hadde premiere med et år mellomrom da de først kom ut.
6. Harry Potter and the Philosopher’s Stone
Eller som amerikanerne kaller den: Harry Potter and the Sorcerer’s Stone. På samme måte som at Harry Potter 2 en koselig fest av nostalgi, føles det litt urettferdig å plassere filmen som startet det hele så lavt. Filmen som sparket i gang Harry Potter-universet på skjermen.
Måten Chris Columbus fanget magien og sjarmen bak universet som ble skapt i bokform må studeres på alle skoler. Regissøren var fra tidligere filmarbeid (Hjemme alene for eksempel) vant til å jobbe med barn, noe som ikke er en lett oppgave i det hele tatt. Castingen av trioen og de andre karakterene er ikke noe annet enn helt perfekt. Tenk å finne så mange skuespillere som klarer å holde følge og vokse opp med åtte filmer.
I tillegg blir vi kjent med mye nytt som er lettere å fordøye enn oppfølgeren sin. Galtvort, husene, trylleformler, rumpeldunk, utstyr til skolestart og mye mer. Det utgjør en film med mange ikoniske øyeblikk. Vi blir jo kjent med Wizarding World gjennom Harrys øyne.
Igjen så ligger det mest på nivået de andre filmene leverer og de første filmene faller dessverre ut herfra. De mangler en viss emosjonell tilknytning annet enn nostalgi. Men når det er sagt er det alltid en fornøyelse å se disse filmene og du føler deg som et barn igjen.
Forresten takket være TikTok kommer jeg aldri til å se sjakkscenen på samme måte igjen.
«He’s going to SACRIFICE HIMSELF!»
«No, you CAN’T! There must be another WAAY!»
5. Harry Potter and the Goblet of Fire
Mens Harry Potter 2 prøvde å være så lojal mot bøkene som mulig, er kanskje Harry Potter og Ildbegeret det motsatte. På ingen måte bør alle filmer være helt like bøkene de baseres på. Men det finnes en viss balanse for å adaptere en bok til film. Vi lister opp noen eksempler her.
Hele tonen i Harry Potter var i en slags overgang med Harry Potter 3. Filmene ble faktisk bare mørkere og mørkere. I den fjerde filmen merket man at karakterene og samtidig skuespillerne begynte å bli mer voksne. Og at det finnes mer der ute enn bare hva som skjer på Galtvort.
Regissør Mike Newell beholder denne mørke tonen og mikser det inn med romanse, følelser og ungdomsproblemer som vi ikke har sett i de tre forgjengerne. Trioen begynner faktisk å henge med andre folk. Det er også en fin flyt av spenning, litt skrekk og umulige oppgaver gjennom Tretrollmannsturneringen. Vi ser Harry stå nesten helt alene gjennom alt dette. Til og med i møtet med Voldemort som vi ser for første gang i full form.
Mange av øyeblikkene i filmen er utrolig sterke, men faller flatt fordi de ikke er godt nok etablert. Det er i tillegg mye bakhistorie i bøkene som virkelig kunne løftet filmen. Og hvorfor er Humlesnurr så aggressiv? Det hjalp Newell å bringe en britisk tone i filmen som vi har sett lite av tidligere, men viktige historieutviklinger ble etterlatt. Også følger den opp en film som leverte knallsterk historiefortelling og struktur (som jeg kommer tilbake til om noen strakser).
4. Harry Potter and the Half-Blood Prince
Dette er muligens den mest emosjonelle filmen i hele serien. Ikke bare fordi dødseterne dreper Humlesnurr, som i og for seg var ekstremt trist, men også fordi alle karakterene begynte å finne seg selv.
Romansen mellom Harry og Gulla og mellom Hermine og Ron bygges opp. Selv om førstnevnte par ikke akkurat får en rettferdig oppbygning i filmene og gir litt mer mening i bøkene. Draco prøver å finne sin plass i familien og får endelig sin egen karakterutvikling. Vi lærer også noen essensielle hemmeligheter om både professor Slur (Alan Rickman) og Voldemort. Det er mye å ta inn. Og den dystre atmosfæren følger gjennom hele handlingen til tross for den litt mer lekne boken den baseres på. Det har nok mye å gjøre med den grumsete flate fargetonen i hele filmen.
Filmen har jo noen lyse og gøyale øyeblikk, men blandes litt klumsete inn med den mørke stemningen. Når det er sagt er det noe solid romkom-kvalitet her, pluss en undervurdert prestasjon av Jim Broadbent som var en god professor Slughorn. Det er også noen av de mest intime øyeblikkene vi får mellom trioen i en handling som flyter bra over til de siste filmene.
3. Harry Potter and the Order of the Phoenix
Her begynner ting å bli mer seriøst og andre enn bare Harrys Galtvort medstudenter blir involvert. Filmene begynte å ta seg selv mer seriøst. Det er også herfra og utover David Yates tar over stafettpinnen etter alle de andre dyktige regissørene før seg, som ga hver sine vri på Harry Potter-universet.
Harry har både Magidepartementet og dødseterne etter seg. Voldemort lever gratis i hodet hans. Også har vi en gretten Humlesnurr som tror det er lurt å overse Harry. Kan noen vise litt støtte til den utvalgte eller?
På toppen av det hele blir Galtvort snudd på hodet med Dolorosa Uffert som spilles minneverdig av Imelda Staunton (aktuell nå med The Crown sesong 6). Fansen hater jo Uffert mer enn Voldemort, og det er gjennom Imeldas glimrende skuespillerprestasjon. Vi møter også fryktelige Bellatrix DeMons spilt av Helena Bonham Carter. Denne filmen er stappfull med fantastiske prestasjoner.
Åja, glemte jeg å nevne at han mister gudfaren sin Sirius (Gary Oldman) også? Harry Potter 5 er en emosjonell berg-og-dalbane og har mye av det som gjør franchisen så bra.
2. Harry Potter and the Deathly Hallows part 2
Del 1 av de to siste filmene havnet dessverre lenger ned enn fortsettelsen sin. Men som jeg nevnte er disse to veldig sterke sammen. Og den første delen gir et klart grønt lys for del 2 til å kjøre på med en av de mest episke avslutningene i en filmfranchise noensinne.
Tenk hvor mye press det er på alle som har jobbet med denne filmserien. Det er ikke lett å konkludere enn så gjennomført franchise enten det er en film eller tv-serie. Selv om filmen ikke kunne levd uten første halvdel, er leveransen av følelser, action, sinne, komedie, heltemot, romanse bare topp kvalitet. Det er fantasi-sjanger på ypperste nivå.
Det er også noen overraskende dødsfall som om det skulle vært en episode av Game of Thrones. Selv om noen av dem ble ikke utført rettferdig og ikke hadde den emosjonelle innvirkningen karakterene fortjente. For eksempel med Fred som dør uten at vi får være vitne til selve dødsfallet. Vi får bare noen raske sørge-minutter med Wiltersen-familien. Eller Remus (David Thewlis) og kona som bare ligger der. Men Professor Slur sin skjebne var vakkert skildret.
Selv om mange av sidehistoriene føltes litt forhastet oppi den kaotiske (positivt altså) kampen mot Voldemort, så er det å forvente når du skal avslutte åtte filmer. Det er en strålende konklusjon på historien vi alle ble så glade i. Jeg kunne lett ha sett denne for seg selv flere ganger i året til tross for å være en del 2!
1. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
Da har vi endelig landet på den aller beste Harry Potter-filmen. Som nevnt helt i starten så er alle Harry Potter-rangeringer ekstremt forskjellige fra person til person. Men jeg tror de fleste kan være enige om at Harry Potter og fangen fra Azkaban er på høyt på lista. (Det var dog én i 730.no-redaksjonen som plasserte den nederst. Jeg skal ta en samtale med deg om dette senere. Du vet hvem du er.)
Uansett hvilken Harry Potter-film du har øverst, så kommer Harry Potter 3 til å være den viktigste av dem. Den har virkelig alt (bortsett fra Voldemort, men hvem bryr seg om ham). Denne filmen etablerte en helt ny atmosfære for hele franchisen. Og var et godt eksempel på hvordan man kan balansere bok og film. Ikke for mye og ikke for lite heller.
Det som fungerer så bra her er måten Alfonso Cuarón klarer å videreføre den magiske sjarmen som Chris Columbus skapte med de to første.
Han utvikler det videre for de neste filmene. Historien ble mer seriøs, men trengte fortsatt den goofy undertonen fra de ulike karakterene. Trioen begynner å blir mer uavhengige og står i mot voksne mennesker som er ute etter å skape kaos.
Historiefortellingen er tilfredsstillende og godt delt opp med å vise de forskjellige sesongene ved bruk av Whomping Willow. Det er genialt fordi treet er et viktig element. Også får vi jo en helt ny vri med denne tidsreisen og kartet Harry får av tvillingene, hvor han lærer mer om faren sin og vennene hans. Full av plot twists.
I tillegg er de tekniske aspektene vidunderlige. Kamerabevegelsene og filmfotografien er noe av det beste med denne filmen, og som de andre filmene ikke klarte helt å fange. Musikken har jo alltid vært bra, men her sklir det inn med handlingene og personlighetene til karakterene.
Ingen av filmene har klart å levere mystikken, den subtile spenningen og innvirkningen som Harry Potter 3 gjorde. Den står for seg selv som den beste i serien.
Så må vi gi en hyllest til Michael Gambon som nylig døde og var, ved siden av Richard Harris som han tok over for i denne filmen, en perfekt Humlesnurr. Begge disse britiske skuespiller-legendene vil alltid bli husket!
