For et par uker siden gikk debatten om de frie forholdene vi har vokst opp med siden 70-tallet har vært bra eller dårlige for oss som mennesker. Forfatteren Henning Næss skrev en kronikk i Aftenposten der han argumenterte for at 68-ernes grenseløse oppdragelse har gjort at de voksne barna deres nå lengter etter mer strengere rammer.

– Så utlevde er vi blitt, at det mest autoritære og ufrie plutselig fremstår som det mest fristende valget (…). Inne i oss hviler en fundamental lengsel etter mening. Og når den meningen ikke får leve seg ut, da blir den fundamentalistisk. Vi som har prøvd alt, forstår godt lengselen mot autoritære systemer, skriver han.

Matmannen Andreas Viestad svarte Næss med en egen kronikk der han argumenterte for at disse frie tøylene har formet en kreativ og engasjert generasjon som i dag bidrar til viktige samfunnsendringer.

– Jeg kommer ikke fra en «likegyldig frihetsgenerasjon», men fra en generasjon hvor mange har brukt den unike graden av frihet og de mange mulighetene, til å
finne sin egen vei. Selv har jeg brukt tid og engasjement
til å jobbe med matkultur for barn (…), for maten vi spiser er
sentral når det gjelder miljøutfordringene vi står overfor, og ikke minst for å bekjempe den kommende fedmeepidemien, som står i fare for å redusere
livskvaliteten for en stor del av befolkningen, skriver Viestad.

Nå skal ikke vi bidra med et eget motsvar i samme avis. Og alt er jo annerledes i Amerika. Men hvis du ser snutten under så er det fort gjort å tenke at den vestlige friheten kanskje har gått litt for langt. Dette hadde iallefall neppe skjedd i et muslimsk land:

(Stakkars hunden.)