Grinchen aka How the Grinch Stole Christmas anmeldes to dekader etter premieren!
Hei, hå og gledelig jul!
Og endelig tid for en julespesial av 730.no-spalten; Ikke ny, men ny for meg!
Som den eneste 16-åringen i 730.no-redaksjonen er det flere referanser jeg ikke skjønner. Rett og slett fordi det er filmer og serier de andre i redaksjonen forbinder med å være barn og ungdom, som ble laget før jeg i det hele tatt ble født. Derfor har har jeg fått min helt egen spalte der jeg skal anmelde serier, filmer og musikk som jeg ikke har noe forhold til fordi jeg er for ung 
Vi har alle våre julefavoritter å se i desember!
Personlig kommer jeg meg ikke gjennom julestria uten å se Love Actually og Alene hjemme 1 og 2 et par ganger.
(Og kanskje undervurderte (?) Alene hjemme 3!)
En julefilm mine eldre kolleger ikke klarer å slutte å snakke om er Grinchen.
Det grønne monsteret virker som et slags ikon for de som var barn tidlig på 2000-tallet. Jeg er i alle fall den eneste i redaksjonen som ikke har sett denne såkalte legendariske julefilmen.
Derfor er det Grinchen, også kjent som How the Grinch Stole Christmas, jeg skal ta for meg i denne julespesialen av Ikke ny, men ny for meg.
Først: Let me state the facts!
Den amerikanske julekomedien kom ut i 2000 – 20 år siden! – med artigklumpen Jim Carrey i tittelrollen og regi ved Hollywood-veteranen Ron Howard (som vant to Oscar-priser for A Beautiful Mind).
Nyklassikeren er basert på 1957-romanen med samme navn skrevet av forfatteren Theodor Seuss Geisel alias Dr. Seuss, som også står bak kjente karakterer som Lorax, The Cat in the Hat og elefanten Horton. Animasjonsserien How the Grinch Stole Christmas gikk på amerikansk barne-tv allerede i 1966.
I 2018 fikk Grinchen nytt liv som tegnefilm. Denne animerte gjenskapelsen fikk flere lune terningkast 4, og gjorde det greit på kino.
Versjonen fikk god drahjelp av Tyler, the Creator, som laget heidundranes kult jule-soundtrack til filmen.
Allerede lei av «Last Christmas» og «All I Want For Christmas Is You»?
Tyler, the Creators EP er verdt en lytt. I alle fall om du er fan av Grinchen:
Men tilbake til Grinchen anno 2000
Kort fortalt handler Grinchen om en grønn skapning som hater julen. Han er oppvokst i byen Hvemvik (Whoville på engelsk), der alle lever for julen. Etter traumatiske juleopplevelser i ung alder, flytter Grinchen opp på toppen av det høyeste fjellet i landsbyen.
Her bor han med Max, sin gode støttespiller og hund. Grinchens diett består av løk og glassflasker. Ellers liker han å skremme menneskene i Hvemvik og å ødelegge julestemningen så godt han kan.
Han har ingen kontakt med innbyggerne i landsbyen, og alle tror han er et monster som vil ødelegge jula. Akkurat slik Grinchen ønsker å bli sett på av hvemvikningene.
Nedenfor ser vi Grinchen som gjemmer seg bak en maske, kun for å drive med tull og fanteri som ødelegger julen i Hvemvik:
Jim Carrey liker masker (Universal Pictures)
Så, hvordan er det å se Grinchen fra 2000 for første gang i dag?
Førsteinntrykket er at filmen er skikkelig godt forseggjort!
Julebyen Hvemvik er fantastisk detaljert dekorert med lys og pynt. Julestemningen kom sekundet filmen starter – akkurat som en god julefilm skal.
Eventyrskapningene i Hvemvik er vennlige mot de fleste, bortsett fra Grinchen. Julegleden er virkelig der, men det virker som de ser på julen som noe veldig overfladisk, der alt handler om gaver og pynt.
Alle i byen har rare frisyrer og neser som minner om hundesnuter.
Er dette vi kan kalle ekte godsnuter?
(Universal Pictures)
Den eneste i byen som er for ung til å ha snute, og som bryr som den grønne skapningen, er Cindy Lou Who; datteren til postmannen.
Cindy møter Grinchen tilfeldigvis på postkontoret, hvor Mr. G har dratt for å skape kaos. Først holder han på å drepe den vesle jentungen, for å så redde henne fra stempelmaskinen.
Hun innser derfor at Grinchen kanskje ikke bare er et grønt monster, men også har et hjerte innerst inne.
Cindy er ufattelig søt, og den perfekte juleengelen som kan bli byens store redning.
Ekte fun fact:
Cindy Lou Who spilles av en seks år gammel Taylor Momsen. Du kjenner henne kanskje best fra chickflick-serien Gossip Girl, hvor hun spilte en av Blair Waldorfs største fiender; Jenny Humphrey.
Jeg skjønner 100 % hvorfor ca. alle ser på Grinchen som et slags ikon.
Han er ensom, stygg og sær. Full av selvhat og usikkerhet, men sassy og morsom som ingen andre. Den grønne skapningen kommer med vittige og selvironiske kommentarer i hytt og pine.
Det er også særdeles gøy å se hvordan Grinchen, som med god grunn blir sett på som et monster, også bryr seg om vekt og hva han skal ha på seg når han møter crushet sitt. Dette gir karakteren flere dimensjoner. Han er grusom og god på samme tid.
Jeg kunne ikke bedt om en bedre skuespiller til rollen som Grinchen.
Jim Carrey er perfekt. Ansiktsuttrykkene hans er imponerende, og stemmen er unik og uforglemmelig.
Noen andre som må få en god dose skryt er de som var ansvarlige for sminken og kostymene i barnefilmen. Rett og slett fabelaktig!
Beste sminke og hår var faktisk den eneste prisen Grinchen vant under Oscar-utdelingen året etter. Det kan de takke make-up-artistene Rick Baker og Gail Ryen for. (Ringreven Rick vant også Oscar for Den helskrudde professoren, Coming to America og Men in Black.)
20 år etter er live action-versjonen av Grinchen å finne i Universal Studio sine parker i Orlando og California. Denne skuespilleren viser hvorfor kultstatusen er velfortjent:
https://www.instagram.com/p/Bq3hHC8lvBL/?utm_source=ig_embed
Noe som trekker bittelitt ned for meg er den klare rollefordelingen mellom hvem som er protagonist og antagonist i fortellingen.
Du må ikke være et geni for å forutse hva som kommer til å skje.
Men, og her kommer det et stort men. Dette er jo en film laget for barn. Det er meningen at du lett skal skjønne hvem som er helten og skurken. Egentlig er det jo bare sjarmerende.
Helt ærlig, jeg blir grønn av misunnelse for at jeg ikke vokste opp med denne godbiten av en julefilm!
En liten prinsesse og et grønt monster blir venner <3 (Universal Pictures)
Jeg mener også at det viktig å se bort litt fra den gøyale barnefilmen, og fokusere litt på den viktige moralen i historien.
Grinchen hater julen fordi han ble mobbet som barn, da han ville gi en hjemmelaget julegave til sin store kjærlighet, Martha May Who. Klassekameraten, May Who, som i voksen alder ble ordfører i Hvemvik, erter Grinchen for at han er grønn og hårete.
Den traumatiske mobbingen gjør at Grinchen altså flytter til fjelltoppen helt alene i en alder av bare 8 år, og holder seg der altfor lenge.
Selv om Grinchen kan more seg med å ødelegge julen for andre, tulle med hunden Max og spise løk, er det helt klart at han er ensom. Hatet mot en kommersiell jul, og ikke minst selvhatet, er jo som oftest gøy, men det blir også veldig trist.
Han hater jo julen fordi han ikke har noen å dele den med.
Dette synes jeg vi alle skal ta med oss videre til neste år – og egentlig resten av livet.
Alle kan føle seg ensomme, spesielt nå i jula, så det fint å tenke litt ekstra på andre denne måneden.
Ikke alle har noen å dele julematen med, eller å få gaver av, så gi det du kan gi. Smil til noen på trikken og de som sitter på gatehjørnet. Send en «god jul»-melding til noen du vet ikke har så mange. Kanskje du er en av de som har en ekstra plass rundt middagsbordet på julaften, eller har en ekstra gave å gi bort. Uansett hva du har mulighet til å gjøre, bruk tid på å være snill og inkluderende mot de som trenger det <3
Okei, da er jeg ferdig med visdom-rant!
Nå er det tid for min dom av julefilmen. Basert på den gode julestemningen, de ekte godsnutene, artige Grinchen, den gode moralen, og at dette tross alt er en barnefilm, gir jeg Grinchen full pott.
Send gjerne mail til [email protected] med tips til serier og filmer du tror en 16-åring er for ung til å ha sett, og vil at jeg skal anmelde fremover!
I mellomtiden kan du jo kose deg med anmeldelsene av Hotel Cæsar, The Office og Mot i Brøstet.
Sees snart!
