Vi møtte Yungblud i Oslo 🇳🇴
Intervjuet er gjort av Marthe Wolstad Lid og Danny Hyross, som har fulgt Yungblud på hele turnéen.
Yungblud, eller Dominic Harrison som er hans egentlige navn, har gått fra å være en ukjent musiker til et stort Internett-fenomen på svært kort tid. Life on Mars-turneen har gått for fulle hus rundt hele verden siden britene fikk sin frihetsdag etter pandemien. Det tredje albumet til 24-åringen fra Doncaster, England er bare noe måneder unna, og 730 tok en prat med ham for å høre om hans kommende musikk, turnéen og ikke minst veien videre for Yungblud.
Hva kan man forvente av det neste Yungblud-albumet? Fra «The Funeral» til uutgitte «I CRY 2». Det virker så langt veldig sjangerløst?
– Jeg tror det som er spennende er at vi som band og jeg som en artist har blitt hva jeg alltid ville vi skulle være. Vi har funnet vår motstandsvilje, så åpenbart er motstandsviljen fra 21st Century tilbake på den nye plata. Men det kommer likevel alltid til å handle om individualisme, individualitet, aksept og samhold. Det er det eneste jeg kan å gjøre, det eneste som gir mening for meg.
– Med denne plata, og når jeg skriver musikk, så handler det om å fange en følelse i en krukke for så å gi den til dere. Jeg kommer aldri til å gjøre hva jeg har gjort før, fordi det er ikke ekte for meg i øyeblikket. Det har allerede skjedd, 21st Century er det, Weird! er det, og YB3 er det her, og de neste vil bli hva enn de vil bli. Men jeg synes det er det som er vakkert med Yungblud, det er det det handler om, definisjonen av Yungblud er friheten til å kunne uttrykke seg selv.
– Så når folk sier «det der høres ikke ut som Yungblud», da kjente du egentlig ikke Yungblud, gjorde du?
– Og med tanken på setlisten så ville jeg ikke spille to timer av den samme dritten. Jeg vil at dere skal gå i piten for «Superdeadfriends», jeg vil dere skal gråte til «Mars», jeg vil dere skal komme ut til «Parents» og jeg vil dere skal forelske dere i verden til «God Save Me». For så å få ut all angst og aggresjon til «The Funeral».
– Jeg vil at det skal være en reise. Og det nye albumet vil legge til nye elementer som vi ikke har hatt før. Det har aldri handlet om bare en ting, vi bare legger til forskjellige farger til den eksisterende regnbuen, den finurlige gotiske regnbuen vår.
Det er så fint når artister er litt sjangerløse!
– Så jeg tror det å snakke med Oli (Oli Sykes fra Bring Me the Horizon, red.anm.), både som en venn og som en fan av ham, det var bare som at man må fortelle sannheten.
– Og jeg tror i denne tiden med trender, TikTok og TikTok-låter, det er et medium, og det er gøy eller hva enn. Men vi sa at vi føler oss heldige for at vi har en kultur og en fanbasen først og fremst, fordi det er det det egentlig handler om.
– Det er om en forbindelse, en sannhet og et samhold isteden for «la meg se om jeg kan lage en dans ut av dette så jeg kan bli berømt». Vi er alt som kommer etter det, vi er nesten som antitesen til akkurat dette. Du skjønner?
– Jeg mener, det handler om ekte mennesker og bygge en familie som er sammen for resten av livet.
Kan du fatte hva som har skjedd de siste årene? Fra å spille små klubber til å spille store arenaer, og spesielt gjøre et slikt karrierebyks under pandemien.
– Det som er vakkert med dette albumet er at vi endelig har funnet vår ro og vårt uttrykk. Før var det bare en 19 år gammel gutt som ropte «hallo, er det noen der ute sånn som meg?». Og alle bare svarte «JA, fuck ja, MEG!».
– Yungblud var ikke min feil, dere gjorde det her. Dere har gjort dette så stort. Jeg gjorde ikke en dritt. Jeg skrev noen låter og stirret inni en telefon.
– Altså jeg mener, jeg jobbet ræva av meg for å gjøre radio. Jeg tenker på dere alle, selv om jeg aldri har møtt mesteparten av dere, jeg tenker på dere. Det var alltid «hvorfor er du overalt?», «hvorfor jobber du hele tiden?», «hvorfor prøver du?».
– Fordi dette er alt jeg har. Det handler om oss. Og ja, jeg kan ikke fatte det. Det er akkurat som du ikke kan fatte hatet du får første gangen, og det å bli kansellert på TikTok og Twitter. Det som er så vilt er at
etterhvert så stort som Yungblud ble, så ble det en karikatur for folk. Alle har sin egen idé om hva Yungblud er. Og man må bare gi slipp, for du er den som kontrollerer narrativet ditt. Du gir Yungblud til folket.
– Det er grunnen til at jeg kaller dette albumet Yungblud.
– Det skulle egentlig hete you only lose when you stop getting up, men jeg tror Yungblud beskriver det bedre. Vi føler oss endelig komfortable med å kjempe for samhold, men som jeg alltid har sagt, aldri på en stille og høflig måte.
– Vi balanserer alltid ansvaret for hva jeg mener er likestilling med tanke på rase, seksualitet, uttrykk, samhold, misbruk, vold – de sakene ville vi alltid ha på agendaen – med det at jeg kjemper også med at jeg vil spille et rocknroll-show, knuse ting, kaste øl på publikum, spytte øl på publikum og ha flammekastere. Det er poenget.
– Jeg synes det er vakkert, og som jeg sa om at vi endelig har funnet vår plass og funnet oss til rette, så mener jeg at jeg bryr meg. Det er antitesen til å være en rockestjerne. Jeg bryr meg om fansen, jeg bryr meg om showet, jeg bryr meg om sosiale medier.
– Men det er som vi må ikke bry oss samtidig som vi bryr oss, for det er vårt show og hvis folk ikke liker det så er det ikke ment for at de skal være med i dette felleskapet. Skjønner du hva jeg sier? Det er det jeg sier til alle hele tiden. Hvis de ikke liker deg for den du er så fuck ‘em.
Hva er det du liker best ved å møte fans? Du er en av få artister som sier «møt meg etter showet», mens mange artister er som spøkelser, du ser de bare på scenen.
– Jeg tror det er ideen om at Yungblud ikke er bare meg, så det får meg til å føle meg mindre ensom. Det får meg til å føle at vi bærer denne byrden sammen.
– Å være en berømt musiker er ikke hva det her handler om. Det handler om kulturen. Jeg vil spille stadioner, ikke bare fordi jeg vil at folk skal komme for å se meg. Jeg vil at alle skal komme og kunne se hverandre. Det er poenget.
– Det er derfor jeg fortsatt går ut etter hvert show eller prøver mitt beste på å gjøre det. «Når det blir over 7000, vi kan ikke gjøre det». Og jeg bare, hvorfor det? Fordi alt driver alt, og energi lyver ikke. Det er mitt motto. Følelser og energi lyver ikke. Du kan ha en følelse i magen din og du kan lyve. Men den følelsen lyver ikke, energien din lyver ikke fordi det er ikke en begripelig ting. Det er en følelse, du vet, det er det som holder meg gående.
– Spesielt nå som vi er tilbake på turné, vi føler oss uovervinnelige igjen. Akkurat som dere føler dere uovervinnelige i publikum og også på utsiden fordi dere er et felleskap. Men når du er i lockdown i en pandemi og du ser ting både bra eller dårlig, så er det ikke ekte. Jeg vil se alle dere hver eneste dag, jeg vil snakke med dere hver dag, jeg vil ha en forbindelse med dere hver eneste dag.
– Så det var egentlig aldri om internett. Jo, vi ble store på nettet, men det handlet om at mennesker skulle finne ekte forbindelser gjennom sosiale medier. Så mennesker fra hele verden kan møtes, være glade i hverandre, komme sammen, bli venner og reise rundt i verden for å møte hverandre. Det er det det alltid handlet om.
Haha, det er alt vi noensinne gjør!
– Og for et liv det er, for et fantastisk liv det er, for vi er her bare en gang. Det er en bevegelse, det er et arrangement. Alle bare, hvorfor venter folk utenfor fra klokken 5 om morgenen? Det er et arrangement.
– Når Yungblud drar, når bussene drar i kveld og kjører til København, så til Køln, så videre til Australia, så forlater Yungblud aldri Oslo.
– Fordi de folkene som er der ute nå møter venner og de igjen møter venner, og alt bare vokser, vokser og vokser.
– Det som er interessant og forbløffende er at vi aldri har hatt en hitlåt, en superhit, og det håper jeg at vi aldri får. Jeg vil ikke at én ting skal definere meg. Jeg vil ikke at det skal være sånn og «det er han som synger den låten». Absolutt ikke, jeg vil ikke det. Jeg håper vi kan gå lengst mulig uten at det skulle skje, men likevel kunne overraske folk med hvor mye større vi blir, jo bedre.
Det er så bra å se det igjen. Det minner om gode gamle dager med My Chemical Romance og den hardcore fansen.
– Gi faen i reglene når det kommer til alt. Gi faen i reglene når det kommer til hva samfunnet vil vi skal være, hva musikkindustrien vil jeg skal være. Bare gi faen i alt. Bare et felleskap. «Hvordan gjorde du det?». Jeg fortalte bare sannheten, og de fortalte sannheten til meg.
– Hvis du ikke skjønner det da, så er det ikke ment for deg. Men du vil skjønne om du kommer på konserten. Jeg vet ikke, men det her er helt galskap.
Ja, akkurat som han som skrev den anmeldelsen fra Royal Albert Hall?
– Ja, gig wise! Det var det jeg sa, jeg elsker den anmeldelsen. Det var som «Yo, alle kunne se på meg som han høylytte og bla bla bla. Men da ser du ikke 7 % av felleskapet en gang. Jeg er bare han som synger sangene, gå og se på felleskapet. Det er helt sykt. Jeg er jo bare en idiot som løper rundt på vår energi.
– Det er akkurat det jeg er, jeg er som en festarrangør. Du vet, som en festarrangør for millioner av mennesker. Jeg er ikke en sanger, jeg er en festarrangør.
Hva er fremtiden til Yungblud? Hvor ser du deg selv om 10 år?
– Jeg bare håper vi blir litt og litt større for hver gang. Ikke med tanke på låter, men med tanke på felleskapet. Hvert år vokser felleskapet seg større, for det handler ikke om nuet, det handler ikke om trender, det er en livsstil; et felleskap og en familie.
– Og det nye albumet vil ikke høres ut som det forrige. Jeg har allerede begynt på album nummer fire, det er nesten ferdig. Og det kommer heller ikke til å høres ut som noen av de andre.
– Når jeg ser på Bowie, når jeg ser på Linda Rons. David Bowie er bare alt for meg. Når jeg vil at dere skal komme å se showet mitt og når vi alle er eldgamle, når vi er sånn 60, så er det sånn at du kan gå igjennom alle periodene og du kan gå igjennom alle følelsene.
– Jeg vil ikke at folk skal komme på showet mitt og tenke «la meg høre på den samme følelsen i en time». Jeg vil at det skal «åh, denne er fra..» og «denne er fra..». Herregud, de spiller tre kvelder også spiller de hele 21st Century, og den femte kvelden så spiller de det. Det er om oss, det er ikke en gang om musikken. Det er om følelsen vi gir hverandre gjennom den.
– Folk ser på meg rart når jeg sier det er om budskap og en følelse. Det er grunnen til at jeg kunne gjort et punk-album sånn som 21st Century, jeg kunne gjort et metal-album, og det kommer jeg kanskje til å gjøre.
– Men hvorfor ikke gjøre alt på en gang? Det gjør at det holder seg ekte, fordi jeg tror på det. Ikke sånn at vi trenger den og den låten også må vi roe ned på spor 5. I studio så bare… *Dom skriker* Det er min energi og jeg er ferdig. Det er virkelig noen bangers på det nye albumet og noen syke collabs.
Vi gleder oss sykt! Og den promoen du gjorde med tatoveringen og nedtellingen. Det var så bra.
– Det kommer til å bli helt galskap. Vi skal gjøre noe helt sinnssyke greier, det er derfor jeg annonserer det tre måneder før. Jeg vil ikke at det skal være ute neste uke. «Løp og kjøp det»! Jeg vil gjør mine små leker og teasere.
– Det blir så sykt med samarbeidene, atmosfæren av det hele, og måten vi skal forandre showet og måten det skal gjennomføres på. Vi skal ikke bare annonsere en turné, vi skal virkelig gjøre noe spesielle greier. Det blir så bra!
– Vi er heldige som har en kultur og en familie. Det handler ikke om «la oss håpe dette fungerer». Den innholdsløse og dumme musikk-bullshiten trenger ikke komme inn i det. Dette er jeg som har det gøy når jeg slipper et album. Dette er ikke stressende for meg, og det er sånn det burde være.
– Musikk har blitt denne store greien og ingen vet egentlig hva som foregår.
Men så lenge man fokuserer på det man kan kontrollere, fokusere på familien man elsker, være ekte og vær sann, og bare se hvem som fortsatt henger rundt om 20 år.
– Det hørtes skikkelig old school ut, og det er grunnen til at jeg elsker dette. Det føles ut som Sex Pistols, My Chem, The Cure, Oasis og til med Blondie. Jeg ville at det skulle føles sånn ut, bare at det er på internett.
– Det er derfor jeg poster hver kveld; se på vår familie i Oslo; se på vår familie i Finland, se på vår familie i Perth, Australia, og se på vår familie i Nederland. Og jeg tror egentlig mange bare kommer for å se, de forstår ikke egentlig musikken, men det kommer likevel også blir de dratt med inn i det og etter hvert begynner de å digge låtene i tillegg.
Vi har sånn seks venner som ikke hører på rock som har sett alle snapsene våre, og de er med i kveld.
– Det er sinnssykt, det blir interessant 2000 mennesker her i kveld i Norge, det er helt sykt. Det går nesten som et urverk, man drar til et sted og spiller for 500, så spiller vi for 2000, også et annet sted for 7000, og det er hver kveld og vi har så mange konserter. MEN det er det samme showet, og likevel er det forskjellig hver kveld.
– Det er samme greia og ofte samme setlist, men man vet bare at hver crowd er forskjellig.
Ja, det er det vi prøver å fortelle folk!
– Det er alltid en ny atmosfære. En ny dag, det er et annet måltid ute, det er annen soundcheck, det er en annen meet & greet. Enig?
– Så hadde vi de spesielle låtene her og der, det er det vi gjorde på denne turneen. Vi tar bort «Loner» en stund, så putter vi inn en annen låt, og det gjør vi med vilje for å vekke dere litt og gjøre dere klare for det nye albumet.
– «I CRY»-låta er låt nummer syv [på albumet], og det er en stand alone-låt som høres ut som akkurat det der på albumet. Jeg drev å hørte på Kid A av Radiohead og lignende greier. Jeg bare, faen heller.
– Det er en låt som er ett minutt og 50, det er egentlig ikke en sang, det handler om jeg som forteller en kompis som nettopp har mistet noen, og sliter med det, at «I CRY 2», og det er greit å vise følelsene sine.
– Han brøt sammen til meg og jeg bare, det her høres ut som en låt.
